Den russiske innblandings-svindelen: Masseødeleggelsesvåpen i ny tapning

20 February 2018

For femten år siden, den 5. februar 2003 – mot et bakteppe av verdensomspennende massedemonstrasjoner i opposisjon mot den forestående invasjonen av Irak – argumenterte USAs utenriksminister Colin Powell for De forente nasjoner at regjeringen til Saddam Hussein raskt produserte «masseødeleggelsesvåpen», som Irak sammen med Al Qaida planla å bruke mot USA.

I det som var klimaks for Bush-administrasjonens berettigelseskampanje for krig, holdt Powell opp en modellflaske med anthrax (miltbrand-smitte), viste luft-fotografier og presenterte detaljerte lysbilder som angivelig viste utformingen av Iraks «mobile produksjonsanlegg».

Det var bare ett problem med Powells presentasjon: det var løgn fra ende til annen.

World Socialist Web Site erklærte i en redaksjonell uttalelse publisert dagen etter, at krigs-orienteringen var «den siste akten i et diplomatisk narrespill stint av kynisme og bedrageri». WSWS skrev at krig mot Irak ikke handlet om «masseødeleggelsesvåpen». Det var heller «en kolonialistisk erobringskrig, drevet av en rekke økonomiske og geopolitiske mål, som er sentrert rundt å få grep på Iraks oljeressurser og hevde amerikansk globalt hegemoni.»

Responsen fra de amerikanske mediene, og spesielt den liberale fløyen, var svært annerledes. Powells oppramsing av løgner ble presentert som den evangeliske sannhet og en uangripelig anklage mot den irakiske regjeringen.

Washington Post-spaltisten Richard Cohen, som feide avgårde en spalte før han kunne ha undersøkt Powels påstander, uttalte: «Bevisene han presenterte for De forente nasjoner – noen av dem var substansielle men ikke fellende, noen av dem var absolutt hårreisende detaljerte – måtte bevise for alle at Irak ikke bare hadde unnlatt å berette om sine masseødeleggelsesvåpen, men uten noen tvil fortsatt har dem. Bare en idiot – eller muligens en franskmann – kunne konkludere annerledes.»

Redaksjonsrådet i New York Times – med reporteren Judith Miller i sentrum for Bush-administrasjonens løgnkampanje – erklærte en uke senere at det er «rikelige bevis for at Irak har produsert svært giftig VX-nervegass og anthrax og har kapasitet til å produsere mye mer. De har skjult disse materialene, løyet om dem, og mer nylig har de unnlatt å rapportere om dem til de nåværende inspektørene.»

Påfølgende utvikling skulle bevise hvem som løy. Bush-administrasjonen og dens medie-medskyldige konspirerte for å trekke USA inn i en krig som førte til at flere enn en million mennesker døde – en kolossal forbrytelse som enda ingen har blitt stilt til ansvar for.

Femten år senere har manuskriptet blitt hentet ut av skapet og børstet støvet av. Denne gangen, i stedet for «masseødeleggelsesvåpen» er det «russisk innblanding i USAs valg». Igjen blir påstandene fra amerikanske etterretningstjenester og operatører behandlet som fakta. Nok en gang uler mediene for krig. Igjen blir den amerikanske regjeringens kynisme og hykleri – de som griper inn i innenrikspolitikken til enhver stat på planeten og som uopphørlig har utvidet sine operasjoner i Øst-Europa – ignorert.

Argumentet fra de amerikanske mediene er at den påståtte eksistensen av en ‘fly-by-night’-operasjon – med anvendelse av noen få hundre mennesker, med et budsjett som utgjør en bitteliten brøkdel av de totale valgutleggene i USA – utgjør en «en virtuell krig mot USA med det 21. århundrets verktøy for desinformation og propaganda» (New York Times).

I de utallige artiklene og mediekommentarene i denne gata kan man ikke finne en seriøs analyse av selve Mueller-anklagene mot russerne, og langt mindre en granskning av de virkelige motivene bak USAs kampanje mot Russland. Det faktum at anklagene ikke engang involverer den russiske regjeringen eller noen statsansatte, behandles som en ikke-sak.

Mens den nåværende kampanjen om russisk «innblanding» har mye til felles med påstandene om «masseødeleggelsesvåpen» er implikasjonene langt mer truende. «Krigen mot terror» er brukt opp, delvis fordi USA i Syria og andre steder er alliert med de islamske fundamentalist-organisasjonene som angivelig skulle bekjempes.

Mer grunnleggende er at det kvarte-århundret av invasjoner og okkupasjoner som etterfulgte oppløsingen av Sovjetunionen, raskt utvikler seg til en konflikt mellom store atomvåpenmakter. Den amerikanske styringsklassens innsats for å kompensere for sin økonomiske nedgang ved hjelp av militærmakt fører menneskeheten til randen av en ny verdenskrig. Som Den nasjonale forsvarsstrategien erklærte, som ble publisert mindre enn en måned før utgivelsen av anklagene: «Inter-statlig strategisk konkurranse, ikke terrorisme, er nå den primære utfordringen for amerikansk nasjonal sikkerhet.»

Dominerende deler av militær-etterretningsapparatet ser Russland som en hovedhindring for USAs tiltak for å kontrollere Midtøsten og å konfrontere Kina – og det er dette som har vært i sentrum av konflikten mellom Det demokratiske partiet og Trump-administrasjonen.

Det har allerede vært en rekke sammenstøt de siste ukene mellom verdens to største atomvåpenmakter. Den 3. februar ble en russisk nærstøtte-jager skutt ned av Al-Nusra-Front-krigere, som er indirekte alliert med USA i stedfortreder-krigen mot regjeringen til Bashar Al-Assad. Derefter, den 7. og 8. februar, ble russiske soldater drept i amerikanske luft- og artilleri-bombardement i Deir Ezzor – det overlevende kalte en «massakre». Både USAs og Russlands regjeringer har forsøkt å nedtone omfanget av sammenstøtet, men noen kilder har rapportert antallet drepte til å være hundretalls.

Selv mens amerikanske og russiske styrker støtte sammen i Syria, sparret representanter for Kreml og Pentagon på Sikkerhetskonferansen i München denne helgen over utplassering og utvikling av atomvåpen. Mens Washington anklager Russland for å krenke Avtalen om mellomdistanse-atomvåpen (INF), utstedte Washington denne måneden en revisjon av sin Nukleærvåpen posisjonering (Nuclear Posture Review) som foreser en omfattende utvidelse av utplassering av kjernevåpen.

Mueller-anklagen er ment å gi et passende «narrativ» for militær aggresjon motivert av ulike mål. Samtidig tjener den som et ferdig utarbeidet påskudd for sensur og undertrykkelse innenlands, som går langt ut over de ekstraordinære tiltakene som er iverksatt innenfor rammen av «krigen mot terror». Det amerikanske folket forventes å skulle tro at Russland bruker sosial opposisjon på hjemmebane for å svekke USA, hvilket vil gjøre politisk uenighet effektivt sett til forræderi.

Denne kampanjen har allerede ført til at de store amerikanske teknologiforetakene iverksetter vidtgående tiltak for å sensurere politiske ytringer på Internett. Google manipulerer søkeresultatene, og Facebook manipulerer sine nyhets-feeds, mens de prøver å dreie sosial-medie-plattformen de har utviklet til et instrument for foretak-stats-overvåkning.

Enda mer ekstreme tiltak blir planlagt og implementert, motivert av det grunnleggende prinsippet om at jo større løgnen er jo mer aggressive må metodene for å håndheve dem være. Målet for de repressive tiltakene er ikke Russland, men den amerikanske arbeiderklassen. Den styrende eliten er vel klar over at mens de planlegger krig i utlandet, står de på ei sosial krutt-tønne hjemme.

Arbeiderklassen må trekke de nødvendige konklusjonene fra tidligere erfaringer. I 2003 støttet Det demokratiske partiet Bush-administrasjonens invasjon av Irak og ga den den nødvendige politiske ryggdekningen. Nå står demokratene i forkant av kampanjen for krig, sammen med deres vedheng blant den øvre middelklassens organisasjoner, og anvender ny-McCarthy-taktikker for å kriminalisere opposisjon, mens de søker å underordne all populær motstand mot Trump-administrasjonen til sin høyreorienterte militaristiske agenda.

Den påkrevde oppgaven er å mobilisere arbeiderklassen – i USA og internasjonalt – mot alle den kapitalistiske styringselitens apparater. Kampen mot krig og diktatur er samtidig kampen mot ulikhet og utnyttelse – for omveltningen av kapitalismen og etableringen av et globalt sosialistisk samfunn.

Andre Damon og Joseph Kishore