Marx sin analyse av kapitalens lover og krisen i aksjemarkedene

Av Nick Beams
17 February 2018

Gjennom årene har et av de mest vedvarende angrepene på Karl Marx fra den borgerlige økonomiens yppersteprester – profittsystemets ideologer – vært hans påstand om at i siste instans er kapitalismen avhengig av arbeiderklassens utarming.

De hevder at historien har bevist det motsatte og har avkreftet Marx. Mens det har vært perioder med krise og brå og til og med langvarige fall i massenes levestandard, har profittsystemet i det lange løp tjent til å heve dem og vil fortsette med det inn i fremtiden, uansett svingningene det måtte gjennomgå.

Forøvrig er det ikke noe mulig alternativ, fordi markedsystemet ikke er en historisk utviklet produksjonsmodus som kom til på et tidspunkt og derfor er forutbestemt til å utgå, som tidligere produksjonsformer før det – f.eks. slaveriet og føydalismen. Snarere er det forankret i selve naturlovene og er nødvendig og derfor evig. Med andre ord, til tross for noen ufullkommenheter som kan føre til problemer på bestemte punkter, er alt virkelig for det beste i den beste av alle mulige verdener.

I føydaltiden hevdet kirkens yppersteprester, som spilte en nøkkelrolle i å opprettholde og proklamere sin tids herskende klasser som hellige, at når kriser oppsto var de ikke produkt av det sosiale systemet, men derimot «Guds bestemmelse» – straffen for menneskenes synder, med opphav i deres fall.

Mens det har vært enorme fremskritt i sosial og politisk tenkning siden da – som produkt av Opplysningstiden og de store fremskrittene av vitenskapelig forståelse – så er modus operandi for dagens «yppersteprester» for den kapitalistiske økonomien, de borgerlige økonomer og kommentatorer, ikke helt forskjellig fra sine forgjengeres.

Når de konfronteres av økonomiske kriser og deres vedholdenhet, fastholder de at disse ikke er produkt av det kapitalistiske systemets egne ubønnhørlige funksjonsammenhenger, men oppstår på grunn av «marked-svikt» eller en eller annen ekstern, uforutsett eller tilfeldig begivenhet. Som Marx sa det, tar de utgangspunkt i at dersom kapitalismen utfolder seg i henhold til lærebøkene – de moderne hellige skriftene anvendt for berettigelsen av den nåværende samfunnsøkonomiske orden – er kriser ikke endemiske, dvs. en del av systemet.

Hendelsene i løpet av de siste to ukene, med det største fallet i markedene siden krisen i 2008, som antyder faren for en enda større katastrofe enn den for et tiår tilbake, har gitt en fordømmende eksponering for hele dette ideologiske rammeverket.

Før vi går til en dypere analyse av de underliggende drivkreftene og de iboende og uløselige motsetningene som disse hendelsene er uttrykk for, la oss begynne med ett uomtvistelig økonomisk faktum.

I løpet av tiåret siden utbruddet av den globale 2008-finanskrisen har ingen av de underliggende motsetningene som da eksplodert opp til overflaten blitt løst. Samtidig har de umiddelbare og pågående konsekvensene av sammenbruddet vært en reduksjon av levestandarden for milliarder av mennesker, mens det ble skapt fenomenal rikdom for et kapitalist-oligarki som innehar samfunnets høyder. Eller som Marx formulerte det: akkumuleringen av rikdom ved én pol, og med fattigdom, elendighet og fornedrelse ved den andre.

Den finansielle uroen de siste dagene har uansett det umiddelbare resultatet etablert som en ubestridelig realitet den fortsatte trusselen for en nedsmelting av den kapitalistiske økonomien. Det henger som et demoklessverd over massene av verdens arbeidere – dømt til å falle, om ikke i denne krisen, så i andre som kommer.

Forøvrig er et av de mest slående trekkene ved den siste krisen at den ikke ble utløst av en umiddelbar trussel om lavkonjunktur, men av nyheten om en oppgang i økonomisk vekst – den beste perioden av synkronisert global vekst siden 2009, ifølge Det internasjonale pengefondet. Meget bemerkelsesverdig er at krisen ble utløst av data som viser at lønningene i USA noterte største årlige økning siden 2009.

Mesteparten av det som går for å være analyse i borgerlige medier var knapt bedre enn tweet-et som kom fra den svært begrensede intelligensen til den amerikanske presidenten Donald Trump. Han bemerket: «Da gode nyheter ble rapportert ‘i gamle dager’ gikk aksjemarkedet gå opp. Når det rapporteres gode nyheter i dag går aksjemarkedet ned. Stor feil og vi har så mye gode (fenomenale) nyheter om økonomien!»

Trumps «analyse» utelot et sentralt element for markedsveksten i løpet av de siste ni årene. Den har ikke skjedd på grunnlag av «gode nyheter», men over en periode med den laveste veksten av noen «gjenoppretting» etter andre verdenskrig. Den har bare blitt opprettholdt av en vedvarende tilførsel av ultra-billige penger fra US Federal Reserve og andre vesentlige sentralbanker.

Lawrence Summers, tidligere finansminister i Clinton-administrasjonen og nå Harvard-professor i økonomi, var litt mer innsiktsfull. «Dette er ennå ikke et vesentlig jordskjelv», skrev han. «Om det er en tidlig rystelse eller en tilfeldig svingning, gjenstår fortsatt å se. Jeg er nervøs og vil forbli nervøs. [Det er] langt fra klart at god vekst og stabil finans er kompatible.»

Summers er i det minste vagt klar over at i den nåværende situasjonen er det noe dypt urovekkende for den kapitalistklassen han snakker på vegne av. Nettopp de tiltakene som ble iverksatt som svar på den siste krisen, angivelig innrettet på å gjenopprette økonomisk normalitet og vekst, kan faktisk ha skapt betingelsene for nok en finansiell katastrofe når veksten begynner å tilta.

Det tendesielle fallet i profittraten

For å analysere den nåværende situasjonen, er det nødvendig å forlate den borgerlige økonomiens sfære – som er basert på premisset om at det ikke er noen iboende og objektive motsetninger i profittsystemet – og sondere krisens historiske utvikling på grunnlag av de bevegelseslovene for den kapitalistiske økonomien, som Marx avdekket.

Den pågående uroen i finansmarkedene, som begynte med Wall Street-krisen i oktober 1987, må analyseres på grunnlag av en av de viktigste motsetningene i den kapitalistiske økonomien slik den ble forklart av Marx. Det er den langsiktige tendensen til at profittraten faller.

Denne tendensen ble notert av de fremste representantene for klassisk engelsk politisk økonomi – Adam Smith og David Ricardo – som var før Marx i perioden da borgerskapet var en stigende og progressiv klasse.

Mens Smith og Ricardo fant tendensen til profittratens fall dypt foruroligende – og særlig sistnevnte, på grunn av dens implikasjoner for den kapitalistiske økonomiens langsiktige fremtid – kunne de ikke gi noen vitenskapelig forklaring på fenomenet. Forklaringen ble levert av Marx, med utgangspunkt i hans avdekking av merverdiens hemmelighet.

Mens Smith og Ricardo hadde fornemmelsen av at merverdiens opprinnelsen var den gryende arbeiderklassens arbeid, forble den faktiske kilden alltid et mysterium for Marx sine forgjengere. De vred sine hjerner for å forstå hvordan det på grunnlag av lovene om handelsvarenes utveksling på markedet – der ekvivalenter ble utvekslet for ekvivalenter – var mulig at det kunne oppstå et overskudd, som kapitalen kunne tilegne seg.

Marx sin løsning besto av hans granskning av den viktigste handelsutvekslingen i den kapitalistiske økonomien – den mellom kapital og arbeidskraft. Han viste at varen som arbeideren solgte til kapitalisten ikke var arbeidet, som det tidligere ble hevdet, men arbeidskraften – evnen til å arbeide.

Som alle andre varer i markedet var arbeidskraftens verdi bestemt av verdien av de varer som trengtes for å reprodusere den – og i dette tilfellet, verdien av de varene som trengtes for å opprettholde den enkelte arbeidstaker og hans eller hennes familie, for å sikre den fortsatte forsyningen av lønnsarbeidere.

Merverdi oppsto av forskjellen mellom verdien skapt av arbeideren gjennom produksjonsprosessen i løpet av arbeidsdagen, og verdien av den varen – arbeidskraften – som arbeideren solgte til kapitalen gjennom lønnskontrakten.

Råvarene og maskinene som ble forbrukt i produksjonsprosessen tilførte ikke ny verdi, men videreførte den verdien de allerede legemliggjorde til sluttproduktet.

Men, analysen var likevel ikke fullført. Profittraten måtte forklares. Denne raten ble ikke bestemt på nivå av det enkelte kapitalist-foretaket, men derimot på nivå av kapitalist-økonomien som helhet. Den ble gitt av forholdet mellom den totale merverdien trukket ut av arbeiderklassen og det totale kapitalutlegget – utleggene til arbeidskraft pluss utleggene til produksjonsmidler, råvarer og maskiner.

Marx viste at tendensen til profittratens fall ikke oppsto fra noen ekstern faktor, men av en motsetning ved selve hjertet av denne prosessen.

Utviklingen av kapitalistisk produksjon førte til en ekspansjon av produktivkreftene og bruk av stadig større mengder råvarer og maskiner i produksjonsprosessen. Som resultat tenderte utleggene til materialer og maskiner til å utgjøre en økende andel av den totale kapitalen som ble anvendt. Men disse økte utleggene til det Marx kalte konstant kapital i motsetning til utleggene til arbeidskraft – eller variabel kapital – var ikke opphav til noe tillegg, eller noen merverdi.

Fordi profittraten ble bestemt av forholdet mellom total merverdi og total kapitalmengde – konstant og variabel kapital – som var anvendt, var det en iboende tendens til at den ville avta.

Nå var det, som Marx klart identifiserte, motvirkende faktorer. Disse inkluderte: den økte utnyttelsen av arbeiderklassen for å utvide forskjellen mellom verdien av arbeidskraften og den verdien som arbeideren skapte i løpet av arbeidsdagen; senking av lønningene til under verdien av arbeidskraften, påført gjennom opprettelse av arbeidsledighet og et overskudd av den arbeidsføre befolkningen; senking av kostnadene for råvarer og maskiner, for derved å senke den totale verdien av kapitalen som lå til grunn for beregningen av profittraten; og ekspansjonen av utenrikshandel.

Men mens disse motvirkende faktorene reduserte tendensen til profittratens fall, og til tider kunne fungere veldig kraftig – og til og med kunne heve profittraten – så ville den grunnleggende tendensen alltid gjenopprettes.

Marx karakteriserte loven om tendensen til profittratens fall som den viktigste loven i politisk økonomi – fremfor alt fra et historisk synspunkt. Dette var fordi den på den ene siden tvang kapitalen til å utvikle produktivkreftene i forsøk på å overvinne dens virkninger, mens den på den annen side var kilden til de stadig gjentagende krisene som hjemsøkte den kapitalistiske produksjonsmåten.

Marx sine kritikere og slutten på etterkrigs-oppgangstiden

Med utviklingen av den kapitalistiske etterkrigs-oppgangstiden, som strakk seg fra slutten av 1940-tallet til begynnelsen av 1970-tallet, ble det hevdet at Marx sin lov var motbevist av de historiske begivenhetene. Som også var tilfelle for den tyske revisjonisten Eduard Bernstein på slutten av 1800-tallet, kom igjen angrepet på analysen til Marx fra økonomer som hevdet å være hans tilhengere, men som insisterte på at analysen måtte revideres og oppdateres.

Angrepet på Marx sin lov om tendensen til profittratens fall var i sentrum for Monopoly Capital – en av de mest innflytelsesrike bøkene fra slutten av 1960-tallet – skrevet midt i etterkrigs-oppgangstiden av den «uavhengige» marxist-økonomen Paul Sweezy sammen med Paulus Baran.

Sweezy, som var grunnlegger av tidsskriftet Monthly Review, hadde allerede sådd betydelig tvil om gyldigheten av Marx sin lov i sin første bok Theory of Capitalist Development, publisert i 1941. Han fastholdt nå at Marx hadde utviklet loven under 1800-tallets konkurransevilkår og at den i det 20. århundrets monopolkapitalisme av ikke lenger hadde noen relevans, om den noen gang hadde hatt det.

Sweezy hevdet at nøkkelspørsmålet kapitalen konfronterte ikke var en utilstrekkelig utvinning av merverdi i forhold til den stadig voksende kapitalmassen – det problemet som loven til Marx hadde pekt på – men det omvendte. Monopolkapitalen skapte en økende masse av merverdi som kontinuerlig måtte «absorberes».

Et sentralaspekt i Sweezys teori, som var direkte utledet fra hans økonomiske analyse, var at arbeiderklassen i de avanserte kapitalistlandene som var dominert av monopoler, ikke lenger var en revolusjonær kraft. Han hvedet at redskapen for sosialistisk revolusjon nå var massene i de såkalte tredje-verdens-landene, i sin kamp for nasjonal frigjøring.

Monopoly Capital blir ikke lenger mye lest, men den fortsetter å påvirke. David Harvey, for eksempel, henger ved mye av Sweeys økonomiske analyse, så vel som hans insistering på arbeiderklassens ikke-revolusjonære rolle.

Men som så ofte skjer, Sweezys «imøtegåelse» av Marx kom akkurat da utviklingen av kapitalistøkonomien bekreftet Marx sin vitenskapelige innsikt. Tidligere hadde Bernstein fastholdt at den marxistiske analysen av kapitalismens uunngåelige sammenbrudd ble gjort til skamme av oppgangstiden som begynte på slutten av 1890-tallet. Sammenbruddet av Bernsteins prognose kom bare 14 år etter at den var utarbeidet, med utbruddet av Den første verdenskrigen i 1914.

I Sweezys tilfelle var hans imøtegåelse nesten umiddelbar. Publiseringen av Monopoly Capital i 1966 kom på et tidspunkt da profittratene i de avanserte kapitalistøkonomiene begynte å falle. Det førte til voksende økonomiske problemer og økningen av klassespenninger som snart skulle produsere arbeiderklassens potensielt revolusjonære kamper fra 1968 til 1975.

Først kom mai-juni-generalstreiken i Frankrike i 1968 – den største og mest utbredte i historien – så kom den varme høsten i Italia i 1969, deretter gruvearbeider-slagene fra 1974 som felte Tory-regjeringen i Storbritannia, så den revolusjonære situasjonen i Chile (fra 1970 til 1973) og omveltningene i USA – for å nevne noen av begivenhetene som rystet verdenskapitalismen til fundamentene.

Med det direkte samarbeidet fra stalinistiske, sosialdemokratiske og fagforenings-apparater som forrådte disse kampene, var kapitalistklassene i stand til å få situasjonen under kontroll og opprettholde sitt styre.

Men de underliggende økonomiske problemene i den amerikanske og de andre store kapitalistøkonomiene vedvarte – forankret i de fallende profittratene. Etter å ha klart å holde seg i salen lanserte styringsklassene en massiv offensiv mot arbeiderklassen, kombinert med en restrukturering av verdensøkonomien.

Den globale kontra-offensiven ble initiert i USA under Federal-Reserve-styreformann Paul Volcker, som innførte et høyrente-regime. Formålet var tosidig: å feie vekk ulønnsomme deler av industrien og påtvinge en stor industriell omstrukturering; og elimineringen av de store industrielle kompleksene som var sentre for militante arbeiderklassekamper i en tidligere periode. Volcker-utrensingen hadde store globale konsekvenser, som i løpet av 1982 og 1983 førte til den mest alvorlige globale resesjonen siden Den store depresjonen.

1980-tallet var preget av store klassekampene, hvorav Reagans masseoppsigelsen av de amerikanske flygelederne i 1981 og statsvolden utløst av Thatchers Tory-regjeringen mot de britiske gruvearbeidernes streik i 1984 og 1985 var to av de mest fremtredende. Tiåret så også en fundamental forandring av fagforeningenes rolle. Fra å ha vært organisasjoner som hadde kjempet for begrensede vinninger for arbeiderklassen, gikk de over til å forråde alle arbeiderklassens kamper og bli de viktigste håndheverne av programmet for kapitalistisk pro-markeds-omstrukturering.

Angrepet på arbeiderklassens sosiale stilling – med sikte på å øke utvinningen av merverdi for å motvirke fallet i profittraten – ble ledsaget av en omorganisering av produksjonen, med ‘downsizing’ og globalisering, for å utnytte billigere kilder til arbeidskraft.

Veksten av finansiell spekulasjon

Avgjørende for denne omstruktureringen var frigjøringen av finanskapitalen fra de restriksjoner og forskrifter som var satt på plass etter de katastrofale erfaringene fra 1930-tallet. De økende finansoperasjonene, gjennom utstedelse av såkalte junk-obligasjoner og andre tiltak, var sentrale for fiendtlige overtakelser, ‘downsizing’ og fusjoner og oppkjøp som forvandlet organiseringen av kapitalistisk produksjon.

Samtidig resulterte trykket på profittratene, som Marx hadde forutsett, i kapitalens dreining mot operasjoner i finansmarkedene og spekulative ‘ventures’, som et middel for profittakkumulering.

Denne prosessen førte innen slutten av 1980-tallet til økonomiske stormer, med utbruddet av ‘savings and loans’-fiaskoen og markedskrasjet i oktober 1987, da Dow styrtet mer enn 22 prosent på én dag.

Svaret fra den innkommende Federal-Reserve-styreformannen Alan Greenspan representerte et vesentlig vendepunkt. Han forpliktet sentralbanken til tilføring av likviditet til finans-markedene i det som ble kjent som «the Greenspan put». Faktisk ble Federal Reserve i virkeligheten garant for finansmarkedene, og reverserte dermed tidligere politikk.

Mens krasjet i oktober 1987 var historiens mest alvorlige én-dags-fall – en rekord som står til i dag – førte det imidlertid ikke til en bredere krise i økonomien som helhet.

Dette skyldtes at angrepet mot den amerikanske arbeiderklassen og den første globaliseringsbølgen – som var preget av overføringen av store områder av industriproduksjon til billigere-arbeidskraft-landene i Øst-Asia, «de asiatiske tigrene» – begynte å løfte profittraten.

Dette ble forsterket etter 1991 med likvideringen av Sovjetunionen, og den påfølgende oppgivelsen av nasjonalt regulerte utviklingsprogram og den økende dreiningen mot det frie markedet av land som India.

Mest betydningsfullt var restaureringen av kapitalismen i Kina, og landets åpning for globale foretak. Kina, som ble en kilde til billig-arbeidskrafts-produksjon på 1980-tallet gjennom etableringen av spesielle økonomiske soner, åpnet opp enda mer. Tiananmen-plass-massakren i juni 1989 var signalet fra det kinesiske kommunistparti-regimet om at det sto klart for å sikre den globale kapitalens utnyttelse av den kinesiske arbeiderklassen, med alle nødvendige midler.

I Clinton-presidentskapets første periode, som begynte 1993, nøyt den amerikanske økonomien stigende profitt som følge av oppgangen som ble levert av utnyttelsen av billigere arbeidskraft – som ble betalt så lite som en trettiendedel av amerikanske lønninger.

Imidlertid begynte den grunnleggende tendensen som Marx identifiserte å gjøre seg gjeldende fra rundt 1997, da den gjennomsnittlige amerikanske profittraten igjen begynte å falle. Som resultat ble profittakkumuleringen med finansielle midler, som hadde vokst i byks og sprang gjennom 1990-tallet, stadig mer sårbar.

Innen 1996 pekte Greenspan på det han kalte «irrasjonell begeistring» – uttrykt ved tendensen til at aksjekursene ble stadig mer skilt fra realøkonomien. Denne advarselen førte imidlertid ikke til noe. Greenspan, som respons på finanskapitalens krav og diktat, gikk mer åpent over til å tilføre billige penger for spekulasjon.

Den asiatiske finanskrisen i 1997 og 1998 var et vesentlig vendepunkt. Den førte til en depresjon i Sørøst-Asia som var på størrelsesorden som den på 1930-tallet i de avanserte kapitalistlandene, men Clinton avviste den som en «glitch» på veien mot globalisering.

Den ble etterfulgt av 1998-sammenbruddet av det amerikanske investeringsfondet Long Term Capital Management, som måtte avvikles i en operasjon utført av New York Federal Reserve – for å forhindre at fallitten dro ned hele finanssystemet.

Dot.com-bobla var da på gang med Federal Reserve som tilførte stadig billigere penger. Og på finansmarkedenes befaling ble de siste restene av de regulatoriske mekanismene som kontrollerte deres rov-operasjoner – innført som følge av 1930-depresjonen – slettet med Clinton-administrasjonens opphevelse av Glass-Steagall Act i 1999.

Enron-kollapsen i 2001 avslørte den tvilsomme praksisen og den rene kriminaliteten som i økende grad kjennetegnet den spekulative økonomiske bobla. Enron innførte banebrytende ny regnskapspraksis der profitten ble forhåndsbestemt for å møte markedets forventninger, for påfølgende manipulering av regnskapet for å forevise det ønskede resultatet.

Etter at tech- og dot.com-bobla sprakk vendte finanskapitalen over til utvikling av nye metoder for spekulativ profittakkumulering, igjen muliggjort med billige penger fra Federal Reserve. Den utviklet svært komplekse og uforståelige økonomiske derivater, sentrert på subprime-boliglån-markedet, men med forgreininger langt utover det. Goldman Sachs, blant andre, var en nøkkelspiller. De utstedte nye produkter som de visste til slutt ville mislykkes, men tjente i mellomtiden penger på å finansiere begge sider av avtalene.

Den globale globale 2008-krisen

I april 2007 avviste den daværende Fed-formannen Ben Bernanke muligheten for at de voksende tegnene på problemer med subprime-boliglånene kunne påvirke det bredere markedet, fordi disse produktene bare utgjorde en $ 50-milliarder-operasjon.

Men da krisen brøt ut oppslukte den hele finanssystemet, og truet med å bringe ned forsikringsgiganten AIG etter Lehman-Brothers-sammenbruddet. Det skyldtes at metodene som ble benyttet i subprime-markedet ikke var «svindel»-aktiviteter, men typiske for finansmarkedene som helhet.

Responsen fra Federal Reserve og andre sentralbanker på 2008-krisen var nok et avgjørende vendepunkt. Det var ikke lenger et spørsmål om å tre inn for å redde et fallert enkeltforetak. Massiv intervensjon var nødvendig for å støtte opp det amerikanske og det globale finanssystemet som helhet.

Senking av rentene til historiske lavnivå – i noen tilfeller til negative renter – og innsprøyting av billioner av dollar i finanssystemet kunne ikke overvinne motsetningene manifestert av spekulasjon – uttrykket for den kapitalistiske produksjonsmodusens lover brakt frem i lyset av Marx – men forverret dem.

Stigningen og stigningen av finasiell formue-akkumulering i tiåret etter 2008-krisen er ikke resultatet av vekst i realøkonomien. Faktisk har «gjenopprettingen» siden 2009 vært etterkrigstidens svakeste, og karakterisert av fall i investeringene i realøkonomien til historiske lavnivå og en nedgang i produktivitet.

Etter Lehman-krisen reagerte finanskapitalen på eksploderingen av de tidligere mekanismene for profittakkumulering via spekulasjon med å skape nye. En av disse nyskapningene, børshandlede papirer basert på «shorting» av volatilitets-indeksen, eller Vix – dvs. at det veddes på fortsatt markedsro – har nå resultert i den mest signifikante turbulensen siden 2008-krasjet.

Disse nye spekulasjonsformene er imidlertid bare en utløser. Den bredere betydningen av de nylige store kursfallene, og hva som ellers måtte følge – ingen er sikker på at stormen er over – er at den ble fremprovosert av utsiktene til raskere vekst og et trykk fra arbeiderklassen for høyere lønninger etter tiår med undertrykkelsen av klassekampen.

Økonomiske begivenheter har nok en gang bekreftet den grunnleggende konklusjonen av Marx sin analyse av den kapitalistiske økonomiens bevegelseslover. Uansett dens opp- og nedturer og til og med perioder med lang oppgang, er profittakkumuleringen – kapitalismens essensielle drivkraft – i siste instans basert på den pågående undertrykkelsen og utsugingen av arbeiderklassen.

Løgnen som danner grunnlaget for all borgerlig økonomi – om at på en eller annen måte vil veksten av kapitalistøkonomien, i det minste i det lange løp, tilby veien til fremskritt for menneskeheten, og for arbeiderklassen som er produsentene av all velstand – er avslørt. Den er lagt nakent frem av det faktum at tegn til økonomisk vekst og en voksende bevegelse blant arbeiderne mot nedgangen i deres levestandard, har økt utsiktene for en ny økonomisk katastrofe, enda alvorligere enn den for et tiår siden.

Marx sin analyse av kapitalens bevegelseslover – lover som uttrykker seg, som han formulerte det, på samme måte som tyngdekraften hevder seg når et hus kollapser rundt ørene på oss – har så langt fra blitt imøtegått eller blitt foreldet, men har derimot blitt bekreftet av levende begivenheter.

Denne analysen, og Marx sin sentrale konklusjon om at arbeiderklassen må ta bevisst kontroll over nettopp den rikdommen den selv har produsert, må bli arbeiderklassens ledende perspektiv i de kampene som nå utfolder seg.

Denne historiske oppgaven stammer ikke fra en abstrakt teoretisk konstruksjon. I motsetning til alle den borgerlige økonomiens remedier – som er selvsentrerte berettigelser for det kapitalistiske systemet – er analysen til Marx en vitenskapelig utarbeiding av de objektive tendensene og den iboende logikken i kapitalistisk utvikling.

Denne logikken, som antar stadig mer eksplosive former, stiller nå den internasjonale arbeiderklassen rett opp imot nødvendigheten for – om menneskeheten skal avverge en katastrofe og avansere – i enhver kamp å kjempe for et perspektiv basert på omveltningen av det reaksjonære og historisk utdaterte profittsystemet. Det er den essensielle betydningen av den siste runden av uro på finansmarkedene.