Russisk fjernsyns Trotski-serie: et nedrig skue av historieforfalskning og antisemittisme

Av Fred Williams og David North
25 November 2017

Russisk fjernsyn markerte hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen med kringkastingen av en åttedelers serie med tittelen Trotski. Serien er en presentasjon av den politiske, intellektuelle og kulturelle fordervelsen av alle involverte i sponsing og produksjon av denne groteske historieforfalskningen. Ingen som deltok kan unnskyldes – hverken produsentene, regissørene, manusforfatterne, skuespillerne eller diverse teknisk personell – for denne blandingen av løgner, pornografi, antikommunisme og åpen antisemittisme. De fortjener alle, individuelt og kollektivt, ingenting annet enn forakt. Deres tilknytning til dette patologisk reaksjonære forehavende vil for alltid definere deres karriere.

I den grad denne Trotski vil ha noensomhelst vedvarende betydning, er det som en demonstrasjon av den frykten og det hatet det russiske regimet og den oligarkiske eliten har til Oktoberrevolusjonen. Et kvart århundre etter oppløsningen av Sovjetunionen, kan ikke Putin-regimet – som mer eller mindre åpent promoterte denne filmen, og med kringkasting på Kanal Pervyi (den mest fremtredende TV-kanalen) gjorde det til en offisiell begivenhet – tillate noe som nærmer seg en objektiv og ærlig skildring av Oktoberrevolusjonen.

Hovedplakaten for Trotski-fjernsynserien

Fremfor alt krever Putin-regimet – og den semikriminelle kabelen av oligarker som skylder sin nåværende makt og rikdom til det tyveri av statseiendom som fulgte gjenopprettelsen av kapitalismen – videreføringen av anti-Trotski-narrativet. Løgnene som ble anvendt for å rettferdiggjøre Stalins terror for åtti år siden, videreføres som grunnlag for offisiell russisk historie. TV-serien skiller seg fra manuskriptet for Moskva-rettsakene fra 1936-38 bare i sin mer eksplisitte basering på antisemittisme.

Stalins regime, som fortsatt forsøkte å presentere seg som den politiske kontinuiteten fra den sosialistiske 1917-revolusjonen, portretterte Trotski som agent for britisk imperialisme, tysk fascisme og det japanske Mikado. Putins regjering – som forsøker å presentere seg som Det hellige Russland – portretterer Trotski som Den jødisk-bolsjevikiske antikrist. Faktisk er hovedplakaten for promoteringen for serien et fryktinngytende bilde av Trotski kledd i svart og med øyne skjult bak solbriller som reflekterer helvetes-ild, og med et blodstenket kors festet på brystet.

Det hersker liten tvil om at Den russisk-ortodokse kirken – dagens offisielle statsreligion – ga sin velsignelse til at Trotski presenteres som en demonisk, mefistofelisk figur. Trotski får følge av den falske skildringen av en annen jødisk sosialist, Alexander Parvus (Gelfand) – den påståtte hovedmannen for forræderi bak scenen. Hva motiverer Parvus sine sleske manøvre? I denne antisemittiske skrekkhistorien er svaret umettelig grådighet.

I ulike intervjuer har filmens regissører, Aleksandr Kott og Konstantin Statskii og manusforfatteren Oleg Malovichko, fortalt om deres oppfatning av filmens hovedperson. «Trotski var ei rockestjerne, som bare manglet en gitar.» Kott og Statskii besørger ikke Trotski med gitaren. I stedet kler de ham i svart skinn, omgir ham med kvinnelige groupies, og forsyner ham med hallusinasjoner – ikke nødvendigvis medikamentelt indusert – men som produkt av en plaget sjel.

Skuespilleren valgt til å spille rollen som Trotski, Konstantin Khabenskij, hadde allerede spilt Trotski for et tiår siden, heller sympatisk, i filmen Esenin. Ifølge Konstantin Ernst, en av den nye seriens hovedprodusenter og generaldirektør for Pjervyi Kanal (Kanal 1), hadde «[Khabenskij] fremstilt ham feil, og vi diskuterte dette med Kostia. Han tok alt i betraktning og forsto hva og hvordan han skulle agere nå.» Khabenskij lærte tydeligvis leksa si godt. Han bemerker på filmens nettside: «Trotski var en forferdelig mann med en forferdelig skjebne. ... Ingenting ved Trotski tiltrakk meg.» Dette er en bekjennelse av kunstnerisk fallitt. Med denne uttalelsen benekter Khabenskij karakteren han har blitt utvalgt til å skildre ethvert identifiserbart element av menneskelighet.

Trotski som fremstilt av Konstantin Khabenskij

Plottet som filmen er bygd på, er bisart og helt uten tilknytning til den historiske virkeligheten. Manusforfatterne fantaserer frem et nært og langvarig forhold mellom Trotski og mannen som til slutt skal drepe ham. Hans morder, Frank Jacson (Ramon Mercader), poserer som en kanadisk journalist (ikke sant) og tilnærmer seg Trotski for en serie intervjuer (som det i det virkelige liv aldri ble søkt om eller innvilget). Etter først å ha nektet, godtar Trotski intervjuene, selv om han vet at Jacson er en ivrig stalinist! Trotski rusler deretter nonsjalant gjennom gatene i Mexico City sammen med Jacson (nok en fiksjon), som snart blir en nær fortrolig og velkommen gjest i Trotski-husstanden. Disse lange bekjennelsene, som manusforfatterens påhitt, begynner i mai 1940, tidspunktet for det første mordforsøket som ble utført av maleren David Siqueiros og hans gjeng av stalinistiske drapsmenn. De fortsetter inn i august 1940, helt opp til morddagen, den 20. august (feilaktig datert den 21. august av filmskaperne).

Som manusforfatter Malovichko forklarer: «Jacson er seerens øyne og ører. Som intervjuer hjelper han oss med å trenge inn i hemmelighetene bak Trotskis personlighet. ... Vi ønsket å stille Trotski ubehagelige spørsmål, de han unngikk i sine memoarer og andre skrifter. For eksempel, hvorfor drepte han så mange mennesker? Ved hjelp av intervjuene mellom Jacson og Trotski kunne vi stille disse ubehagelige spørsmålene. Vi ville gjøre Jacson til noe i likhet med Trotskis indre stemme, en stemme han alltid ønsket å kneble.»

De mange tilbakeblikkene til Trotskis tidligere liv gir et monstrøst forvrengt perspektiv av Trotskis biografi. Listen over forvrengninger og forfalskninger er så lang at det ville kreve en bok å tilbakevise dem alle.

I en av de kronologisk tidligste scenene, i et fengsel i Odessa i 1898, presenteres den 19 år gamle «Leiba» Bronstein som en ung jødisk jypling som ikke forstår det russiske folket. Som er typisk i antisemittiske skildringer av den unge Bronstein tilskrives han navnet Leiba, den jiddiske formen av det russiske navnet Lev. Faktisk var Lev den unge Bronsteins fornavn. Men dét er en relativt sett liten forvrengning, sammenlignet med hva som følger.

Bronstein/Trotski er arrestert og fengslet. Det er der i fengsel at den unge revolusjonæren danner sin politiske filosofi – som inspireres ikke av bøker, men av råd fra en usannsynlig mentor. Fengselsvokteren Nikolai lærer ham over et parti sjakk at det russiske folket kun kan styres av frykt. Samtidig, erklærer han harmdirrende at de naive drømmene til den unge revolusjonæren bare vil føre til mareritt-visjonen i et sitat, angivelig fra Dostojevski: «Og da, i det 21. århundre, til brølet fra den triumferende mobben, vil en degenerert en trekke en kniv opp fra støvelen sin, klatre trappen opp til det fantastiske bildet Madonna di San Sisto [et maleri av Raphael som Dostojevskij så i et Dresden-museum] og skamskjære dette bildet i den universelle likestillingen og brorskapets navn.» Sånn lærer Bronstein en grunnleggende leksjon: det russiske folket vil bare kunne kontrolleres med frykt – men han må lære å utløse mobbens energi for å få makt. Jacson-en fra 1940 stiller forundret spørsmålet: «Så du tok hans etternavn?» Trotski svarer: «Ikke bare tok jeg det, jeg gjorde det udødelig.»

En annen fiktiv forklaring på dannelsen av Trotskis «blodtørstige» personlighet er hans personlige plage på grunn av sin jødiske identitet. Trotski blir hånet for å være jødisk blant andre av sin far, Stalin, Lenin og Nikolai Markin (en sjømann som stod Trotski nær og som svertes i filmen). Den andre ondsinnede jøden som spiller en stor rolle i filmen er Alexander Parvus. Denne historiske figuren presenteres i filmserien som en grov karikatur av den faktiske personligheten. I serien er Parvus ingenting annet enn en blodsugende og pengebesatt eventyrer som forsøker å destabilisere Russland på vegne av den tyske regjeringen (han begynner i 1903!). Faktisk var Parvus i mange år anerkjent som en stor politisk teoretiker og strateg i den russiske og europeiske sosialdemokratiske bevegelsen. I 1897 var han en av de første som utfordret Eduard Bernsteins revisionisme, og fra 1904 til 1906 var han aktivt engasjert som medhjelper til utviklingen av Trotskis teori om permanent revolusjon. Det var etter 1907, etter Den første russiske revolusjonens nederlag, at Parvus ble politisk demoralisert og ble involvert i tvilsomme kommersielle aktiviteter som skulle knuse hans renomé.

Men den komplekse personligheten til Parvus er oppløst til den slags pønskende pengepuger som ble fremstilt i de antisemittiske propagandafilmene nazistene produserte mellom 1933 og 1945.

Behandlingen av Lenin – dog uten antisemittiske overtoner (Bolsjevik-lederen var ikke jødisk) – er en absurd skildring av denne monumentale historiske skikkelsen. Han presenteres som en megaloman og durkdreven dobbeltspiller – det ultimate uttrykk for den absolutt hensynsløse og umenneskelige «viljen til makt.» Ingen unnslipper hans kjør for dominans og kontroll. Under opptakten til Den andre kongressen i 1903 truer Lenin med å kaste Trotski ned på gata (fra en balkong i fjerde etasje) hvis han ikke følger hans instrukser på den kommende kongressen. Senere overleverer Trotski makten til Lenin etter å ha ledet oppstanden i 1917, der Stalin bivåner det godkjennede.

Natalia Sedova, Trotskis andre kone, blir behandlet som en Paris-bohem som blir fengslet av Trotskis nedrakking av Freud på en forelesning i Wien – en begivenhet som, i likhet med utallige andre episoder i serien, aldri fant sted. Men Freud anvendes for å gi ytterligere «innsikt» i Trotskis karakter. Først og fremst, i 1903, ser han Trotski inn i øynene og forteller ham at han bare har sett slike øyne hos «seriemordere og religiøse fanatikere». Samtidig bemerker han at Trotskis oppførsel under foredraget var å sammenligne med en «seksuell aggressor» som ikke kan tilfredsstille sine aggressive impulser, kanskje på grunn av «svakhet». Senere, i 1940, trer Freud frem for Trotski i en hallusinasjon – som igjen er manusforfatterens fornærmende påhitt. Etter at Trotski har forsikret Freud om at han ikke har bøyd seg for «svakhet», og ikke er redd for å dø, tilføyer Freud: «Du vet hvem som ikke er redd for å dø? En som allerede er død innvendig.» Episoden avsluttes, poengtert av mørk og truende musikk – men alle som er det aller minste kjent med Trotskis hardnakkete kamp for å bygge Den fjerde internasjonale (grunnlagt i 1938) og for å beseire stalinismen, vil vite at Trotski knapt var en mann som «allerede var død innvendig». Disse scenene legemliggjør dårlig psykologi, verre historie og nedrig filmskaping.

Andre karakterer fortjener omtale. Sjømannen Nikolai Markin (1893-1918) blir behandlet som en bøllete, full halvkriminell (som for eksempel svindler en pantehandler), som ikke bare hjelper Trotski og hans familie i 1917, men som på uforklarlig vis har stor autoritet blant kollega-gaster ved Kronstadt-fortet og blant delegater til Petrograd-rådet (sovjet-et). Markin og Kronstadt-gastene er portrettert som hovedelement for omveltningen av Den provisoriske regjeringen (Kerenski-regimet februar-oktober 1917), men opptrer derimot som en ukontrollert mob; arbeidere er knapt å se, og bønder er helt ute av bildet. Markins død under Borgerkrigen, i nærheten av Kazan, var en genuin tragedie som blir behørig omtalt i Trotskis Mitt liv, men den unge helten anvendes i filmen hovedsakelig for å antyde at han hadde en affære med Natalia Sedova (Jacson forteller Trotski at det verserte rykter om det) – fullt og helt en oppfinnelse av manusforfatter Malovichko.

I mellomtiden blir den revolusjonære journalisten Larisa Reisner og den meksikanske kunstneren Frida Kahlo introdusert semipornografisk for å pirre publikum og illustrere den bolsjevikiske seksuelle umoralen.

Trotski og Frida Kahlo, et hovedtema i fjernsynsserien

Scenene tryllet frem i Trotski er i det ene øyeblikket absurde, i det neste avskyelige, og ofte en kombinasjon av de to. Regissørene klarer ikke å holde tilbake sin ondskapsfulle fryd der de i rask rekkefølge beretter om dødsfallene til Trotskis fire barn: Nina (hoster opp blod på sin dødsseng i 1928); Zinaida (begår selvmord i Berlin i 1933); Sergei Sedov (skutt av Stalins bødler i 1937); og Lev Sedov (injisert med gift under rekonvalesens på en klinikk i Paris etter en blindtarmoperasjon).

Av alle de mange historieforfalskningene er den aller siste scenen – som omhandler drapet på Trotski i august 1940 – den verste. Med Jacson/Mercader i rommet ved siden av mottar Natalia og Trotski et telegram fra det kanadiske konsulatet som forklarer at Jacson ikke er den kanadiske statsborgeren han har hevdet. De innser at Jacson er en GPU-attentatsmann. Men, etter at Trotski har fortalt Natalia at han elsker henne, går han villig sin skjebne i møte ved Jacsons hånd. Når Jacson virker motvillig og nølende til å utføre sitt oppdrag, begynner Trotski å slå ham med sin spaserstokk. Til slutt, i selvforsvar tar Jacson en isøks som henger fremtredende på veggen på Trotskis kontor, og slår sitt offer tre ganger. Så godt som alle detaljer i denne scenen innebærer oppdiktning og forfalskning. Trotski visste ikke at Jacson var en GPU-agent. Isøksa som Trotski ble overfalt med var skjult i regnfrakken til Jacson. Verst av alt er at morderen portretteres som en helt som helt korrekt forsvarer Stalin, og som har stått på den høyeste moralske grunn i alle sine samtaler med Trotski. Til slutt befrir Jacson/Mercader barmhjertig sitt forpinte offer fra hans tomme og meningsløse liv.

Trotski og Jacson, i en av de oppdiktede utfluktene i utkanten av Mexico City. I denne latterlige scenen understreker Trotski et poeng ved å skyve Jacson ut i vannet der det angivelig er fullt med krokodiller. Jacson overlever, selvfølgelig refset, men i stand til senere å utføre drapet.

Filmen avsluttes med en bisarr fantasi. Etter at han er drept, ses Trotski til fots på vei inn i en snøstorm, der han blir påkjørt av sitt pansrede tog fra borgerkrigen – toget har fremstått i hver episode som Trotskis virtuelle alter-ego (hjerteløst, ubarmhjertig, nådeløst i sin ødeleggende kraft).

Denne filmen er en parodi over historie. Alle som deltok i produksjonen har brakt skam over seg.

Noen få historikere har levert kritikk av serien etter å ha sett de første episodene. Konstantin Skorkin, forfatter av en vesentlig studie over opposisjonelle som var ofre for Stalin, skrev en artikkel med tittelen «‘Trotski’-serien har blitt det nyeste pseudohistoriske makkverket i Pervyi Kanal (Kanal 1).»

Joshua Rubenstein, forfatter av 2011-biografien Leo Trotski, sa i september: «Jeg er fascinert av idéen om at produsentene ville sette Trotski i sentrum av narrativet – og ikke Lenin. Jeg lurer på hva deres intensjon er med å sette en eksplisitt jødisk figur som Trotski i sentrum for historien.» Han fortsatte: «Hvis de sier at Trotski var bak tsarens henrettelse [som filmen antyder], er det ganske enkelt ikke sant. Lenin og Sverdlov henrettet tsaren ... Hvis de sier det var Trotski, så lurer jeg virkelig på deres motiver – for dette er et veldig følsomt punkt. ... Trotski ville bestandig stille tsaren for retten, og han ville stille som anklager. ... Tsaren er en beæret figur av den russisk-ortodokse kirken – å si at en jøde sto bak hans henrettelse er en meget brennende anklage.»

Aleksandr Reznik, som har skrevet to bøker om Trotski, oppsummerte serienes problemer som følgende, «I hovedsak følger problemene med Trotski på hverandre: 1) misaktelse av historisk kontekst og sammenheng, 2) tendensiøs fortolkning av hendelser, og 3) utbredt forvrengning av fakta.» Reznik konkluderer med at – siden serien ble vist fremtredende på Kanal 1 – skaperne av Trotski «bærer ansvar for historieforfalskning for et enormt publikum».

Som Trotski skrev for åtti år siden, er løgnen den ideologisk sementen for sosial og politisk reaksjon. Interessene og selve overlevelsen til det nåværende regjerende kapitalistiske oligarkiet beror på løgner – som det stalinistiske byråkratiet som det oppstod av, også gjorde.