Stemmer som maner en fremtidig «Jamaica-koalisjon» (partifargene svart, gult og grønt som i Jamaicas flagg) til aggressiv utenrikspolitikk og vesentlig militæropprusting tiltar i styrke.

Samtalene mellom Den kristelig-demokratiske union (CDU), Den kristelig-sosiale union (CSU), Fridemokratene (FDP) og De grønne går inn i sin avgjørende fase denne uken. Etter to uker med sonderingssamtaler møttes lederne for de fire partiene mandagskveld for å etablere grunnlaget for fremtidige konsultasjoner. Innen midten av november skal konkrete forslag foreligge, og på det grunnlaget skal partene avklare om de starter formelle koalisjonsforhandlinger. Hvis de blir enige om en koalisjonsavtale, må den vedtas av hvert av partiene før etablering av en ny regjering.

Selv om de konservative, liberale og grønne har bred enighet om utenriks- og militærpolitikken, vokser frykten for at en fire-parters-koalisjon kan vise seg for svak og ustabil til å gjennomføre den harde utenrikspolitiske kursen som kreves av den fra innflytelsesrike kretser i næringslivet og staten.

Hittil i sonderingssamtalene har det oppstått gjentatte tvister mellom FDP og De grønne over klimaendringer og energipolitikk og det er forskjeller mellom alle fire parter om flyktning- og transportpolitikken. I tillegg er CSU-lederen Horst Seehofer satt under press fra sitt partis høyre-fløy og trues med å bli fratatt posten dersom han gjør for mange innrømmelser.

FDP-lederen Christian Lindner har allerede fremmet muligheten for nyvalg og uttalte i helgen at hans parti ikke var redd for et slikt utfall. Han ble motsagt av kansler Angela Merkel (CDU), som advarte mot å vurdere nyvalg. De grønne ønsker også å avverge sammenbrudd i koalisjonsforhandlingene.

Samtidig øker det eksterne trykket for at de viktigste departementene skal tildeles personer som ikke vil bli påvirket av parti-interne stridigheter. Sjefen for det regjeringsnære Tysk institutt for nærings- og utenrikspolitikk (SWP) Volker Perthes, publiserte en gjestekommentar i Süddeutsche Zeitung på mandag og argumenterte i denne retningen.

I en artikkel kalt «Tungvektere til utenriksdepartementet» hevder Perthes at utenrikspolitikken må plasseres «i forgrunnen av sonderingssamtalene mellom de potensielle koalisjonspartnerne», fordi den innkommende føderale regjeringen vil bli «mer utfordret på utenrikspolitikken enn forrige regjering». Den skal «navigere gjennom internasjonale kriser» som vil være «nært knyttet til spørsmål om intern sameksistens, vårt demokrati og vår velferd».

Dette gjelder ikke bare for «konflikten i Syria og det bredere Midtøsten», men Tyskland vil også bli påvirket av «en militærkonfrontasjon mellom Nord-Korea og USA». Det samme gjelder «om Kina setter reglene med sine omfattende geo-politiske og geo-økonomiske prosjekter i store deler av Eurasia og eksporterer en autoritær stats-modell».

Perthes råd er å basere «utarbeidelsen av utenrikspolitisk strategi» på EU. Europa kan ikke «håpe på orientering og lederskap fra Washington under Donald Trumps presidentskap. Jo mer uforutsigbare presidentens handlinger er, desto mer må vi strebe etter vår egen orientering.» USA er «ikke lenger vår mest pålitelige allierte».

«Samarbeid med Kina» ville bli «uunngåelig for spesifikke globale spørsmål». Men det var «ikke å forvente i overskuelig fremtid» at Kina kunne bli en alliansepartner «i tautrekkingen om utforming av en internasjonal orden».

Perthes konklusjon er at Tyskland trenger en sterk og velutstyrt hær – «Bundeswehr fungerer som sikkerhetspolitisk instrument for utenrikspolitikken» – og en utenriksminister som «bringer politisk tyngde til sin stilling».

Hvilke vidtrekkende militærplaner som allerede blir utviklet viser et hemmelig dokument fra forsvarsdepartement som er sitert i den siste utgaven av Der Spiegel(45/2017). Ifølge nyhetsmagasinet beskriver dokumentet i detalj «en mulig svikt i EU med potensielt uforutsigbare konsekvenser for Tysklands sikkerhet. Samtidig blir det utarbeidet offisielle fremtidsscenarier som hæren skal orientere seg etter – med en konkret opprustingsplanlegging som skal utvikles i de kommende årene. Noe tilsvarende har aldri eksistert før.»

Det «Worst Case-scenario» som beskriver forsvarsdepartementets «strategiske utsikter» er et «sammenbrudd i EU» med «USA, en tidligere føringsmakt, som uten hell motsetter seg forvitringen av verdensordenen», i en verden av «økonomisk nedgang» der «globale kriser tiltar».

Dokumentet skisserer rammene for Bundeswehrs (den tyske hæren) fremtidige planer. Det inneholder ingen konkrete mål, men det er lett å forestille seg hvilke krav militærledelsen vil fremme basert på det.

Ursula Von der Leyen (CDU), nåværende forsvarsminister og under hvis ledelse dokumentet er forfattet, gjorde det i avisen Bild klart at hun ønsker ytterligere fire år på posten. Soldatene har «vokst mitt hjerte nær» skrev hun der hun appellerte om mer penger. «Den som ikke vil investere penger i hæren, må også si at vi aksepterer en hæren med hull, og som ikke er skikkelig utrustet», la hun til. «Det kan ikke et parlament gjøre det sin parlamentariske hær.»

Den som aller sterkest appellerer for en militær opprusting og for en tysk stormaktspolitikk er den nåværende sosialdemokratiske utenriksministeren Sigmar Gabriel. I et intervju med Bild am Sonntag angrep han sterkt den amerikanske presidenten Donald Trump og USA, og kritiserte partiene som forhandlet den såkalte Jamaica-koalisjonen for å splitte Europa, og for å svekke Tyskland utenrikspolitisk.

«Vår liberale, vestlig pregede verdensorden er i akutt fare», sa Gabriel. «USA, som tidligere var garantist for denne liberalismen, forlater den.» President Trump ønsker å «erstatte lovens styrke med den sterkestes lov, internasjonalt». Han forstår verden som «en arena, en slagmark» der bare den sterkeste får gjennomslag.

Stilt spørsmålet «Er verdensfreden i fare?», svarte Gabriel «Ja, selvfølgelig. Vi står ved begynnelsen av en ny global opprusting. Fordi alle har mistillit til hverandre på alle kanter.»
Gabriel foreslo, som Perthes, å styrke Europa militært og anklaget partiene som forhandler en Jamaica-koalisjon for å ha et «stort tomrom» for dette spørsmålet. Angela Merkel har «ingen anelse om hvordan man kan bringe Europa videre», og overlater «Frankrikes president Macron til å stå isolert med sine forslag om tettere samarbeid.» FDP forfølger «en nasjonal-økonomisk kurs som AfD i sin oppstartsfase», og De grønne er «for svake til å motsette seg det».

Som det største opposisjonspartiet forbereder SPD seg til å egge på den innkommende Jamaica-koalisjonen hva angår militarisme. Som hele styringsklassen reagerer SPD på Donald Trump og den voksende krigstrusselen med appeller om gjenopprusting og forberedelse for nye kriger.

Så langt har både SPD-leder Martin Schulz og parlamentarisk gruppeleder Andrea Nahles avvist en videreføring av stor-koalisjonen med CDU/CSU i det tilfelle Jamaica-forhandlingene skulle bryte sammen. «Hvis fru Merkel ikke får satt sammen en regjering, da må det bli nyvalg», sa Schulz.

Men dette kan forandre seg. I spørsmål om militarisme og utenrikspolitikk er alle de store partiene i prinsippet enige. Sammensetningen av den innkommende regjeringen vil i siste instans avhenge av hvem som mest effektivt er i stand til å pålegge disse retningslinjene, og til å undertrykke den utbredte motstanden i arbeiderklassen og blant ungdommen.