Utenriksminister Gabriel fremmer tysk stormaktspolitikk

Av Peter Schwarz
6 December 2017

I en hovedtale om utenrikspolitikk tirsdag oppfordret den tysk utenriksministeren Sigmar Gabriel til en dreining vekk fra USA og mot en interessebasert tysk stormaktspolitikk. Den sosialdemokratiske politikeren (SPD) talte til høyt posisjonerte eksperter på Körberstiftelsens utenrikspolitiske forum i Berlin.

Hva Gabriel sa var ikke helt nytt; han og andre ledende tyske politikere har argumentert langs samme linje i fire år. Men aldri før har noen av dem formulert Tysklands tilbakevending til en aggressiv stormaktspolitikk så åpent og utvetydig.

«Den implisitte måten vi har ansett den amerikanske rollen som beskyttende – til tross for sporadiske tvister – begynner å smuldre», sa Gabriel. Europa ble oppfattet av den amerikanske administrasjonen bare som «én region blant mange; som en konkurrent og noen ganger til og med som en motstander».

Han understreket uttrykkelig at dette vil forbli tilfelle selv etter at Donald Trump forlater Det hvite hus: «USAs tilbaketrekking er ikke opp til politikken til en enkelt president. Den vil ikke forandres fundamentalt selv etter neste valg.»

Tyskland må hevde sine interesser mer selvbevisst i fremtiden, konkluderte han. Landet hadde «ikke råd til å vente på beslutninger i Washington, eller bare repondere på dem.» Den tyske regjeringen måtte analysere mer kjølig hvor den «krysset klinge» med Washington og utvikle en mer selvstendig politikk mot USA.

Gabriel navnga de konkrete punktene der Tyskland «krysset klinge» med USA som USAs sanksjoner mot Russland – som truet «våre egne økonomiske interesser» – den forestående opphevelsen av atomavtalen med Iran og Trump-administrasjonens mulige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad.

Verden har blitt «langt mer ubehagelig», sa Gabriel. «Nå erkjenner vi at selv med stor økonomisk velstand for vårt land er det ikke lenger noen komfortabel plass på sidelinjen av internasjonal politikk for oss. Hverken for oss tyskere eller for oss europeere.»

Europa må spille en mye større rolle i den endrende verdensordenen. «Vi kan ikke bare se på at nye områder utvikler seg uten at vi kan utøve innflytelse», sa utenriksministeren. «Bare hvis EU definerer sine egne interesser og projiserer sin makt, kan unionen overleve.»

Uten en slik europeisk maktprojekson, overalt der hvor USA trekker seg tilbake, vil andre stater flytte fram – Russland i Midtøsten, og Kina i Afrika – advarte Gabriel. Disse landene var «beredt til å betale en slags ‘stormaktskatt’ for sin status.» De avskrev økonomiske tap og diplomatisk utfrysing «for å demonstrere regionalt lederskap og nasjonal suverenitet.»

I sine bemerkninger om Midtøsten gjorde den tysk utenriksministeren det klart at «maktprojeksjon» betydde en massiv bruk av militær makt. Selv om USA har vært i krig der nesten uavbrutt siden 1991, og har betalt billioner for det, beklaget Gabriel mangelen på engasjement fra «Vesten» i denne strategiske regionen: «I de siste syv årene har Vesten aldri etablert et rimelig forhold mellom sine svært ambisiøse krav og ressursene som brukes til dette formålet.» I stedet for å følge Theodore Roosevelts motto, «Snakk lavt og bær en stor stokk», så er «vår Syria-politikk» den motsatte: «Snakk høyt, men bær en liten kjepp.»

Igjen og igjen understreket Gabriel at Tysklands stormaktspolitikk ikke måtte forhindres av moralske verdier: «Verdiorientering, som vi tyskere gjerne vil hevde for vår utenrikspolitikk, vil nødvendigvis ikke være tilstrekkelig til å hevde seg i denne økonomiske, politiske og militært egoistiske verden.»

Han refererte i detalj til den nylige boken fra Berlin-statsviteren Herfried Münkler om Trettiårskrigen. I den tok Münkler et kraftig «oppgjør med den utenrikspolitiske klassen i Tyskland» og hånet «en tysk ‘fiksering på loven som middel til å takle politiske utfordringer’, som nesten var like godt som en avvisning av virkeligheten». I stedet for «hensynsløst å analysere» og «tenke politisk og strategisk», er «vårt blikk alltid på vandring mot ‘de moralske normer og imperativers horisont’»

«Jeg tror Münkler berører et ømt punkt her», sa Gabriel.

Han uttrykte eksplisitt sin beundring for Kinas utenrikspolitikk, der landet går inn i områder som tidligere «utelukkende var bestemt av USAs tilstedeværelse og politikk». OBOR-initiativet (dvs. «De nye silkeveiene») var «et geostrategisk konsept der Kina håndhever sin oppfatning av orden: handelspolitisk, geografisk, geopolitisk og muligens også militært». Dette var «ikke å klandre Kina», men frambrakte hans «respekt og beundring». Vi i Vesten kan bli «anklaget for ikke å ha noen egen sammenlignbar strategi».

I sin tale anbefalte Gabriel tett samarbeid med Frankrike, som han ser som en drivkraft i Europa ved Tysklands side. Han roste uttrykkelig president Emmanuel Macrons europeiske initiativ og «forsvarssamarbeid», og ønsket at «Frankrike ville bli noe ‘tyskere’ i finanssaker og Tyskland noe mer fransk i sikkerhetsspørsmål». På den annen side nevnte han ikke NATO i det hele tatt i sin tale.

Gabriels nye kurs markerer et brudd med de siste 70 års utenrikspolitikk, der grunnlaget ble dannet av alliansen med Washington, i tillegg til Berlin-Paris-aksen. Tyskland er på vei tilbake til politkken fra før 1945. På den tiden forsøkte landet å dominere kontinentet som «makten i midten» for å ta opp kampen mot sine internasjonale rivaler – Storbritannia, USA og Russland/Sovjetunionen – som to ganger førte til katastrofer og verdenskrig. Med gjenkomsten av den gamle utenrikspolitikken kommer alle de andre spøkelsene fra fortiden også tilbake.

På partikongressen til det høyre-ekstreme Alternativ for Tyskland (AfD) sist fredag paraderte høyre-orienterte hæroffiserer, gamle aristokrater, nasjonalistiske konservative og åpne nynazister foran fjernsynskameraene. Det motbydelige skuespillet ble sendt på direkten, som om forbrytelsene i tysk historie aldri hadde skjedd. Lederne for det høyre-ekstremistiske partiet inviteres til samtaler med forbundspresidenten på Schloss Bellevue om det neste regjeringsdannelsen, og kurtiseres også av alle de andre partiene. De trengs for å flytte den offisiell politikken som helhet til høyre.

Over de siste fire årene oppgraderte storkoalisjonen mellom kristeligdemokratene og sosialdemokratene massivt tysk militærkapasitet, beordret Bundeswehr (de tyske væpnede styrker) ut på nye krigsoppdrag, utsatte hele Europa for en brutal sparepolitikk og økte massivt omfanget av fattigdom og usikker sysselsetting i Tyskland. Derfor ble disse partiene sterkt straffet i føderalvalget i september. Nå skal en ny storkoalisjon igjen dannes for å intensivere den samme politikken.

I sin tale formulerte Gabriel denne regjeringens program, der han forventes å forbli utenriksminister. Men dette diskuteres ikke åpent. I stedet blir publikum distrahert med kjekling om pensjon og forsikringsordninger, toppnivå for eksosutslipp og andre problemer som sannsynligvis blir offer for budsjettøksa uansett.

For to uker siden, da forhandlinger om en «Jamaica-koalisjon» (oppkalt etter de forskjellige partifargene, som tilsvarer de i det jamaikanske flagget) mislyktes, bemerket Det sosialistiske likhetspartiet (SGP) at samtaler om dannelsen av en ny regjering skjedde «i kulissene» i «det som i stigende grad utgjør en politisk konspirasjon».

«Styringselitene må ikke få lov til å løse den politiske krisen og etablere en ny regjering seg imellom», skrev SGP da. «Resultatet ville bli et høyre-orientert, autoritært regime utenfor enhver demokratisk kontroll som ivaretar kapitaliststatens interesser.»

Dette blir nå bekreftet, og det er grunnen til at SGP krever nyvalg. «Under nåværende forhold er dette den eneste måten arbeiderklassen kan gripe inn i de politiske begivenhetene, bringe sine interesser til torgs og bekjempe ytre-høyres politiske offensiv», sier erklæringen fra 23. november. «SGP ville benytte valgkampen til å kjempe for et program som uttrykker interessene til den tyske og den internasjonale arbeiderklassen, og forbinde kampen mot krig med kampen mot kapitalisme, og tilby en sosialistisk vei ut av den blindgata den nåværende sosiale orden befinner seg i.»