Protester mot arbeidsledighet og innstramminger som startet denne uken i fattige industriområder i Sør-Tunisia, sprer seg nå over hele landet. De som protesterer opponerer mot nedskjæringsbudsjettet for 2018 som er avtalt med Det internasjonale pengefondet (IMF), og som kutter subsidier og øker drivstoff- og matvareprisene, mens lønningene stagnerer og med en arbeidsledighet på 15 prosent (over 30 prosent for universitetsutdannede).

Masser av mennesker husker hvordan slike protester eskalerte i 2011, som til slutt veltet den tunesiske president Zine El Abedine Bin Ali og utløste revolusjonære kamper i arbeiderklassen i Egypt. Det er opprop om protester i dag i hovedstaden Tunis.

På onsdag og torsdag fortsatte protestene i det sørlige Tunisia og nådde arbeidsklasse-forstedene i hovedstaden Tunis. Ungdommen i Siliana stormet byens domstol-bygning og det ble satt opp veisperringer i Kasserine, der det kom til voldsomme sammenstøt med politiet. I Thala brente demonstrantene byens nasjonale sikkerhetsbygning og tvang politiet til retrett fra området. Det brøt ut protester i Tebourba, en by 30 km vest for Tunis, etter begravelsen for en mann som ble drept under politiets angrep mot protester mandag kveld.

Det brøt også ut sammenstøt med politiet i Ibn Khaldun-området i Tunis. Ahmed, en ungdom som protesterte onsdag kveld i Tunis, fortalte RFI: «Levekostnadene i Tunisia er for høye. Det er en katastrofe. Det er to typer mennesker: de rike og de fattige.»

Sammenstøtene i Tunisia er fokuspunkt for en internasjonal bølge av protester mot nedskjæringstiltak diktert av internasjonal finanskapital og pålagt av regjeringer over hele regionen. I fjor brøt det ut masseprotester da det egyptiske regimet aksepterte IMFs oppfordringer om å kutte matsubsidier, med innledningsvise forsøk på å øke brødprisene. Nå boikotter tusenvis av medisinstudenter sine eksamener i Algerie, og marsjerer for å protestere mot kutt i finansieringen og forsyningene til landets sykehus.

I går fortsatte protester mot økte brødpriser i Sudan, etter at regimet ble enig om IMFs krav om å la landets valuta flyte mot dollaren. Politiet angrep studenter på Khartoum universitetet som ropte: «Nei, nei, nei til prisøkninger!», med økende sinne etter at en video ble spredt der en dekan ved Ahfad-universitet slo kvinnelige studenter som protesterte mot høye matvarepriser.

I tillegg kommer dette samtidig med en global eskalering av klassekonflikt – med streiker av farmasøyter og kommunalansatte i Israel, av bilarbeidere i Romania, av jernbanearbeidere i Storbritannia og av verkstedindustriarbeidere i Tyskland – mens bankene forbereder eksplosive angrep på den europeiske arbeiderklassen.

Det tunesiske politiske systemet er diskredittert og den herskende klassen forsøker desperat å blokkere en ny revolusjonær eksplosjon. Regjeringen – en koalisjon av Nidaa Tounes, den omdefinerte versjonen av Ben Alis gamle regjeringsparti, og det islamske Nahda-partiet – sverger undertrykkelse og sverter demonstrantene som sabotører.

Tunesiske hærenheter er utplassert i flere byer – blant andre Thala, Kebili og Bizerte, og turiststedet Sousse – for å forsvare offentlige bygninger mot befolkningen. Hæren runder opp hundrevis av mennesker hver natt, med anslagsvis 600 personer arrestert siden i går.

Styringsklassen er imidlertid fortsatt skremt. I går skrev Tunisas Le Temps: «Mysterium og forvirring vokser for hver dag, og taler – enten de er offisielle eller fra den andre siden – bringer nesten ingenting nytt ... Den utbredte frykten reiser flere spørsmål, herunder i hovedsak hvordan å identifisere miraklet som kunne bringe oss fred.»

På en pressekonferanse onsdag forsøkte den tunesiske statsministeren Youssef Chahed å berolige borgerskapet: «Staten står fortsatt ved lag. Vi vil garantere beskyttelsen av alle våre institusjoner og foretak nettopp takket være vårt militære og våre politi-enheters mobilisering og overvåkning, som som vanlig har vist en høy grad av patriotisme og en urokkelig hengivenhet til forsvaret av nasjonens overordnede interesser.»

Chahed fordømte demonstrantene som «ødeleggere betalt av korrupsjons- og smuglernettverk, som regjeringen fører en hensynsløs krig mot. Beklageligvis blir bøllene hisset opp av visse uansvarlige politikere.»

I El Guettar arresterte politiet i går medlemmer av Den tunesiske landsorganisasjonen (UGTT), pro-Ben-Ali-fagforeningen, og medlemmer av den småborgerlige Folkefront-koalisjonen – blant annet Arbeiderpartiets medlem Habib Tebas, UGTTs representant Jemal Cheaïcha og Folkefrontens medlem Talal Tabassi. Denne undertrykkelsen er reaksjonær, og de arresterte må løslates.

Det grunnleggende anliggendet er imidlertid at arbeiderklassen må bygge et nytt revolusjonært lederskap, i Tunisia og internasjonalt. Siden 2011 har den nasjonalistiske strategien til UGTT og Folkefronten blitt eksponert som kontrarevolutionær og fallitt. På sin jakt etter en avtale med Nidaa Tounes – som ble undertegnet av bankene – viste de seg å være fiendtlige mot arbeiderklassens internasjonale, revolusjonære kamp. De lyktes bare i å binde arbeiderne i Tunisia til en omdefinert versjon av Ben Ali-regimet, til imperialismen som førte sine kriger i Libya og Mali, og til fattigdom.

UGTT – en søyle for Ben Ali-regimet – er fiendtlig innstilt til protesterende arbeidere og ungdom. UGTT-lederen Noureddine Taboubi har fordømt protestene som «tvilsomme» og erklært: «Vi vil ikke under noen påskudd akseptere at demonstranter gjør seg til ranere av statseiendom under nattens mørke». Han forlangte at ethvert politisk parti som oppfordrer til protester «kontrollerer demonstrantene».

Nå har imidlertid UGTT blitt med i oppfordringen til protester i Tunis i dag.

Folkefrontlederen Hamma Hammami trekker ikke tilbake oppfordringen til protester mens ungdommen fremdeles kjemper mot politiet og hæren. Men han gjør det klart at han motsetter seg arbeiderklassens revolusjonære omveltning av Nidaa Tounes-regimet. Han appellerte i går til Chahed om å «finne løsninger» på arbeidsledigheten og velge «en uavhengig kommisjon av nasjonale personligheter kjent for sin integritet og kompetanse, for å granske protestene», ifølge Tunisie Numérique.

Store deler av det tunesiske borgerskapet, og bak dem deres allierte i de imperialistiske hovedstedene, håper at disse kreftene vil kontrollere situasjonen, blokkere arbeiderklassens kamp om statsmakten, og kvele bevegelsen – som de gjorde i 2011. I en spalte med tittelen «UGTT, fornuftens stemme», skrev Le Temps: «Mens vårt land gjennomlever et nytt sosialt feberanfall, fortsetter denne kraftige fagforeningen å vise den største patriotisme, med sin veletablerte evne til å kontrollere protester.»

Dette nye oppsvinget reiser de presserende politiske lærdommene fra den forrige kampen. Ingen av problemene som drev de tunesiske arbeiderne til revolusjon i 2011 kunne løses under kapitalismen. Fattigdom og sosial ulikhet vokste, mens imperialistiske kriger utarmet regionen. Oppgaven nå er et brudd med de gamle, nasjonalt baserte organisasjonene og en dreining mot revolusjonære kamper som nå oppstår internasjonalt. Perspektivet som ble utlagt av Den internationale komitéen til den fjerde internationale (ICFI) under de initielle revolusjonære kampene i Tunisia har blitt bekreftet.

Der står det: «Det eneste levedyktige programmet for arbeiderklassen og de undertrykte massene i Tunisia og hele Maghreb og Midt-Østen er programmet for sosialistisk revolusjon som fremmes av Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale. ... Denne kampen kan ikke føres bare på et nasjonalt nivå. Trotskistiske partier må bygges på tvers av hele Nord-Afrika og Midtøsten for å forene arbeidermassene under banneret til De forente sosialistiske stater i Midtøsten og Maghreb, som en del av den verdenssosialistiske revolusjonen.»

Det la til, «Vi oppfordrer WSWS-lesere i Tunisia og i hele Midtøsten om å kontakte vårt nettsted. Vi oppfordrer alle som forsøker å få slutt på diktatur og utbytting i Tunisia og i hele regionen om å ta opp kampen for å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale.»