Mer enn 20.000 lærere og ansatte i de offentlige skolene i Vest-Virginia tar modig stilling til forsvar for sine interesser og for hele arbeiderklassen. På fredag avsluttet lærerne den andre dagen av en streik som har stengt skolene i alle 55 kommuner (counties) i delstaten. Lærerne har motsatt seg trusler om juridiske kjennelser, bøter og til og med fengsling fra myndighetene, som har erklært enhver streikehandling ulovlig.
Den amerikanske lærerføderasjonen i West-Virginia (AFT-WV) og Utdanningsforeningen i West Virginia (WVEA) kunngjorde fredag at det som ble opprinnelig ble annonsert som en to-dagers-streik, vil bli forlenget med minst én dag til, på mandag.
Fagforeningenes beslutning om å fortsette streiken reflekterer deres nervøsitet over muligheten for at lærernes sinne renner ut av deres kontroll, knytter an til lærernes opposisjon over hele landet og utvikler seg til en politisk bevegelse mot både Det demokratiske og Det republikanske partiet. Arbeidsnedleggelsene begynte i stor grad spontant, med lokale streiker sentrert i de sørlige kullgruveområdene, som i helgen kuleminerte i en massemonstrasjon i Charleston. Det var da at fagforeningene kunngjorde to-dagers streiken som et middel til å blåse av damptrykket, mens de fortsatte samtalene med lovgiverne.
Ingenting av som kommer ut av slike forhandlinger vil tilfredsstille lærernes krav til en anstendig lønn og tilgang til helsetjenester. Lærernes lønnskompensasjon i Vest-Virginia ligger 48. plass i landet, og de føderale lovgiverne, med støtte fra betydelige deler av Det demokratiske partiet vedtok et hånlig lønnstillegg på fire prosent over tre år. Dette dekker ikke engang opp for de økte helsekostnadene på grunn av underfinansieringen av De offentlig ansattes forsikringsselskap (PEIA), som har medført en jevn nedgang i lærernes og andre offentlige ansattes reallønn.
Vest-Virginia-lærernes streik er av enorm politisk betydning. Den blåser vekk narrativet til Det demokratiske partiet og de øvre-middelklasse-anførerne av identitetspolitikken, som anser den «hvite arbeiderklassen» i Appalachia-regionen som «privilegert» og «reaksjonær». Det avslører den meningsløse kategoriseringen av amerikansk politikk som «røde stater» og «blå stater», der de røde (republikaner-styrte) statene er konservative og de blå (demokrat-styrte) statene er «progressive». Den virkelige splittelsen i det amerikanske samfunnet, som overskrider enhver geografisk oppdeling, er etter klasse.
Arbeiderklassen i Vest-Virginia har en lang og stolt historie for militant klassekamp, oppfanget av begrep som «Bloody Mingo», «Battle of Blair Mountain» og «Matewan Massacre». Disse tradisjonene, undertrykt og i dvale gjennom flere tiår, bryter nå ut til overflaten under nye betingelser for sosiale omveltninger.
Streikens betydning strekker seg imidlertid langt utover Vest-Virginia. Den er et uttrykk for en nasjonal og internasjonal gjenoppblussing av klassekampen. I Perspektiv-kommentaren «Palass-kupp eller klassekamp», den 13. juni i fjor, skrev WSWS:
Den tiår-lange undertrykkingen av klassekampen ført av fagforeningsbyråkratiet, Det demokratiske partiet og de velstående sponsorene for ulike former for identitetspolitikk, vil ta slutt. De herskende elitenes sosiale kontrarevolusjon er i ferd med å møte et oppsving fra den amerikanske arbeiderklassen. De mange forskjellige formene for sosial protest – på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og hele byer – vil anta en stadig mer distinkt arbeiderklasseidentitet, med antikapitalistisk orientering og sosialistisk karakter. Kampene på enkelt-arbeidsplasser og lokalsamfunn vil trekke inn bredere deler av arbeiderklassen til en samlet kamp.
Denne prognosen blir bekreftet. Blant lærere når nå fiendtligheten mot de tiår-lange angrepene på offentlig utdanning, både under demokrater og republikanere, et vippepunkt. Tidligere denne måneden stemte 94 prosent av lærerne i Pittsburgh, Pennsylvania for godkjenning av streikeaksjoner. Pr. fredag hadde nesten 7.000 lærere i Oklahoma signert en underskriftskampanje med opprop om arbeidsnedleggelse for kravet om et lønnstillegg på $ 10.000. Lærere i New Jersey og Minnesota truer også med streikeaksjoner.
Lærernes betingelser er delt av alle deler av arbeiderklassen: fallende lønninger, stigende helsekostnader, historiske nivå av ulikhet, ødeleggelsen av offentlig og sosial infrastruktur. På toppen av dette må det legges til de mange ondartede konsekvensene av USAs sosiale krise, fra opiod-rusmiddel-epidemien som tok mer enn 64.000 menneskeliv i USA i 2016 til den endeløse serien av massedrap på amerikanske skoler. Den siste skole-skytingen, i Parkland Florida den 14. februar, har utløst student- og elevdemonstrasjoner og protester over hele landet.
Vest-Virginia-lærerne gir uttrykk for sentimenter som er mye bredere anlagt. En pensjonert lærer sa til WSWS: «Jeg tror det er på tide med en generalstreik, eller en protest som er landsdekkende. De gjør alt de kan for å plyndre alt som tilhører offentligheten.»
Oppsvinget av klassekampen utvikler seg i tillegg til en internasjonal bevegelse. De to første månedene av 2018 har sett en bølge av protester over hele Europa og Midtøsten, inkludert massedemonstrasjoner i Iran og Tunisia og streiker i Tyskland, Storbritannia og Hellas. Nesten 40.000 forelesere i Storbritannia streiker for tiden mot angrep på sine pensjoner. 10.000 lærere i den offentlige skolen i den kanadiske provinsen Nova Scotia motsatte seg trusler om bøter og 82,5 prosent stemte for en streik på tirsdag.
I flere tiår har styringsklassen fått frie tøyler fra fagforeningene til å demontere hele bransjer, ødelegge offentlig infrastruktur, føre krig og akkumulere nivå på formuer som tidligere var utenkelig. Den kunstige undertrykkelsen av klassekampen er hovedfaktoren for det amerikanske samfunnets sjuke karakter.
All den borgerlige politikkens møkk og reaksjon i USA har kulminert med Trump-administrasjonen, som driver en frontal krig mot arbeiderklassen. Det demokratiske partiet uttrykker den samme sykdommen i en annen form. Siden innsettelsen av Trump har partiet fokusert all sin energi på utviklingen av en ny-McCarthy-kampanje som har til formål å skyve ansvaret for alle manifesteringer av sosial uro over på en fremmed fiendes gjerninger.
Arbeiderklassen vil melde seg kraftig inn i det sosiale og politiske liv og snu opp ned på alle kalkylene til den kapitalistiske styringseliten. Det vil avsløre den absurde teorien om «slutten av historien» og påstanden – som spesielt fremmes av pseudo-venstres antimarxister – om at arbeiderklassen er ferdig som en revolusjonær kraft. Arbeiderklassens fremvekst vil skape en ny sosial og politisk dynamikk – en vei fremover og ut av den blindgata som det kapitalistiske systemet har ført menneskeheten inn i.
Veksten av klassekampen fører uunngåelig til grunnleggende politiske spørsmål knyttet til arbeidsklassens objektive sosiale vesen. Arbeidernes kamp for å forsvare sine mest grunnleggende rettigheter plasserer dem i åpen konflikt med kapitalistklassen som helhet, og dens politiske instrument – staten. Hver enkelt kamp fordrer imperativet om å danne uavhengige arbeidsklasseorganisasjoner, utenfor de prokapitalistiske fagforeningenes kontroll, for å knytte kampene til de ulike deler av arbeiderklassen sammen, og smi en mektig, samlet og global bevegelse.
For sosialister er det kritiske spørsmålet å orientere seg enda mer besluttsomt til arbeiderklassen. Det er nødvendig å aggressivt gripe inn i enhver manifestering av arbeiderklasse-opposisjon, utvide og utvikle arbeidernes bevissthet, og forklare den objektive logikken for deres kamp – hva de kjemper mot og hva de kjemper for. Et sosialistisk lederskap må systematisk utvikles i alle deler av arbeiderklassen gjennom utvidelsen av leserkretsen til World Socialist Web Site og byggingen av Socialist Equality Party (SEP - Det Sosialistiske Likestillingspartiet».