Amerikansk admiral maner til krigsforberedelser mot Kina

Av James Cogan
20 February 2018

Den amerikanske kongressens House Armed Services Committee (HASC) satte av to dager med høringer sist torsdag og fredag til «sikkerhetsutfordringer» og «strategisk konkurranse» med Kina i «Indo-Asia-Stillehavsregionen». Høringen fant sted i kjølvannet av Pentagons utgivelse av sin nye Nasjonale forsvarsstrategi, som identifiserer Kina og Russland som de viktigste truslene for amerikansk sikkerhet og som insisterer på behovet for å «prioritere beredskap for krig».

Admiral Harry Harris, øverstkommanderende for US Pacific Command (USPACOM) var det eneste vitnet ved høringen den 14. februar. Bare dager tidligere ble han nominert av president Donald Trump for å fylle den ledige stillingen som amerikansk ambassadør til Australia. Harris og hans hovedkvarter leverte en uttalelse til komiteen på 20.500 ord, og han besvarte spørsmål i over to timer.

Admiralen skildret det amerikanske militæret – med et to-årig budsjett på $ 1,4 billioner, med 1,3 millioner aktivt personell, med 11 hangarskip-slag-grupper og et arsenal på over 4.000 bakke-, luft- og sjø-lanserte atomvåpen – som under-finansiert, under-bemannet og i fare for å bli overhalt av militære rivaler. Han klaget over at det ikke hadde nok fremplassert ammunisjon og logistikk, mens baser og infrastruktur på den amerikanske vestkysten var nedkjørt. Han fordømte bittert de små begrensningene på økte militærutgifter som ble pålagt av kongressen ved budsjettkranglene i 2013 – som ble hevet for det siste budsjettet.

Harris gjentok en strofe som forekommer regelmessig i hans taler, med påstanden: «Hvis USPACOM må slåss i kveld, vil jeg ikke at det skal være en rettferdig kamp. Hvis det er en knivkamp, vil jeg ha med skytevåpen. Hvis det er en våpenkamp, vil jeg ha med artilleri og artilleriet til alle våre allierte. Jeg har sagt under mine to siste vitneprov for denne komitéen at budsjettkrangel kunne redusere oss til å fekte med en smørkniv i denne kampen. Det er uakseptabelt. Vi må ikke la det skje. ...»

«Kina har utviklet og vist evner og kapasitet til å utfordre vår regionale maritime dominans. Jeg trenger økt dødelighet, spesielt skip og fly utstyrt med raskere og mer overlevbare våpensystemer. Offensive våpen med lengre rekkevidde, på alle plattformer, er et imperativ.»

Harris beskyldte Kina, som han har gjort tidligere, for å ville militarisere Sør-Kinahavet og gjøre øyer og rev til «fremskutte militæranlegg» mot den amerikanske marinen. Han indikerte at USA aldri burde akseptere en utfordring for sin evne til å utplassere militærstyrker rett utenfor Kinas kyst.

Harris presenterte et bilde av verden der amerikanske økonomiske og strategiske interesser er under beleiring ikke bare fra et fremvoksende Kina, men også Russland, «røver-stater» som Nord-Korea, internasjonal terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet og til og med piratkopiering og naturkatastrofer.

Han hevdet at det amerikanske militæret «fortsatt er det mektigste i verden, men vår relative fordel og evne til å motvirke disse truslene har blitt redusert. For at USPACOM skal fortsette å underbygge amerikansk diplomatisk innsats og avskrekke fremtidig konflikt fra vordende konkurrenter, røver-stater og transnasjonale trusler, må fellesstyrken opprettholde en klar evne til å slåss og vinne når det blir krevd å gjøre det.»

Vitnesbyrdet til Harris etterlot ingen tvil om at han mener at militærutgiftene må heves med hundrevis av milliarder dollar. Hans ønskeliste for nytt utstyr dekket alt fra missilforsvarsystemer, dusinvis flere skip og ubåter, flere femte-generasjons-jetjagere, til mer dødelige klyngebomber.

USA må på krigsfot, hevdet Harris til HASC, med alle aspekter av økonomisk og sosialt liv underlagt de væpnede styrkene. Hans perspektiv ville kreve enda mer nådeløse kutt i sosiale utgifter. Det er til og med uforenlig med den fasaden av demokrati som nå eksisterer.

Og ikke bare i USA. Harris indikerte at alle viktige amerikanske allierte i Asia – spesielt Japan, Sør-Korea og Australia, såvel som Filippinene og Thailand – må på samme måte styrke krigsforberedelsene. Han foreslo at USA søker større militært engasjement fra Frankrike og Storbritannia i operasjoner rettet mot kinesisk innflytelse. Han navnga Indonesia, Malaysia, Mongolia, New Zealand, Singapore, Sri Lanka, Vietnam og Stillehavsøyene – alle som potensielle deltakere i USAs «leir».

Fremfor alt understreket han imidlertid de gryende strategiske bånd mellom USA og India. De hadde «potensial til å bli det 21. århundrets mest konsekvente bilaterale forhold», på grunn av Indias «voksende innflytelse og voksende militær».

Spurt om muligheten for krig, sa Harris: «I siste instans er evnen til å føre krig viktig, ellers blir du en papirtiger. Jeg håper at det ikke kommer til konflikt med Kina, men vi må alle være forberedt på det, hvis det skulle komme til det.»

I høringen den 15. februar kom Aaron Friedberg fra Woodrow Wilson-skolen ved Princeton University og Ely Ratner fra Rådet for utenriksforbindelser (Council on Foreign Relations) med voldsomme anklager om kinesiske «innblandinger» i amerikansk politikk og samfunnsliv, for å demonisere Beijing mens USA forbereder seg på krig.

Friedberg hevdet blant annet i sitt vitneprov: «Kina bruker nå en kombinasjon av sine raskt voksende militære, økonomiske og politiske eller informasjonskrigs-evner til å forsøke å svekke USAs posisjon i Asia, med det formål å ta plassen som den overordnede regionalmakten.» Han oppfordret til handling mot kinesisk «politisk krigføring» innen USA, inkludert påstått innsats for å utvikle relasjoner med universiteter og akademikere, politikere, tidligere regjerings-representanter og Hollywood-studioer. Kinesiske studenter og innvandrere ble anklaget for å bli brukt «for å støtte Beijings mål».

Ratner erklærte i sin uttalelse: «Beijing jobber i utlandet – inkludert i USA – for å undergrave akademisk frihet, sensurere utenlandske medier, begrense den frie informasjonsflyten og begrense det sivile samfunn. Beijing fremmer også sin egen stats-styrte utviklingsmodell i eksplisitt kontrast til det liberale demokratiet.»

USA måtte «prioritere forsvarsressurser for utfordringen fra Kina». For det formålet anbefalte Ratner å forlate kostbare amerikanske operasjoner i Afghanistan og Midtøsten, unngå såkalte «valg-kriger» med Nord-Korea og Iran, og massivt øke de militære styrkene i Asia. Han oppfordret til samordnet handling fra USA, Japan og andre land for å undergrave de kinesiske investerings- og utviklingsplanene i Eurasia som en del av deres «Ett belte – en veg»-strategi.

Ratner konkluderte med å kreve tiltak for å «rive opp med rota Det kinesiske kommunistpartiets innflytelsesoperasjoner i USA».

Han malte et virkelig bisarrt portrett av USA da han påstod: «Som resultat av ulike former for kinesisk spionasje og tvang, unngår amerikanske skoler og universiteter emner Beijing anser som følsomme, studenter i USA skremmes fra å snakke fritt, amerikanske medier og forskere selv-sensurerer, amerikanske foretak begrenser sine uttalelser for å tekkes Kina og millioner av amerikanere er underlagt tilslørt kinesisk propaganda via kommunistparti-drevne online-, tv-, trykte- og radio-medier.»

En slik retorikk, med alle sine fremmedfiendtlige overtoner, har ett motiv: å ideologisk begrunne de krigsforberedelsene som Harris og antiKina-haukene fremmer gjennom hele etablissementet av foretak, politikk, militær og etterretning.

Kampanjer mot påstått kinesisk innblanding og innflytelse er godt i gang i Australia og på New Zealand. Det australske parlamentet vurderer for tiden en drakonisk lovgivning som vil kriminalisere politisk opposisjon mot den militaristiske holdningen til USA og dets allierte og en rekke kommersielle aktiviteter med såkalte «oversjøiske organisasjoner».

Mens amerikansk politikk i stor grad er oppslukt av anklagene om russisk «innblanding» i 2016-valget, er HASC-høringene nok et tegn på innsatsen som blir gjort for å skifte fokuset over på Kina.