Fransk president Macron planlegger privatisering av jernbanene

Av Anthony Torres
13 February 2018

Etter å ha kunngjort opphevelsen av garantien for livstidansettelse for arbeidere i offentlig sektor, forbereder den franske presidenten Emmanuel Macron seg på å oppheve disse garantiene for jernbanearbeiderne – nok en sosial rettighet som ble etablert etter frigjøringen fra nazi- okkupasjonen ved slutten av andre verdenskrig.

Jean-Cyril Spinetta, tidligere administrerende direktør for Air France, utarbeider en rapport bestilt av statsminister Édouard Philippe i oktober for en strategisk om-orientering av jernbanetransport etter EU-mandatets åpning av franske jernbaner for privat konkurranse.

EUs regler forutser en åpning for privat konkurranse som starter den 25. desember 2023 for regional jernbanetransport, og den 14. desember 2020 for høyhastighetstog (TGV). Franske regjeringsrepresentanter utarbeider et lovforslag for å gjøre EU-direktivet for SNCF (Den nasjonale foreningen av franske jernbaner) om til fransk lov.

Spinettas rapport er ennå ikke publisert, men Le Parisien indikerer allerede ulike alternativer som blir vurdert av Macron. I sin artikkel med tittelen «Maksimal risiko for sosial konflikt i SNCF» nevner den en mulig privatisering av SNCF: «Den nåværende vedtekten om Offentlig etablering av industriell og kommersiell karakter (EPIC) trues av EU, som anser at den hindrer konkurranse, ifølge Gilles Savary ... en tidligere Sosialist-parti (PS) nestleder. Vedtekten gir SNCF en universell garanti som beskytter mot konkurs. Hvis den ble omdannet til et privat selskap, delvis eid av Caisse des dépôts [dvs. den franske regjeringen], ville den bevare sin offentlige status samtidig som den er i samsvar med europeiske forskrifter.»

Privatiseringen av SNCF ville gå hånd i hanske med avskaffelsen av statuttet for jernbanearbeidere.

Le Parisien bemerker, «Dette er det mest eksplosive anliggendet. Basert på et dekret fra 1950, fullfører det Arbeidskodeksen og definerer regler som er spesifikke for jernbanearbeidere om lønn, ferier, karriere-veier og fagforeningslov. Det er et fordelaktig statutt som garanterer livstidsansettelsen for jernbanearbeidere ... Dette er en måte å eksplodere tabuet om det hellige statuttet for jernbanearbeidere som automatisk øker lønnsutgiftene for SNCF med 2,4 prosent hvert år ... »

Som ved Orange (tidligere France Télécom) og Postvesenet, kunne statuttet bli undertrykt for nyansettelser ved SNCF, tømt for sitt innhold, eller helt og holdent eliminert. Derfor erklærte Macron i fjor sommer: «Å beskytte deg betyr ikke å beskytte ditt statutt eller din jobb i går, men å beskytte deg som individ, slik at du kan få jobben din i morgen.»

For å pålegge direktivet om fri konkurranse for jernbanene prøvde Macron å utpresse arbeiderne ved å innføre problematiske vilkår for statens oppkjøp av SNCF-gjeld: «La oss snakke ærlig, hvis vi kjøper gjelden, la oss spørre hvilken ny sosialpakt SNCF er villig til? ... Vi ber SNCF om å gå videre på reformer, på statutter, på fleksibilitet, på pensjoner.»

Ved å gå i retning av å kaste jernbanearbeidernes statutt, forbereder Macron seg også på pensjonskuttene som ble annonsert for 2019. Han lovet i løpet av presidentvalget å erstatte de omtrent 30 forskjellige nåværende pensjonsordningene i Frankrike med ett enhetlig «pay-as-you-go»-system. Dermed vil jernbanearbeidernes pensjonsordning, allerede nedskåret i 2007 under president Nicolas Sarkozy, bli ødelagt og hele befolkningens pensjon redusert til samme bunn-nivå.

Planene om å oppheve jernbanearbeidernes statutt er en del av det bredt anlagte angrepet fra det finansielle aristokratiet over hele Europa på alle de sosiale vinningene arbeiderklassen oppnådde etter Oktober-revolusjonen i 1917 og seieren over nazismen i 1945. Dette er fremfor alt et produkt av den europeiske og fransk kapitalismens dype og uløselige krise. Regjeringen har til hensikt å knuse jernbanearbeidernes statutt for å øke produktiviteten og konkurransekraften til SNCF, som i likhet med mange franske firmaer raskt taper konfrontert med global konkurranse.

Léon Blums regjering opprettet SNCF i 1937 som en joint-offentlig-privat virksomhet som var 51 prosent statseid og losset milliarder av franc av de private jernbaneoperatørenes tap over på offentligheten. Samtidig isolerte hans regjering de spanske arbeidernes revolusjonære kamp i Den spanske borgerkrigen mot Francisco Francos fascist-kupp og slo brutalt ned streikene i Frankrike. Denne kontrarevolutionære politikken viste seg å være helt bankerott tre år senere, med nazistenes invasjon av Frankrike og det franske borgerskapets samarbeid med nazistene.

Jernbanearbeidere spilte en viktig rolle i motstanden mot den nazistiske okkupasjonen. Mens SNCF hjalp nazistene med deporteringen av hundretusenvis av jøder eller motstandskjempere til dødsleirene, gikk viktige deler av jernbanearbeiderne over til motstandsbevegelsen. Omkring 800 SNCF-ansatte ble skutt av nazistene for å motsette seg ordrer. Nesten 1.200 ble deportert til konsentrasjonsleirer for sabotasje eller ulovlige handlinger, og 2.361 ble drept av kuler, miner eller i bombeangrep.

Statuttene til offentlig-sektor-arbeidere og jernbanearbeiderne ble garantert etter Sovjetunionens nedkjemping av nazi-Tyskland i Den andre verdenskrigen og frigjøringen av Frankrike. Nå, nesten tre-kvart-århundre senere, har Makrons angrep på jernbanearbeiderne som mål å kaste disse sosiale rettighetene på sjøen.

Denne offensiven mot sosiale rettigheter etablert i løpet av det 20. århundre er nok en historisk bekreftelse på den trotskistiske kritikken av stalinismen, og særlig av det stalinistiske Franske kommunistpartiets (PCF) klasse-samarbeids-politikk ved frigjøringen. For så vidt som den tillot kapitalistklassen å bli ved makten og blokkerte det europeiske proletariatets kamp for å omvelte den og bygge sosialisme, var ingen av disse sosiale rettighetene faktisk trygge.

Makrons offensiv mot jernbanearbeiderne peker på klassekampens uforsonlige karakter, som utfolder seg over tiår. Under nazistene og det nazi-samarbeidende Vichy-regimet massakrerte borgerskapet tusenvis av jernbanearbeidere i løpet av Den andre verdenskrigen; ved å angripe arbeiderne i dag spytter styringsklassen på disse arbeidernes graver.

Etter å ha forskynt seg med billioner av euro i bank-kausjoneringer siden finanskrisen i 2008, angriper det finansielle aristokratiet grunnleggende sosiale rettigheter over hele Europa. I Tyskland, EUs største økonomi, prøver styringseliten å samle en konservativ/sosialdemokratisk «Storkoalisjon»-regjering som forbereder dype angrep på arbeiderne for å finansiere tysk gjenopprustning. I Hellas anvender pseudo-venstre-regjeringen til statsminister Alexis Tsipras fra «Koalisjonen av det radikale venstre» drakoniske EU-tiltak for sitt innstrammingsstyre.

Arbeidere vil kjempe for å forsvare sine rettigheter og øke lønningene, som stagnerte mens styringseliten raket inn utallige milliarder av euro under gjentatte bank-kausjoneringer. Dette kan imidlertid bare gjøres i opposisjon mot det pseudo-venstre og det fagforeningsbyrået som hyklerisk påberoper seg forargelse over Macron mens de forhandler angrepene med ham og med forretningsgrupper.

Disse kreftene vil ikke stoppe Macron eller de reaksjonære regjeringene over hele Europa. Det krever dannelsen av arbeiderklasseorganisasjoner uavhengige av fagforeningene, som fører en internasjonal kampanje for å forene arbeidernes kamp over hele Europa. Grunnlaget for denne kampen er et virkelig sosialistisk og internasjonalistisk program – for byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale som arbeiderklassens revolusjonære avantgarde – som kjemper for arbeidernes makterobring, og for byggingen av De forente sosialistiske stater av Europa.