For hundre år siden i dag, om morgenen den 7. november 1917, meldte Petrograd-sovjetets militære revolusjonskomité, ledet av Leo Trotski, en proklamasjon til Russlands innbyggere. Den erklærte:
Den midlertidige regjeringen er omstyrtet. Statsmakten er ført over i Den militære revolusjonskomitéens hender – organet til Petrograd-sovjetet for arbeider- og soldatdelegerte – som står i fronten for Petrograd-proletariatet og garnisonen.
Den saken folket har kjempet for – det umiddelbare tilbudet om en demokratisk fred, avskaffelsen av godseiernes besittelse av jord, arbeidernes kontroll over industrien, opprettelsen av en sovjetregjering – den saken har blitt sikret!
Lenge leve arbeidernes, soldatenes og bøndenes revolusjon!
Senere den ettermiddagen ble Lenin – bare tre måneder tidligere fordømt av den borgerlige provisoriske regjeringen som kriminell statsfiende – mottatt med en tordnende ovasjon da han kom fram fra sitt skjulested og gikk inn i hallen der sovjet-delegatene var samlet. Som vitne til de ekstraordinære hendelsene den dagen etterlot den amerikanske sosialistiske journalisten John Reed en minneverdig beskrivelse av bolsjevik-lederen, «elsket og aktet som kanskje få ledere i historien har vært». Han skrev at Lenin var en «merkelig populær leder – en leder utelukkende i dyd av sitt intellekt», og at han var i besittelse av «kraften til å forklare dype idéer med enkle begreper, til å analysere en konkret situasjon. Kombinert med kløkt, og den største intellektuelle frekkhet.»
Etter at han hadde banet seg veg til talerstolen, begynte Lenin sin henvendelse til delegatene med følgende ord: «Kamerater, arbeidernes og bøndenes revolusjon – som bolsjevikene alltid har snakket om nødvendigheten for – er oppnådd.»
Da Russland fortsatt fulgte den gamle julianske kalenderen, gikk omveltningen av den midlertidige regjeringen inn i historien som Oktoberrevolusjonen. Men selv om den russiske kalenderen lå 13 dager etter den i Vest-Europa og Nord-Amerika, kastet den bolsjevikiske makterobringen – i politisk forstand – Russland fram til fremste rekke i verdenshistorien. Oppstanden ledet av bolsjevikene var kulminasjonen av en politisk kamp som hadde begynt åtte måneder tidligere, i februar 1917, med omveltningen av det tsaristiske autokratiet som hadde styrt Russland i mer enn 300 år.
Opprøret i februar-mars 1917 igangsatte en langvarig kamp om det politiske perspektivet og den historiske betydningen av revolusjonen som hadde brutt ut i Russland. Det borgerlige Kadettpartiet, de reformistiske Mensjevikene og de bondebaserte sosialist-revolusjonære så revolusjonen primært i nasjonale rammer. De insisterte på at omveltningen av tsarist-regimet ikke var mer enn en nasjonal-demokratisk revolusjon. Revolusjonens oppgaver var begrenset til å erstatte tsarist-regimet med en slags parlamentarisk republikk, etter modell av Frankrike eller Storbritannia, dedikert til å fremme utviklingen av den russiske økonomien på en kapitalistisk basis.
I praksis var det borgerlige Kadettpartiet, som fryktet for den revolusjonære omveltningen og foraktet massene, imot eventuelle endringer i den eksisterende sosiale strukturen som kunne true deres rikdom. Hva angår Mensjevikene og De sosialist-revolusjonære, utelukket deres reformistiske programmer alle vesentlige begrensninger av den kapitalistiske eiendomsretten. De insisterte på at Russland ikke var modent for en sosialistisk revolusjon. Det ville kreves tiår med kapitalistisk utvikling før en overgang til sosialisme kunne betraktes som en realistisk mulighet.
Innenfor rammene av dette perspektivet ble en politisk omstyrtning av kapitalistklassen og arbeidsklassens makterobring resolutt avvist. Den politiske underordningen av arbeiderklassen til et borgerlig styre betydde fortsatt støtte til Russlands deltakelse i den imperialistiske verdenskrigens blodbad, som hadde begynt i 1914.
Før Lenins tilbakevending fra eksil i april 1917 hadde de viktigste bolsjeviklederne i Petrograd – Lev Kamenev og Josef Stalin – akseptert Mensjevikenes underordning av arbeiderklassens sovjet (ordet betyr 'råd') til den midlertidige regjeringen. Som følge av dette aksepterte Kamenev og Stalin Mensjevik-argumentet om at med omveltningen av tsarist-regimet hadde Russlands deltakelse i den imperialistiske krigen blitt forvandlet til en demokratisk kamp mot autokratiske Tyskland, som derfor burde støttes av arbeiderklassen. De åpenbare imperialistiske interessene til det russiske borgerskapet ble sukret med hyklerske uttrykk om en «demokratisk fred».
Lenins tilbakvending til Russland 17. april førte til en dramatisk endring av Bolsjevik-partiets orientering. I opposisjon til den midlertidige regjeringens allierte i Petrograd-sovjetet, så vel som en betydelig fraksjon av bolsjevikenes lederskap, krevde Lenin overføring av makten til sovjetene. Grunnlaget for dette revolusjonære kravet, som ikke bare lamslo mensjevikene, men også de fleste av Lenins kamerater i bolsjevikenes ledelse, var en fundamentalt annen oppfatning av Den russiske revolusjonens historiske betydning.
Siden den brøt ut i begynnelsen av august 1914 hadde Lenin insistert på at den imperialistiske verdenskrigen markerte et nytt stadium av verdenshistorien. Blodbadet som ble sluppet løs av krigen hadde røtter i de globale motsetningene til den kapitalistiske imperialismen. Motsetningene i det imperialistiske systemet, som de kapitalistiske regimene forsøkte å løse gjennom krig, ville nødvendigvis fremkalle en revolusjonær respons fra den internasjonale arbeiderklassen.
Denne forståelsen av Den russiske revolusjonens verdenshistoriske kontekst dannet grunnlaget for den politikken som skulle lede Det bolsjevikiske partiet etter Lenins hjemkomst. Lenin insisterte på at Den russiske revolusjonen måtte forstås som begynnelsen av en verdensomspennende sosialistisk revolusjon. Ved åpningen av Det bolsjevikiske partiets syvende kongress i april 1917 uttalte han:
Den store ære for å innlede revolusjonen har tilfalt det russiske proletariatet. Men det russiske proletariatet må ikke glemme at dens egen bevegelse og revolusjon bare er en del av den verdensomspennende revolusjonære proletariske bevegelsen, som for eksempel i Tyskland der momentet øker for hver dag som går. Bare fra denne synsvinkelen kan vi definere våre oppgaver.
I månedene mellom april og oktober skrev Lenin titalls artikler hvor han foret og høynet partimedlemmenes bevissthet – og de titusenvis av arbeidere som leste bolsjevikiske løpesedler, pamfletter, og aviser – med en forståelse for revolusjonens internasjonale karakter. De som hevder at bolsjevikrevolusjonen var et kupp – et «putsch» eller et coup d’état som ble plottet i hemmelighet –
ignorerer ganske enkelt det faktum at Lenins appeller om en sosialistisk revolusjon ble lest, studert og debattert i fabrikker, i soldatkaserner og på gatene i alle de store byene i Russland.
I september, bare en måned før maktovertakelsen, utgav bolsjevikpartiet Lenins pamflett Proletariatets oppgaver i vår revolusjon. Det var ikke noe tvetydig, eller for den del fordekt, i Lenins presentasjon av Bolsjevik-partiets program og intensjoner. Med et forbløffende nivå av historisk bevissthet forklarte Lenin den objektive nødvendigheten som bolsjevik-politikken var et uttrykk for:
Krigen er ikke et produkt av grådige kapitalisters onde vilje, selv om den utvilsomt føres bare for deres interesser, og de alene berikes av den. Krigen er et produkt av et halvt århundre av verdenskapitalismens utvikling og dens milliarder av tråder og forbindelser. Det er umulig å komme ut av den imperialistiske krigen og oppnå en demokratisk, tvangs-løs fred uten å omvelte kapitalmakten og overføre statsmakten til en annen klasse – proletariatet.
Den russiske revolusjonen i februar-mars 1917 var begynnelsen på forvandlingen av den imperialistiske krigen til en borgerkrig. Denne revolusjonen tok det første skrittet mot å avslutte krigen; men det krever et andre skritt, nemlig overføring av statsmakt til proletariatet, for å gjøre krigens slutt til en visshet. Dette vil være begynnelsen på et «gjennombrudd» på verdensplan, et gjennombrudd i fronten for kapitalistiske interesser; og bare ved å bryte gjennom denne fronten kan proletariatet redde menneskeheten fra krigens grusomheter og by den fredens velsignelser.
I etterkant av «Juli-dagene» – den brutale undertrykkelsen av arbeiderklassen av den midlertidige regjeringen – ble Lenin tvunget til å gå i skjul. Leo Trotski, som var kommet tilbake til Russland i mai og snart ble med i Bolsjevik-partiets ledelse, hadde blitt fengslet. Men han ble løslatt i september, i etterdønningene av det avbrutte kontra-revolusjonære kuppet til general Kornilov, og ble valgt til formann for Petrograd-sovjetet. I ukene som fulgte stod Trotski fram som revolusjonens største masse-anfører og taler. Han spilte den avgjørende rollen i den strategiske planleggingen og organiseringen av det bolsjevikiske opprøret.
Det var uten tvil et element av geni i Trotskis ledelse av det bolsjevikiske opprøret. Men Trotskis rolle i oktoberrevolusjonen var – ikke mindre enn Lenins – forberedt på grunnlag av hans analyse av Den russiske revolusjonens plass i verdenshistorien. Faktisk hadde Trotski med sin utarbeiding av teorien om permanent revolusjon vært den første til å forutse, så langt tilbake som 1905, at den demokratiske revolusjonen mot tsaristisk autokrati i Russland nødvendigvis ville utvikle seg til en sosialistisk revolusjon som ville overføre makten til arbeiderklassen.
Trotskis analyse utfordret påstandene om at arbeidsklassens politiske oppgaver ble bestemt av Russlands tilbakestående økonomi, som angivelig «ikke var klar» for en sosialistisk revolusjon. «I et økonomisk tilbakestående land», skrev han i 1905, «kan proletariatet komme til makten før enn i et land med den mest avanserte kapitalismen.»
Men hvordan ville arbeiderklassen opprettholde sin revolusjon? Trotski skrev, lenge før begivenhetene i 1917, at arbeiderklassen:
ikke hadde annet å gjøre enn å knytte sitt politiske styres skjebne – og dermed skjebnen til hele den russiske revolusjonen – til den sosialistiske revolusjonens skjebne i Europa. Den kolossale statspolitiske makten tildelt proletariatet ved en temporær sammenstilling av omstendighetene for den russiske borgerlige revolusjonen, vil proletariatet kaste inn i klassekampens vektskåler for hele den kapitalistiske verden. Med statsmakten i hendene, med kontrarevolusjonen bak seg og med den europeiske reaksjonen foran seg, vil det russiske proletariatet sende ut det gamle kampropet til sine kamerater verden over, som denne gangen vil være et oppkall for det siste angrepet: Arbeidere i alle land, forén dere!
* * * * *
Midt i mareritt-virkeligheten av Den første verdenskrig, som i oktober 1917 allerede hadde kostet millioner av soldaters liv, gikk nyheten om den bolsjevikiske oppstanden som et elektrisk støt gjennom massenes bevissthet. Februarrevolusjonen var en russisk begivenhet. Men Oktoberrevolusjonen var en verdens-endrende begivenhet. Det som bare var et «spøkelse» i 1847, eksisterte nå som en revolusjonær regjering, som hadde kommet til makten på grunnlag av et arbeiderklasse-opprør.
Rosa Luxemburg, som hørte om Oktoberrevolusjonen mens hun fortsatt satt fengslet, skrev til en venn om sin utålmodighet i påvente av morgenavisene for å følge utviklingen i Russland. Hun uttrykte tvil om hvorvidt revolusjonen kunne overleve i møte med verdensimperialismens væpnede opposisjon. Men om den revolusjonære begivenhetens storhet hadde hun ingen tvil, og hun så med beundring på hva Lenin og Trotski – kamerater hun hadde kjent i mange år –hadde oppnådd. Det bolsjevik-ledede opprøret, skrev Luxemburg, «er en verdenshistorisk begivenhet, og et eksempel som vil leve i evigheter».
Mange år senere – ved feiringen av tjuefemårsjubileet for Oktoberrevolusjonen –mintes den amerikanske trotskist-lederen James P. Cannon om virkningen av 1917 på sosialister over hele verden:
For første gang hadde vi en demonstrasjon av marxismens egentlige betydning – konsentrert i revolusjonær handling. For første gang lærte vi fra Lenins og Trotskis eksempel og lære, og fra lederne av den russiske revolusjonen – den egentlige betydningen av et revolusjonært parti. De som husker den tiden, og som fikk sine liv sveiset til Den russiske revolusjonen, må tenke på det i dag som den mest inspirerende og pedagogiske kraften som den undertrykte klassen i verden noensinne har kjent.
Oktoberrevolusjonen tar plass blant de største og mest progressive hendelsene i verdenshistorien. Det er en del av kjedet av verdenshistoriske hendelser – for eksempel Reformasjonen, Den amerikanske revolusjonen og Den franske revolusjonen – som står som store milepæler i utviklingen av menneskelig sivilisasjon.
Den globale virkningen av Oktoberrevolusjonen var uverdsettelig. Det var en begivenhet som tente en verdensomspennende bevegelse av arbeiderklassen og de undertrykte massene mot kapitalistisk utnyttelse og imperialistisk undertrykking. Det er så godt som umulig å tenke seg en betydelig politisk eller sosial erobring av arbeiderklassen i det tjuende århundre – hvor som helst i verden – som ikke skylder Oktoberrevolusjonen en betydelig del av sin realisering. Opprettelsen av Sovjet-staten var Oktoberrevolusjonens første store prestasjon. Bolsjevik-revolusjonens seier demonstrerte i praksis arbeiderklassens mulighet for erobring av statsmakt – for å gjøre slutt på kapitalistklassens styre og organisere samfunnet på en ikke-kapitalistisk og sosialistisk basis.
Imidlertid, mens etableringen av Sovjetunionen var det umiddelbare produktet av det bolsjevik-ledede opprøret, omfatter ikke opprettelsen av denne staten Oktoberrevolusjonens fulle historiske betydning. Etablering av sovjet-staten i oktober 1917 var bare første episode i den verdensomspennende sosialist-revolusjonens nye epoke.
Dette skillet mellom episode og epoke er avgjørende for en forståelse av skjebnen til både Sovjetunionen og den nåtidige verden. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte slutten på den staten som ble grunnlagt i 1917. Men den markerte ikke slutten på den verdensomspennende sosialist-revolusjonens epoke. Oppløsningen av Sovjetunionen var resultatet av oppgivelsen – som begynte tidlig på 1920-tallet – av det internasjonale sosialistiske perspektivet som Oktoberrevolusjonen var basert på. Det stalinistiske programmet for sosialisme i ett land – proklamert av Stalin og Bukharin i 1924 – var et vendepunkt i Sovjetunionens nasjonalistiske degenerering. Som Trotski advarte, ville stalinistisk nasjonalisme – som fant politisk støtte i en raskt voksende byråkratisk elite – skille Sovjetunionens skjebne fra kampen for verdens-sosialisme. Den kommunistiske internasjonale, som ble grunnlagt i 1919 som et instrument for verdensomspennende sosialistisk revolusjon, ble nedgradert til et vedheng til Sovjetunionens kontrarevolusjonære utenrikspolitikk. Stalins forræderske og desorienterende politikk førte arbeiderklassen til knusende nederlag i Tyskland, Frankrike, Spania og mange andre land.
I 1936 lanserte Stalin Den store terroren, som i løpet av de neste fire årene resulterte i fysisk utryddelse av praktisk talt alle de ledende representantene for revolusjonær internasjonalisme i arbeiderklassen og sosialistisk intelligentsia. Trotski ble drept i Mexico i 1940.
* * * * *
Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble hilst som en monumental seier for verdenskapitalismen. Endelig var kommunismens og sosialismens spøkelse blitt utryddet. Historien var til ende! Oktoberrevolusjonen hadde endt i ruiner! Selvfølgelig ble slike proklamasjoner ikke støttet av en nøyere undersøkelse av hva som hadde skjedd i løpet av de foregående 74 årene. Ingen vekt ble gitt til Sovjetunionens enorme prestasjoner, som ikke bare omfattet den sentrale rollen for Nazi-Tysklands nederlag i andre verdenskrig, men også de enorme fremskrittene i det sovjetiske folks sosiale og kulturelle betingelser. Men bortsett fra innsatsen for å utrydde erindringene om alle sovjetiske prestasjoner fra det kollektive minnet, har den grunnleggende forfalskningen av det tjuende århundres historie vært innsatsen for å definere sosialismens skjebne på grunnlag av en nasjonalistisk fortelling om Oktoberrevolusjonen – der den bolsjevikiske makterobringen presenteres som en avvikende, illegitim og til og med kriminell begivenhet i russisk historie. Det opprinnelige bolsjevikiske konseptet om Oktober må – i sin tur – enten latterliggjøres eller ignoreres. Ingen varig historisk og politisk relevans kan tilskrives Oktoberrevolusjonen.
Dette reaksjonære narrativet, som har til hensikt å frata Oktoberrevolusjonen all legitimitet, og all relevans og ære, avhenger imidlertid av en liten ting: at det verdenskapitalistiske systemet har løst og transcendert de motsetningene og de krisene som førte til krig og revolusjon i det tjuende århundre.
Det er nettopp her at anstrengelsene for å diskreditere Oktoberrevolusjonen og all fremtidige innsats for å realisere sosialisme faller fra hverandre. Det kvarte-århundret som har gått siden oppløsningen av Sovjetunionen er preget av uopphørlig og intensiverende sosial, politisk og økonomisk krise. Vi lever nå i en tid av evig krig. Siden den første amerikanske invasjonen av Irak i 1991 overgår antall liv ødelagt av amerikanske bomber og missiler langt en million. Med tiltagende intensive geopolitiske konflikter, ser utbruddet av en tredje verdenskrig mer og mer ut som uunngåelig.
Den økonomiske krisen i 2008 viste det verdenskapitalistiske systemets skjørhet. Sosiale spenninger øker mot bakgrunnen av nivåer for ulikhet som er de høyeste på et århundre. Mens de tradisjonelle institusjonene i det borgerlige demokratiet ikke er i stand til å tåle presset av eskalerende sosial konflikt går de herskende elitene mer åpenlyst inn for autoritære styringsformer. Trump-administrasjonen er bare en motbydelig manifestering av det universelle sammenbruddet av det borgerlige demokratiet. Militæret, politiet og etterretningstjenestenes rolle i driften av den kapitalistiske staten blir stadig mer åpenbar.
Gjennom det siste hundreåret har utallige artikler og bøker blitt publisert som har hatt til hensikt å diskreditere Oktoberrevolusjonen. Men deklarasjonene om «irrelevansen» av Oktober avsløres av den hysteriske tonen som gjennomsyrer så mange av disse fordømmelsene. Oktoberrevolusjonen behandles ikke som en historisk begivenhet, men som en varig og farlig samtidstrussel.
Frykten som ligger til grunn for fordømmelsen av Oktoberrevolusjonen, fant uttrykk i en nylig publisert bok av en ledende akademisk spesialist i historie- forfalskning, professor Sean McMeekin. Han skriver:
Som de atomvåpen som ble født av den ideologiske alderen innvidd av 1917, er det triste faktum om leninismen at når den en gang er oppfunnet, da kan den ikke fjernes. Sosial ulikhet vil alltid være med oss, sammen med sosialisters velvillige impulser for å utrydde den ... Hvis de siste hundre årene har lært oss noe, er det at vi skal stramme opp vårt forsvar til motstand mot væpnede profeter som lover sosial perfeksjon.
I et essay som ble publisert i New York Times i oktober, advarer spaltist Bret Stephens:
Tiltak for å kriminalisere kapitalisme og finansielle tjenester har også forutsigbare resultater ... Et århundre senere er ikke [sosialisme-] basillen utryddet, og vår immunitet overfor den er fortsatt i tvil.
Angsten uttrykt i disse uttalelsene er ikke uten grunnlag. En nyutgitt undersøkelse viser at blant amerikanske «millennials» (personer under 28 år), ville en større prosentandel foretrekke å leve i et sosialistisk eller kommunistisk samfunn enn i et kapitalistisk.
* * * * *
Gjennom hele dette hundreårsmarkerings-året har Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (IKFI) feiret jubiléet for Oktoberrevolusjonen ved å studere og forklare dens opprinnelse og betydning. IKFI gjennomførte dette viktige historiske arbeidet som den eneste politiske tendensen i verden som representerer programmet for internasjonal sosialisme som Oktoberrevolusjonen var basert på. Forsvaret for dette programmet er forankret historisk i kampen Trotski førte – først som leder av Venstre-opposisjonen og senere som grunnleggeren av Den fjerde internasjonale – mot det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske svik og perversjon av programmet og prinsippene for Oktoberrevolusjonen. Samtidig med å forsvare alt som ble oppnådd i Sovjetunionen som en følge av Oktoberrevolusjonen, antok dette aldri noen form for tilpasning – og langt mindre noen kapitulasjon – til det byråkratiske regimets reaksjonære politikk.
Derfor er Den fjerde internasjonale det moderne uttrykk for programmet for verdensomspennende sosialistisk revolusjon. I den nåværende perioden med uløselig kapitalistisk krise, får dette programmet igjen en stor relevans. Oktoberrevolusjonen lever ikke bare i historien, men i nåtiden.
Vi oppfordrer arbeidere og ungdom over hele verden til å bli med i kampen for verdens-sosialisme.
Lenge leve Oktoberrevolusjonens eksempel!
Bygg Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale!
Fram mot verdens-sosialisme-revolusjonen!