Chomskys pro-imperialistiske Afrin-opprop

Av Nick Beams
6 February 2018

I de siste fire årene har USA opprettholdt at formålet med sin kontinuerlige militærintervensjon i Syria og omkringliggende regioner er å beseire ISIS og andre reaksjonære islamske fundamentalist-grupper.

I virkeligheten har formålet med denne operasjonen – der USA har samarbeidet med og i noen tilfeller direkte bevæpnet nettopp de kreftene de har hevdet å bekjempe – alltid vært omveltningen av det syriske regimet til president Bashar Al-Assad og etablering av en marionett-regjering for å sikre USAs dominans over regionen.

Den politiske fiksjonen om at USAs mål var å bekjempe ISIS har blitt fullstendig avslørt de siste dagene. Til tross for det så godt som komplette militære nederlaget til ISIS har USA kunngjort at de vil etablere en 30.000 stor militærstyrke for å opprettholde et nærvær i Syria på ubestemt tid.

En ny operasjon krever etableringen av nye løgner som berettigelse, og som på suffli – som om det handles i samsvar med et nøye utarbeidet manuskript – frem stepper pseudo-venstre organisasjoner og enkeltpersoner for å avlevere dem.

Dette tar form av et opprop organisert av Noam Chomsky og andre falske-venstre-figurer og akademikere, inkludert pseudo-marxisten David Harvey, som ber om at USA griper inn for å garantere sikkerheten til befolkningen i den nordlige syriske byen Afrin og den omkringliggende regionen, mot nabolandet Tyrkias militærinvasjon. Oppropet blir nå ivrig støttet av pseudo-venstre-organisasjoner og enkeltpersoner over hele verden, i det som er nok et eksempel på «menneskerettighets-imperialismen» som har kommet til å danne modus operandi for disse kreftene.

Den tyrkiske invasjonen ble lansert som svar på etableringen av den nye amerikansk-støttede styrken, som hovedsaklig vil bestå av soldater fra det kurdiske YPG som det amerikanske militæret har arbeidet sammen med, og tidligere ISIS-krigere. Washington vil utplassere 2.000 amerikanske soldater for å spille en viktig rolle med rådgiving og ledelse.

Det tyrkiske angrepet har blitt utført under påskud av at YPG er en terrororganisasjon, knyttet til kurdiske separatist-styrker innen Tyrkia. Det er på alle måter dypt reaksjonært. Det er en del av pådrivet til regimet til den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan for å sikre sin posisjon som en nøkkelmakt i regionen, samt å knuse intern opposisjon. Den tyrkiske og den internasjonale arbeiderklassen må opponere mot det, som en sentral komponent i den politiske kampen for å velte Erdogan og den kapitalistiske regjeringen i Tyrkia.

Men det er ikke perspektivet til opprops-arrangørene og deres støttespillere. Snarere er deres umiddelbare mål, som det fremgår av teksten, å gi en berettigelse for den amerikanske planen om å etablere en permanent militær tilstedeværelse i Nord-Syria, både direkte og indirekte gjennom amerikanske proxystyrker – som skal brukes som en base for pågående regime-endringsaktivitet rettet mot Assad.

Det faktum at dette oppropet ledes av to angivelige radikale kritikere av kapitalisme og imperialisme, Noam Chomsky og David Harvey, kan komme som noe av en overraskelse for deres tilhengere. Men deres handlinger er en direkte videreføring av politikken de har fremmet over tiår.

Chomsky har presentert seg som en anarkist, med særlig tilbøyelighet til Mikhail Bakunin og Bakunins kritikk av Marxs påståtte «autoritarisme».

Bakunin, en av Marx sine hovedmotstandere i Den første internasjonale, var dypt fiendtlig mot Marx sin oppfatning om at kapitalismens omveltning ville innebære etableringen av arbeiderklassen som den styrende klassen og hevdet at dette innebar en ny form for despoti.

Marx svarte at når arbeiderklassen tok makten og etablerte det demokratiske styret for flertallet av befolkningen, måtte den bruke regjeringsmakten over en periode for å forhindre gjenkomsten av de gamle styringsklassene. Han forklarte at dette ville være nødvendig inntil økonomisk utvikling hadde skapt betingelsene for opphøret av alle klasser og dermed nødvendigheten av enhver form for klassestyre.

På grunnlag av sin tilpasning til Bakunin har Chomsky alltid vist en intens fiendtlighet mot Lenin, Trotski, det bolsjevikiske partiet og arbeiderstaten etablert ved Den russiske revolusjonen i 1917. Den staten var nødvendiggjort av imperialismens og de gamle styringsklassenes påtrykk for å reversere den sosialistiske revolusjonen og gjenopprette diktatorisk kapitaliststyre.

Chomskys fiendtlighet mot smiingen av et revolusjonært parti av bolsjevik-typen er i bunn og grunn motstand mot selve den revolusjonære rollen til arbeiderklassen. Historien har bevist, positivt i Den russiske revolusjonens tilfelle og negativt i alle andre revolusjonære opprør siden da – fremfor alt i Spania (1936 til 39), hvor anarkistene endte som ei krykke for en borgerlig regjering – nødvendigheten av et revolusjonær parti hvis arbeiderklassen skal ta makt og hold den i møte med sine fiender.

Nødvendigheten av et slikt parti stammer ikke fra Marx sine uttalelser eller fra hans «autoritarisme», men fra arbeiderklassens objektive posisjon i det kapitalistiske samfunnet og fra den sosialistiske revolusjonens nødvendigheter.

I motsetning til borgerskapet, som omveltet føydalismen på grunnlag av sine store eiendomsbesittelser innen føydalsamfunnet, er arbeiderklassen en eiendomsløs klasse. Dens eneste våpen er organisasjon, det vil si, etableringen av et revolusjonært parti som kan lede og veilede den i historiens mest komplekse og vanskelige oppgave – kapitalismens omveltning og etableringen av arbeidermakt og sosialisme.

Uten smiingen av dette politiske våpenet for å etablere og slåss på hvert eneste punkt for sin politiske uavhengighet, er arbeiderklassen bare en masse tilgjengelig for utnyttelse. Derfor er det at marxister som baserer seg på arbeidsklassens revolusjonære rolle, i enhver kamp, uansett de umiddelbare omstendighetene, forsøker å utvikle et politisk perspektiv der den kan opprette seg som en selvstendig politisk kraft i opposisjon til borgerskapet.

Utgangspunktet for Chomsky sin holdning til Afrin er behovet for å forsvare det kurdiske folket mot angrepene fra den tyrkiske staten og det erdoganske regimet. Men hans avvisning av arbeiderklassens revolusjonære rolle, legemliggjort i hans fiendtlighet mot etableringen av et parti av bolsjevikisk type, fører ham til praktisering av Real Politik – i dette tilfellet, rett inn i imperialismens leir.

Kurderne må forsvares. Men i Chomskys perspektiv kan ikke det forsvaret utføres gjennom en dreining mot den tyrkiske og internasjonale arbeiderklassen og utviklingen av en kamp for å styrte det reaksjonære Erdogan-regimet, men gjennom den eneste kraften som ser ut til å være umiddelbart til stede – den amerikanske imperialismen og styrken til dens våpen.

Lignende, men ikke identiske anliggender, gjelder for tilfellet David Harvey. Han presenterer seg som en kritiker av kapitalismen og dens uhyrligheter, og hevder å trekke på Marx. Men hans marxisme er av rent akademisk karakter. Tvers gjennom alle hans skrifter, fremfor alt når man tar opp det vitale spørsmålet «Hva må gjøres?», er det et gjennomgående tema. Arbeiderklassen er ikke den eneste revolusjonære kraften skapt av kapitalismen gjennom lønnssystemet – hvis historiske oppgave er kapitalismens omveltning. Andre sosiale krefter, basert på identitetspolitikk eller ulike protestbevegelser, må spille en ledende rolle. Kontinuerlig er han anmasende mot det han anser for å være marxismens ensidige fokus på proletariatets revolusjonære rolle.

Følgelig, som Chomsky, for all sin kritikk av kapitalismen – som tilsvarer lite mer enn et opprop om reformer – vender han seg til den kapitalistiske staten når det kommer til politikk. For eksempel, på høyden av den amerikanske imperialismens invasjon av Irak i 2003, hevdet han at imperialismens drivkraft for profitt, som lå til grunn for invasjonen, kunne bremses om ikke helt stoppes, dersom det ble åpnet investeringsmuligheter hjemme gjennom en slags New Deal. Det var flere radikale løsninger åpne, erkjente han, men i overskuelig fremtid var det det beste man kunne håpe på.

På samme måte, når det gjelder den tyrkiske invasjonen snur han seg direkte til den amerikanske staten som det eneste «realistiske» middel for å forsvare kurdernes interesser, om nødvendig med militærmakt.

Det utrolige hykleriet til det Chomsky-Harvey-ledede oppropet er åpenbart fra første avsnitt, der det kreves at lederne av Russland og Iran, som støtter den tyrkiske handlingen, sammen med USA skal «sikre at syrisk grense-suverenitet ikke brytes av Tyrkia». Oppropet forbigår i taushet de kontinuerlige og eksplisitte bruddene på syrisk suverenitet begått av USA siden de begynte sin regime-endringsoperasjon i samarbeid med islamistiske jihadist-styrker i 2011.

I det som utgjør et rop om amerikansk militærintervensjon insisterer oppropet på at den tyrkiske militæroperasjonen bare vil være i stand til å fortsette hvis det er «passivitet fra USA mot å stoppe den». Dette understrekes i avslutningsavsnittet som kaller for at «amerikanske regjeringsrepresentanter og det internasjonale samfunn» – det vil si, andre vesentlige imperialist-krefter – skal «garantere Afrins stabilitet og forhindre ytterligere tyrkisk aggresjon fra innen Syria og over den syriske grensen».

Dette kravet er svøpt i påstander om at bare en slik handling kan borge for sikkerheten og tryggheten for sivile og flyktninger i Afrin og den omkringliggende regionen, og bringe fred.

Oppropets organisatorer håper åpenbart at verdens befolkning ikke har lært noe fra de siste 17 årenes «krig mot terror» og den amerikanske imperialismens uhyrligheter utført under dette falske banneret. Hver amerikanske militærintervensjon – fra invasjonen av Afghanistan i 2001 som skulle rykke Al-Qaida opp med rota, de som tidligere hadde blitt finansiert og assistert av USA og dets allierte Saudi-Arabia – har blitt organisert under samme påskudd, om at USA søker fred og sikkerhet.

Invasjonen av Irak i 2003, der en av konsekvensene var dannelsen av ISIS og andre reaksjonære islamist-grupper, ble utført for å beskytte verden mot «masseødeleggelsesvåpen». Omveltningen av Gaddafi i Libya i 2011 av USA-ledede NATO-styrker, som snudde det landet til et moderne-dags helvete, ble utført for å forhindre en regime-massakre.

Den syriske regime-endringsoperasjonen, lansert i 2011 fordi det var nødvendig å beskytte landets befolkning mot Assad, har resultert i minst 500.000 dødsfall, 5 millioner flyktninger og enda 6 millioner til fordrevet fra sine hjem. Dette er bare noen av de mest skrikende eksemplene på resultatene av USAs «freds»-operasjoner.

Bortsett fra påkallingen av den samme typen rettferdigheter som brukes av den amerikanske imperialismen selv, er det et annet meget vesentlig aspekt ved det Chomsky-organiserte oppropet.

Det hevder at den tyrkiske militæroperasjonen ikke kan gjennomføres «uten godkjenning fra Russland, Iran og Syria». Dette samsvarer med de bredere målene for den amerikanske beslutningen om å etablere en permanent militærstyrke på syrisk jord. Det er rettet ikke bare mot Assad-regimet, men også mot Russland og Iran.

Som uttalt av den amerikanske forsvarsministeren James Mattis, den pensjonerte generalen som kommanderte ødeleggelsen av Fallujah i Irak, så hevder Den nasjonale forsvarsstrategien som ble publisert av Pentagon i forrige måned at «stormaktkonkurranse – ikke terrorisme – nå er hovedfokus for amerikansk nasjonalsikkerhet». Dette er rettet ikke bare mot Russland og Kina, men også mot vil-være-regionalmakter, som Iran i Midtøsten, som ses av USA som hindringer for sitt pådriv for verdensherredømme.

Ved utstedelsen av oppropet stoler arrangørene på den antatte «antikrig»-kredibiliteten til sine undertegnere for å få støtte. Alle som duperes av dette forsøket, ignorerer en av de vesentligste endringene i verdenspolitikken de siste tiårene: forvandlingen av tidligere «antikrig» og pseudo-venstre-tendenser som uttrykker interessene til privilegerte lag av øvre-middelklassen, til de mest ivrige tilhengerne av imperialisme.

Et av de viktigste vendepunktene i denne transformasjonen kan tydelig avgrenses – fremveksten av internasjonal masse-motstand mot lanseringen av den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. I de 15 årene siden da har antikrigsbevegelsen alt annet enn forsvunnet som et politisk massefenomen.

Dette er ikke fordi fiendtligheten til massene av mennesker verden over mot krig og den amerikanske imperialismens handlinger er redusert. Snarere er den intensivert. Opposisjonen mot krig har imidlertid ikke vært i stand til å finne et uavhengig uttrykk fordi utbruddet av fiendtlighet til Irak-krigen ble sabotert, først ved dens underordning til appeller til andre imperialistmakter og til FN, og deretter ved en bevisst operasjon for å kanalisere den tilbake til støtte for Det demokratiske partiet i USA, og til de politiske ekvivalentene rundt om i verden.

Chomsky selv er et saksanliggende. I april 2004 kom denne engang radikale kritikeren av amerikansk utenrikspolitikk inn fra kulden, og avslørte det virkelige klassegrunnlaget for hans anarkist-politikk, da han støttet John Kerry som Det demokratiske partiets presidentkandidat mot George W. Bush.

Denne forflytningen til høyre ble videreført og forsterket ved presidentvalget i 2008, da nesten alle middelklassens såkalte antikrigskrefter «igjen» støttet Barack Obama som «transformativ» president. Obama fullførte sin åtteårsperiode i 2016 som den eneste to-perioder-presidenten som hadde ledet USA kontinuerlig i krig.

Et annet vesentlig vendepunkt kom med utbruddet av den egyptiske revolusjonen i 2011. Som reaksjon på de enorme farene som følge av denne uavhengige bevegelsen fra arbeiderklassen, forsøkte den amerikanske imperialismen å styrke sin posisjon ved å iverksette regime-endringsoperasjoner i Libya og Syria.

Dette skjedde helt parallelt med et skifte i pseudo-venstres orientering. De støttet imperialistiske operasjoner i begge land, og vedtok universelt standpunktet om at det nå var på tide å gi avkall på «refleksbetinget antiimperialisme», for å påkalle forsvar av «menneskerettigheter» og «ansvar for å beskytte», mens de svingte voldsomt til høyre.

Det Chomsky-organiserte oppropet signaliserer en videre forflytning, direkte som svar på den nye Pentagon-doktrinen om at inter-stat og stormakt-konkurranse er den sentrale aksen for amerikansk strategi.

Chomsky var en gang medforfatter av en bok med tittelen Manufacturing Consent (Produksjon av konsensus). Tittelen oppsummerer denne operasjonen. Målet er å forsøke å produsere samtykke ikke bare for den amerikanske imperialismens handlinger i Midtøsten, men for sitt stadig mer feberhete pådriv for global dominans, om nødvendig ved verdenskrig.

Arbeidere, ungdom, studenter og intellektuelle – alle de rundt hele verden som er opptatt av kampen mot imperialisme og trusselen om en ny verdenskrig – må trekke de nødvendige konklusjonene.

Ikke bare må det opponeres mot dette pro-imperialistiske oppropet, som må fordømmes, men det må bygges en ekte antikrig og antiimperialistisk bevegelse. Dette kan bare føres frem ved å gjøre oppropets underskrivere, organisasjoner og enkeltpersoner til politiske anathema (fordømte) som del av kampen for en sosialistisk antikrig-bevegelse basert på den internasjonale arbeiderklassen.