Nicholas Kristof fra New York Times fremmer #MeToo-heksejakta på Woody Allen

Av Will Morrow
12 February 2018

New York Times-spaltisten Nicholas Kristof, som har viet sin karriere til å fremme amerikanske kriger i «menneskerettighetenes» navn har sluttet seg til #MeToo-kampanjen med sitt siste angrep på regissøren og komikeren Woody Allen. Kristofs artikkel ble publisert av Times den 3. februar under overskriften «Woody Allen møter #MeToo».

World Socialist Web Site har tidligere skrevet om kampanjen mot Allen, og spesielt Kristofs rolle. I 2014 publiserte Kristof et åpent brev fra Dylan Farrow, adoptivdatteren til Woody Allen og hans tidligere partner Mia Farrow, som nå er hans fiende, der hun gjentok beskyldningen fra 1992, da hun var syv, om at Allen misbrukte henne. Sosialtjenesten i New York avklarte den gangen at noe slikt misbruk ikke fant sted. Allen ble aldri anklaget for noe lovbrudd.

Woody Allen i 2006 (Photo credit: Colin Swan)

For det første, fra et journalistisk synspunkt er det høyst tvilsomt av Kristof å publisere noe som helst om saken gitt at han har anerkjent - også i sin siste artikkel - å være en personlig venn av Dylan og Mia Farrow. Han har anvendt sin innflytelsesrike profesjonelle posisjon hos Times til å føre en personlig vendetta. Han håper åpenbart at den nåværende lynsj-justis atmosfæren, der ledende kunstneres karrierer og renomé blir ødelagt over natten på grunnlag av (ofte anonyme) beskyldninger, vil være et gunstig klima for å tildele Allen en lignende skjebne.

I sin siste artikkel går Kristof fra å støtte Farrows påstander til å kreve at det juridiske prinsippet om formodet uskyldighet skal kastes overbord. «Ja, falske anklager skjer», skriver han, «og vi må kjempe for å balansere ofrenes rettigheter mot de tiltaltes - men det burde nå være åpenbart at vi ikke har fått den balansen på langt nær riktig justert. Altfor ofte har vi flyttet oss over til de mektige og tvilt på de svake, og skapt straffefrihet og urettferdighet. Problemet er ikke bare misbrukere, men mer generelt et samfunn som ofte mistror eller håner de som roper om hjelp.»

Hvilket monstrøst hykleri fra denne Times-spaltist-millionæren!

For det første, så faller det åpenbart ikke Kristof inn at ved å henvise til «ofre» i stedet for anklagere, har han allerede antatt det rettsaker skal avgjøre, nemlig hvorvidt en forbrytelse er begått eller ikke. Han refererer til de anklagede som «mektige» og anklagerne som «svake» for å gi en «venstre»-begrunnelse for sitt antidemokratiske og autoritære program: at retten til en rettssak, til å konfrontere sine anklagere og til antagelsen av uskyld må avskaffes. Å hevde og forsvare disse elementære prinsippene er å «mistro» de som «roper om hjelp».

Kristofs støtte til #MeToo er i seg selv avslørende. Dette er en mann som har gjort karriere av å forsvare de «mektige» mot de «svake», som har levert løgnene og propagandaen for å rettferdiggjøre kriger på vegne av amerikanske banker og foretak som har drept millioner av mennesker - menn, kvinner og barn - over Midtøsten og Afrika, og skapt den største humanitære flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

Det er ikke mulig i løpet av én artikkel å liste opp alle de forbrytelsene Kristof har støttet. De inkluderer krigene og regime-endringsoperasjoner gjennom hele 1990-tallet i Afrika og på Balkan, invasjonen av Afghanistan i 2001, bombingen av Libya i 2011 og den pågående bombingen av Syria, først under Barack Obama og nå under Donald Trump. Han har også kalt for regime-endring i andre land, og er documentert som forsvarer av «sweatshops» (underbetalt arbeid) som et positivt gode.

Bare noen få eksempler. I en artikkel utgitt 5. februar 2002 med tittelen «Feil lærdommer fra Somalia fiaskoen» roste Kristof pro-krigsfilmen Black Hawk Down, om USAs intervensjon i Somalia, som følgende: «Den plasserer deg i hjertet av Mogadishu-sammenstøtet i 1993 mellom somaliske paramilitære styrker og amerikanske Army Rangers, og du forlater kinoen med bankende hjerte, og ønsker å trekke frem et maskingevær og meie ned mengder av somaliere.» Kristof agiterte på samme måte for amerikansk militærintervensjon i Kosovo i 1999 under banneret om å bekjempe «folkemord».

Den 1. februar 2002 kalte Kristof invasjonen av Afghanistan, innledet fire måneder tidligere, for en «barmhjertig krig», og sa at «tropper kan fremme humanitære mål like mye som leger eller hjelpearbeidere kan det. Ved min beregning kan invasjonen av Afghanistan ende opp med å spare en million liv.» Krigen i Afghanistan, nå i sitt 17. år, har ødelagt et land, drept hundretusener og gjort millioner til statsløse flyktninger.

Kristof opponerte mot invasjonen av Irak i 2003 av den taktiske begrunnelsen at den ikke ville være lett vinnbar, men forsvarte og forsterket samtidig løgnene som Bush-administrasjonen anvendte for å lansere den. I en artikkel publisert 27. august 2002, under opptakten til invasjonen, skrev Kristof: «President Bush har overbevist meg om at det ikke er noen filosofisk grunn til at vi ikke skal styrte den irakiske regjeringen, siden irakere selv ville få det bedre, sammen med resten av verden.» Hvis «vi kan finne ut hvordan å vinne raskt ... da er jeg også en pådriver». Etter at krigen var igangsatt inntok Kristof rollen som en halvoffisiell rådgiver for Bush-administrasjonen for krigsinnsatsen.

Nicholas Kristof i 2010 (Photo credit: World Economic Forum)

Gjennom hele mid-2000-tallet agiterte Kristof for amerikansk intervensjon i Sudan under påskuddet av å forhindre folkemord i Darfur-regionen. I en artikkel den10. april 2008 med tittelen «Memo til Bush» fordømte han administrasjonen for å ikke sende en 10.000-sterk «fredsbevarende» styrke til det oljerike afrikanske landet og oppfordret til etablering av en fly-forbud-sone, det første skrittet mot en bombekampanje.

I 2011 oppfordret Kristof til en fly-forbud-sone og en bombekampanje i Libya, nok et ressursrikt afrikansk land, denne gangen formentlig for å unngå en forestående humanitær massakre i Benghazi.

Mens NATO-bomber fortsatt falt i april 2011, beklaget Kristof at «vanskelighetene i Irak og Afghanistan har igjen gjort mange amerikanere ... allergiske mot enhver bruk av makt». I september samme år publiserte han den avskyelige, anpustne på-bakken-rapporten «Libyere: Takk Amerika !» som forsikret at libyske borgere hyllet det amerikanske militæret som «helter av den arabiske verden». Artikkelen hevdet at «Libya er en påminnelse om at det noen ganger er mulig å bruke militære verktøy for å fremme humanitære mål.»

I 2013 krevde Kristof at Obama-administrasjonen skulle starte en krig i Syria for å velte Assad-regjeringen, en russisk alliert. Han har vært en ivrig talsmann for å intensivere USAs intervensjon i Syria, og hyllet Trump-administrasjonens skyting av Tomahawk-cruise-missiler mot syriske flybaser, som truet med å fremprovosere atomkrig med Russland.

Her er den store forsvareren av de undertrykte! Kristofs angivelige støtte for kvinner strekker seg åpenbart ikke til de som bor i land med store oljeforekomster eller i land alliert med geo-strategiske rivaler til den amerikanske imperialismen.

Mer grunnleggende, hva sier det om #MeToo-kampanjen at en figur som Kristof fremmer den så ukritisk? Det er faktisk en logisk forbindelse som knytter Kristofs pro-imperialisme og hans støtte for #MeToo. Etter å ha tilbrakt årtier som leverandør av «menneskerettigheter» som begrunnelse for ny-koloniale kriger, tilbyr han de samme «humanitære» argumentene for et angrep på befolkningens demokratiske rettigheter på hjemmebane.

Kristof er heller ikke den eneste krigshaugen som omfavner #MeToo. Kjernen av Det demokratiske partiets operatører, etterretningsagenter og #MeToo-kampanjedeltakere inkluderer Madeleine Albright, tidligere utenriksminister under Bill Clinton. Famøst nok erklærte hun i et 1996-intervju med CBS at om en halv million irakiske barn var blitt drept som følge av amerikanske sanksjoner så var det «verdt prisen».

Ronan Farrow, Dylans bror, som gjennomførte en 10-måneder-lang-forundersøkelse for rapporten om påstandene mot Harvey Weinstein som bidro til å utløse den nåværende kampanjen, har en bakgrunnshistorie som en amerikansk regjerings-operatør i Afghanistan og Pakistan, og jobbet som spesial-kontakt for Richard Holbrooke og som rådgiver for Hillary Clinton.

Disse kreftenes rolle er et uttrykk for den høyreorienterte karakteren til #MeToo-kampanjen selv.

Den pro-imperialistiske skurken Nicholas Kristofs deltakelse i denne kampanjen burde tjene som nok en påminnelse til arbeidere, intellektuelle og unge overalt, om at de ta full avstand fra #MeToo-heksejakta som er på gang.

 

Forfatteren anbefaler også:

«Skurke-tid» igjen: de ny-puritanske #MeToo-sensorene og deres forgjengere
[31 January 2018]