Med økende frykt for en regionomspendende krig i Midtøsten og med en voksende krise i EU, er nå forholdet mellom Tyrkia og NATO sterkt belastet etter en hendelse ved en datamaskinassistert øvelse i NATOs Felles kommandosentral (Joint Warfare Center), i Norge. Tyrkiske offiserer fant den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan oppført som en «fiendtlig samarbeidspartner» og Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av Republikken Tyrkia, på øvelsens «fiendtlige lederliste».

Etter at tyrkiske tropper trakk seg fra øvelsene og Ankara hadde gått kraftig ut mot NATO den 17. november, rapporterte NATO at en sivil norsk tekniker, som angivelig var ansvarlig for den «ubehagelige ulykken», var oppsagt. I mellomtiden utstedte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen unnskyldninger til Tyrkia.

Disse utsagnene løste imidlertid ikke saken. Siden de viktigste NATO-maktene støttet et mislykket kupp som forsøkte å styrte den tyrkiske regjeringen og drepe Erdogan den 15. juli 2016, har Tyrkias forhold til sine tidligere vestlige allierte blitt raskt forringet. Det er bitre spenninger over krigen i Syria og over Tyrkias forhold til Russland, som forbedres.

Erdogan reagerte på den utvetydige trusselen fra NATO med forsøk på å piske opp en tyrkisk nasjonalistisk atmosfære. På en provinskongress for sitt Justis og utviklingsparti (AKP) i den østlige provinsen Bayburt den 19. november, kalte han hendelsen et angrep på «Tyrkia og den tyrkiske nasjonen. ... I dag er det på alle områder et Tyrkia som ikke kan sammenlignes med for 15 år siden – fra økonomien til forsvarsindustrien, og fra handel til diplomati.»

Det republikanske folkepartiet (CHP), som er pro-EU og pro-NATO, fordømte hendelsen som en «fornærmelse» mot Tyrkia, og sa at det ikke var et «emne som kan glemmes som en vanlig ‘vi beklager’ sak».

Erdogans de facto politiske partner Devlet Bahceli, lederen av det fascistiske partiet Nasjonalistisk bevegelse (MHP), stilte til og med spørsmål om Tyrkias NATO-medlemskap. Den 18. november erklærte han på Twitter: «Det er nødvendig for Tyrkia å stille spørsmål til NATO. Hva ønsker NATO fra Tyrkia? Hva venter de på? Hva vil de oppnå? ... Hvis vi ikke kan forbli i denne strukturen [dvs. NATO], ville ikke det være verdens ende.»

Den 19. november krevde den tyrkiske EU-ministeren Omer Celik en undersøkelse av hele kommandokjeden involvert i NATO-øvelsen i Norge. På det niende Årlige internasjonale sikkerhetsforumet i Halifax i i Canada, spurte han: «Er det ingen kommandokjede? Har han (den norske sivile kontraktøren) ikke en overordnet?»

Saken var også et sentralt tema i talen til den øverste tyrkiske hærsjefen general Hulusi Akar på Halifax-forumet. Mens han understrekte at «NATO-administratorene reagerte betimelig og hensiktsmessig», sa Akar at hans styrker «ikke ville tillate noen å undergrave vår allianse og vår solidaritet».

Ifølge Tyrkias statlige Anadolu-byrå påstod Akar at bevegelsen til den geistlige Fethullah Gülen – den tyrkiske hovedmistenkte for 2016-kuppforsøket – kunne være involvert. Han erklærte: «For nylig, i en NATO-øvelsene hadde vi en ubehagelig og uakseptabel begivenhet, som angivelig ble begått av en person som kan være støttet av FETÖ-medlemmer [Fethullas terroristorganisasjon].»

I mars innvilget Norge politisk asyl til fem tyrkiske offiserer basert i Norge, som nektet å returnere til Tyrkia etter det mislykkede kuppforsøket i juli 2016. Det forårsaket en skarp respons fra Ankara.

Akar kritiserte også Tyrkias NATO-allierte for å bevæpne det syriske Kurdisk demokratisk enhets-parti (PYD), og den væpnede fløyen Folkets forsvarsenheter (YPG). «Det var beklagelig å være vitne til anvendelsen av terroristorganisasjoner som stedfortredere i denne konflikten. Dette har ytterligere komplisert situasjonen», sa han. Akar avsluttet sin tale med å sitere Erdogans kritikk av FNs sikkerhetsråd: «Verden er større enn fem.»

Etter hvert som krisen mellom Ankara og NATO ble utdypet, bestemte EU seg for å kutte sin «pre-medlemskaps-finansiering» med 105 millioner euro, mens tidligere annonserte utlegg på ytterligere 70 millioner ble frosset. Det var planlagt EU-utlegg på 4,5 milliarder euro til Tyrkia fra 2014 til 2020, til støtte for Tyrkia mens landet hadde pre-medlemskaps-relasjoner med EU.

Etter åpningen av forhandlinger om tyrkisk EU-medlemskap i 2005 kom samtalene mellom Ankara og Brüssel etterhvert til stillstand etterhvert som ulike EU-regjeringer reiste innvendinger.

Ankaras forhold til flere EU-land, inkludert Tyskland, Østerrike og Nederland, falt videre sammen etter at disse landene støttet 2016-kuppforsøket. Under valgkamper tidligere i år, bl.a. i Nederland og Tyskland, forsøkte borgerlige politikere å piske opp anti-tyrkiske følelser som avsporing fra økende intern sosial misnøye. Tyrkiske ledere for sin del svertet sine europeiske kolleger for å «støtte [terrorist] grupper fiendtlige mot Tyrkia», dvs. det nasjonalistiske Kurdistans arbeiderparti (PKK) og partiets syriske avlegger PYD, så vel som Gülen-bevegelsen.

Tyrkia-USA relasjonene kollapser over lignende problemer. Den 8. oktober, dager etter at statsadvokaten i Istanbul utstedte arrestasjonsordre for en lokalt ansatt i det amerikanske konsulatet i Istanbul, opphevet Ankara og Washington gjensidig alle ikke-migrasjon-relaterte visumtjenester. For mindre enn to uker siden dømte en tyrkisk domstol en annen person for spionasje og forsøk på å styrte regjeringen, basert på påståtte koblinger med Gülen-bevegelsen.

Et annet tema i de tyrkisk-amerikanske relasjonene er forventede tiltak mot den tyrkiske-iranske gullhandleren Reza Zarrab, som anklages for brudd på amerikanske Iran-sanksjoner via tyrkiske banker. Zarrab ble arrestert i USA i mars 2016. En annen tiltalt i rettssaken er Hakan Atilla, en nestleder i Halkbank, som ble arrestert i mars 2017 anklaget for å samarbeide med ham.

Tyrkisk visestatsminister Bekir Bozdag beskrev saken som et «politisk komplott» mot Tyrkia, mens president Erdogan tidligere har hevdet at de amerikanske myndighetene hadde «andre motiver» for å påtale Zarrab.

Det rapporteres at Zarrab nylig har tilbudt å fremlegge bevis for retten – et trekk Washington kunne bruke til å skru opp trykket mot den tyrkiske regjeringen.

Under NATO-Tyrkia-krisen ligger det økende strategiske konflikter, der Ankara styrker sine bånd til Russland og Iran, to hovedmål for amerikanske krigsplanlegg.

Den tyrkiske hæren trapper opp sin virksomhet hovedsakelig mot YPG/PYD i henhold til en avtale fra Astana, Kasakhstan, støttet av Russland og Iran, som underbygger den syriske presidenten Bashar al-Assads regime. Den 14. september kom Russland, Tyrkia og Iran, så vel som den syriske regjeringen og opposisjonsgruppene, til enighet om innføring av våpenhvile i såkalte de-eskaleringssoner i Syria. Tyrkiske tropper skal stasjoneres i Idlib, mens Russland og Iran vil holde det omkringliggende området.

I mellomtiden opererer tyrkiske tropper i Den kurdiske regionale regjeringens territorium i Irak mot PKK, igjen, med støtte – eller i det minste aksept – av Bagdad og Teheran. Med tusenvis av soldater, artilleri og tanks utplassert ved sine grenser med Syria og Irak, har Ankara lenge vært forberedt på å slå til mot de kurdiske nasjonalistene, både i Syria og i Irak – et angrep som kan føre til en direkte konfrontasjon mellom tyrkiske og amerikanske tropper.

Den 22. november møtes russiske, iranske og tyrkiske ledere i den russiske Svartehavsbyen Sochi. Det er det første møtet av dette slaget mellom de tre statene i deres samarbeid om å få slutt på den mer enn seks år lange borgerkrigen i Syria. I forrige uke, under opptakten til Sochi-toppmøtet, møttes de tre landenes utenriksministre i Antalya, Tyrkia. Etter møtet ga utenriksministrene uttrykk for optimisme over resultatene fra den såkalte Astana-prosessen. Russlands utenriksminister Lavrov uttalte: «Partene oppnådde enighet om alle sakene.»