Den 15. november ble et maleri av den florentinske artisten og renessansemennesket Leonardo da Vinci (1452-1519), solgt på auksjonshuset i Christie's i New York for 450,3 millioner dollar, inkludert avgifter. Dette er den høyeste prisen noensinne betalt for et maleri på en offentlig auksjon. Kjøperen var anonym, men observatører har redusert listen til rundt 150 multimilliardærer.
Maleriet, Salvator Mundi (Verdens Frelser, år 1500), viser Jesus Kristus i renessanseklær mens han holder en klode i sin venstre hånd og hever sin høyre hånd i en gest av velsignelse. Det ble bestilt av kong Ludvig XII av Frankrike (1462-1515) for over 500 år siden.
I nyere tid ble maleriet, da ikke ansett å være av Leonardo, kjøpt for bare 10 000 dollar fra et dødsbo i New Orleans i 2005. Det endte til slutt opp, etter flere transaksjoner, i hendene på den russiske milliardær-oligarken Dmitrij Rybolovlev, som kjøpte det for 127 millioner dollar. Hans dødsbo solgte det til Christie's, som tok maleriet på en verdensturné som en del av sin markedsføring. I løpet av en 20 minutters budrunde den 15. november klatret prisen fra over 100 millioner dollar opp til sluttbeløpet.
Maleriet har blitt omfattende restaurert, og dets autentisitet og herkomst har blitt hardt bestridd av noen. Men som kritikere har påpekt, nå som det er solgt for nesten en halv milliard dollar, må det sikkert være en Leonardo! Det blir nå den eneste av renessansemesterens malerier i en privat samling.
Salget av Salvator Mundi har forårsaket bestyrtelse selv i den svært rike kunstverdenen, der samtidskunst og klassiske kunstverk rutinemessig selges eller auksjoneres for titalls millioner dollar. En skribent på Artnet.com bemerket, «Utfallet er så langt hinsides fatteevne at det bøyer vår forståelse av virkelighetens grunnleggende parametre.» New York Times skrev noe nervøst at, «noe har gått galt i balansen mellom verdi og verdier.»
Også i NYT, kanskje med et skarpere tonefall, siterte kritikeren Jason Farago ordene fra Lukasevangeliet 6:21: «Men ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst.»
Leonardo hevdet selv, i sin «Etikk for maleren» rettet til andre artister, at «du bør lære at penger opptjent som overgår våre daglige behov ikke er verdt mye, og hvis du ønsker en overdådig rikdom, vil du ende opp med ikke å bruke den.» Den viktige kunstneren, forklarte han, «vil etterlate kunstverk som vil gi deg mer ære enn penger ville gjøre, fordi penger feires bare for pengenes egen del og ikke for den som har dem, som er en magnet for misunnelse. ... Æren de dødelige får av sine dyder er langt større enn av deres skatter. Hvor mange keisere, hvor mange prinser har det ikke eksistert der ingen minner gjenstår, fordi de bare strevet etter territorium og rikdom for å sikre sitt omdømme?»
Mens den astronomiske prisen for Salvator Mundi er sjokkerende, er det en del av en trend, spesielt siden 2011, der den lille fliken av milliardærer på planeten kjøper kunstverk til høye priser. Den forrige rekordprisen ble betalt av den rikeste mannen i Illinois, hedgefondsjefen Ken Griffin, som som kjent kjøpte Willem de Koonings Interchange for 300 millioner dollar i fjor. I 2013 auksjonerte Christie's det tredelte Francis Bacon-maleriet Tre studier av Lucian Freud for 142 millioner dollar og i 2015 solgte auksjonshuset Pablo Picasso-maleriet Les femmes d'Alger (Versjon 'O') fra 1955 for 179 millioner dollar. I mai i år betalte den japanske samleren Yusaku Maezawa 110,5 millioner dollar for et verk av Jean-Michel Basquiat på auksjonshuset Sotheby's i London.
Som flere analytikere har observert, er et blomstrende kunstmarked direkte knyttet til aksjemarkedets stadig stigende formuer og forventningen om at amerikanske president Donald Trumps skattelettelser for de svært rike vil gi en enorm økonomisk gevinst.
For de fleste kritikere og insidere i kunstverdenen, for ikke å si de store mediebedriftene, vil svimmelheten snart nok forsvinne. Kunstverdenen venner seg ganske raskt til de uanstendige prisene for kunstverk, og etter hvert blir noe av rikdommen spredt rundt. Journalister og de mest privilegerte akademikerne kan få et privat glimt av maleriet, eller kanskje en sjanse til å omgås verkets nye eier.
Alt ved salget av Salvator Mundi er beklagelig og avslørende.
Det faktum at over to milliarder mennesker på planeten lever på to dollar om dagen eller mindre, og at over 60.000 mennesker, mange av dem barn, ikke har noe sted å bo i byen hvor auksjonen fant sted, hever neppe et øyenbryn i kunstverdenenes medier.
Videre har kunstens avhengighet av markedet nå nådd en farlig terskel sett fra selve produksjonen av kunst. Kunstverk har blitt en luksusvare for de ultrarike. De investerer i kunst som de investerer i andre eiendeler, og som det er observert i dette tilfellet, selve maleriets kvalitet, hva det forteller oss om livet, hvilke følelser og tanker det fremkaller i oss, spiller egentlig ingen rolle her.
Hele saken vil ha en demoraliserende innflytelse på kunstnerne selv. Det er ikke offentligheten eller kritikerne som dømmer deres åndsverk eller finner glede i dem, men bare noen få velstående personer. Målet med et kunstverk er ikke å avsløre en sannhet om verden, eller til og med - et stadig sjeldnere fenomen - å støtte kunstneren slik at han eller hun kan fortsette å skape, men å bli brent på superprofittens bål. Malerier, enten de er produsert av en renessansemester eller til og med en nåværende New York-kunstner, er låst inn i årevis i klimakontrollerte hvelv og skjult fra offentlighetens øyne, og deretter vist bare på et sted og et tidspunkt som deres velgjørende eiere synes passer.
Salget av et kunstverk for denne summen viser kunstens skjebne under kapitalismen. Det er en slags vandalisme, der kulturen veies for sin nettoverdi og gjemmes bort for å øke i verdi, ikke til fordel for massene.
Imidlertid gir maleriets historie oss et blikk inn i en annen side av den bredere historiske prosessen. Leonardos maleri Salvator Mundi tilhørte en gang kong Charles I av England, som mistet maleriet fordi hans eiendom ble solgt i 1649, samme år som monarken mistet hodet som følge av en seirende revolusjon.