I dag stemmer katalanerne i det spesielle 21. desember ('21d') regionalvalget som den spanske sentralregjeringen har arrangert. Dette valget, som holdes etter det brutale politianslaget den 1. oktober mot den katalanske folkeavstemningen om uavhengighet, og Madrids påfølgende anvendelse av den spanske grunnlovens Artikkel 155 for å suspendere Catalonias valgte regionalregjering, byr kritiske politiske leksjoner for arbeidere i Spania og internasjonalt.

Arbeidere er konfrontert med et universelt sammenbrudd av demokratiske styreformer, som konsekvens av den internasjonale kapitalismens forfall. Med gjennomføringen av 21d-valget søker Folkepartiets (PP) mindretallsregjering under den spanske statsministeren Mariano Rajoy, støttet av Det spanske sosialistpartiet (PSOE), ikke å fastslå det katalanske folks vilje. Snarere har Madrid til hensikt å gi et «demokratisk» ferniss til pådrivet for politistatregimer og rehabiliteringen av ytrehøyrekrefter over hele EU.

PP-tjenestemenn har uttalt at hvis velgerne i Catalonia velger en regionalregjering Madrid opponerer mot, vil sentralregjeringen igjen påberope seg Artikkel 155 for å suspendere den resulterende regjeringen. De gir med andre ord velgerne «valget» å velge hvilken regjering de vil ha, så lenge det er den Madrid ønsker.

PP og partiets allierte prøver å venne befolkningen til at det holdes politiske fanger, og andre vilkårlige diktatoriske tiltak. Til tross for masseprotester i Barcelona ble de katalanske nasjonalistene Jordi Cuixart og Jordi Sánchez fengslet for å sammenkalle til fredelige protester, og det ble truet med å fjerne katalansk språkmateriale fra skoler og fjernsyn. Selv under valgkampanjene i Catalonia er den avsatte katalanske visepremieren Oriol Junqueras fortsatt fengslet – en skjebne den avsatte katalanske premieren Carles Puigdemont unnslapp bare ved en brå flukt angivelig for å holde samtaler med EU i Brüssel.

På denne bakgrunn forbereder PP og partiets allierte nye angrep på arbeiderne. Etter å ha bemektiget seg Catalonias finanser har PP-tjenestemenn også truet Madrid by-kommune med å anvende Artikkel 155, samtidig med at de mobber by-regjeringen til å gjennomføre sosiale EU-nedskjæringer for ytterligere flere hundre millioner euro. PP-regjeringen støttet protester mot de katalanske separatistene og for spansk enhet der det ble sunget fascistiske hymner, deriblant Cara al Sol, og har offentlig diskutert å innføre unntakstilstand.

Dette sammenbruddet av demokratiske styreformer er imidlertid ikke et produkt av spanske forhold, men heller et europeisk og internasjonalt fenomen, hvilket er symbolisert ved EUs konsekvente støtte til Madrids anslag.

Vendingen til statsundertrykkelse, rehabiliteringen av militarisme og fremveksten av ytrehøyre-krefter pågår over hele Europa. I Frankrike har de viktigste politifullmaktene staten innførte under den toårige unntakstilstanden og som ble brukt til å undertrykke protester mot en antiarbeidstakerlov, nå blitt skrevet inn i loven. Fire år etter at Berlin annonserte sin remilitarisering av utenrikspolitikken er en ytrehøyre-regjering ved makten i Østerrike, og ytrehøyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) har for første gang siden nazistenes nederlag i Den andre verdenskrigen vunnet plasser i det tyske parlamentet.

Denne krisen har opphav i et internasjonalt sammenbrudd i kapitalismen som har modnet over tiår. Det kvarte århundret siden det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen og eliminerte den viktigste militære motvekten til imperialismen, har vært en periode med eskalerende kriger, politisk undertrykkelse og nedskjæringer. Spesielt siden Wall Street-krasjet i 2008 har det borgerlige demokratiet i Europa begynt å oppløses, med økende sosial ulikhet, klassespenninger og internasjonale konflikter.

Ulikheten i Spania er et eksempel på virkningen av denne krisen for arbeidstakere over hele Europa. Nesten et tiår etter 2008-krasjet er ledigheten i Spania fortsatt på 17 prosent (39 prosent for ungdom), og den sosiale ulikheten er påtagelig. De i den øverste 10 prosent-andelen eier nå 57 prosent av Spanias formue, mens de i den nederste 50 prosent-andelen bare forvalter 7 prosent. De øverste 20 prosent av husholdningene har inntekter 761 ganger større enn de nederste 20 prosent. Europas rikeste person, den spanske milliardæren Armancio Ortega, har en formue på 77,9 milliarder USD.

Den resulterende sosiale harmen, og fremmedgjøringen fra offisiell politikk, har fullstendig undergravd stabiliteten til det herskende etablissementet. I år fant EUs «Generation What»-meningsmåling at to tredjedeler av spansk ungdom, og over halvparten av europeisk ungdom, ville deltatt i et masseopprør mot den eksisterende orden.

Denne krisen kan ikke løses ved å velge den ene eller det andre kapitalistiske politikeren for å forfølge en annen politikk, samtidig som man aksepterer rammene for EU og kapitalismen. Turen har nå kommet til arbeiderklassen i Spania, Europa og internasjonalt. Det eneste levedyktige svaret på EUs forflytning mot politistats-styre er en dreining mot en internasjonalistisk og revolusjonær kamp for sosialisme.

Opposisjon mot den spanske statens undertrykkende handlinger innebærer ikke noen støtte til den fundamentalt reaksjonære politikken til de katalanske separatistpartiene: Det katalanske republikanske venstre (ERC), Sammen for Catalonia, og deres småborgerlige allierte som Kandidatene for populær enhet (CUP). De påla milliarder av euro i EU-kutt på arbeidstakere i Catalonia. Et ugjendrivelig bevis på deres reaksjonære rolle er deres støtte til EU, som er et verktøy for å pålegge innstramminger og bygge opp europeisk militarisme. Disse partiene har opprettholdt denne støtten selv etter at EU-kommisjonen støttet Rajoys anslag mot Catalonia.

I kampen innen den herskende klassen på den iberiske halvøya er det ingen progressive fraksjoner. De katalanske nasjonalistene – akkurat som de skotske nasjonalistene i Storbritannia og Den nordlige ligaen i Italia – fremmer en egoistisk strategi basert på at Catalonia er en rikere region. De tar sikte på autonomi eller uavhengighet for å unndra seg sine økonomiske forpliktelser til andre, fattigere regioner i Spania, for å beholde en større andel av fortjenesten hentet ut av arbeidere i Catalonia, og for å utdype sine bånd til de internasjonale bankene.

Det utbyttende karaktertrekket til den katalanske nasjonalistiske holdningen til resten av Spania, som frastøter og forbitrer brede deler av den spanske arbeiderklassen, gjør det lettere for Rajoy og hans allierte å piske opp spansk nasjonalisme.

Som alle stor kriser har den katalanske krisen avslørt rollen til småborgerlige partier som Podemos, med en «venstre»-demagogi som nå har blitt eksponert. Så-langt-fra å forfølge en uavhengig politikk for arbeiderklassen, har Podemos forsøkt å manøvrere mellom de to borgerlige leirene. Partiets katalanske gren, Catalonia i fellesskap (CeC), hevder å være nøytral i konflikten mellom katalansk og spansk nasjonalisme for i steden å fremme det sosiale spørsmålet. Den har foreslått å støtte en koalisjonsregjering mellom PSOEs pro-Artikkel-155 katalanske gren og det separatistiske ERC.

Podemos hevder at alt kan tilgis og tilpasses – regionalisme og nasjonalisme, Artikkel 155 og demokratiske rettigheter, og fremfor alt den kapitalistiske klassen og arbeiderne. Den har mye til felles med sitt greske søsterparti Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre»). Det partiet presenterte seg også som et demokratisk alternativ i opposisjon til nedskjæringer. Så snart det var valgt i 2015 implementerte det imidlertid nedskjæringer og undertrykker nå aktivt arbeiderklassen.

Veien fremover er en kamp for å forene spanske og katalanske arbeidere mot både spanske og katalansk nasjonalistiske krefter, som en del av foreningen av den europeiske arbeiderklassen i kampen mot EU og europeisk kapitalisme.

Det eneste levedyktige svaret – i Spania som i alle andre land – er en nyorientering av arbeiderklassen på grunnlag av et revolusjonært, sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. Mot alle forsøk på å sette spansk- og katalansktalende arbeidere opp mot hverandre, er det nødvendig å fremme arbeidsklassens kamp for makt, eksproprieringen av finansaristokratiet og byggingen av en arbeiderstat i Spania som del av De forente sosialistiske stater av Europa.

Kampen for dette perspektivet krever bygging av et nytt politisk lederskap i form av seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (IKFI) i Spania og i hele Europa.