Berlinalen: SPD-minister kjører frem #MeToo-kampanjen

Filmfestivalen Berlinalen er kjent for å plukke opp aktuelle politiske tema og debatter. Også i år omhandler mange filmer viktige spørsmål som for eksempel flyktningeskjebner.

Men media-sirkuset rundt årets Berlinale handlet bare om et tema: #MeToo. Ikke et intervju, ikke en tilstelning, ikke en medieberetning uten tilknytning til #MeToo. Kampanjen mot «seksuell trakassering» i kulturindustrien avsporer bevisst fra den grunnleggende politiske og sosiale utviklingen som faktisk burde oppta kunstnerne, kulturarbeiderne og publikum.

Unionspartiene og SPD, som akkurat nå forbereder en ekstremt arbeiderklassefiendtlig og militaristisk regjering, spilte en viktig rolle i å kjøre frem #MeToo-kampanjen på Berlinalen. På åpnings-galaen erklærte CDU-delstatskulturminister Monika Grütters: «Vi ruller også ut teppet for #MeToo.»

Mandag for en uke siden var SPD-famileministeren Katarina Barley var hovedtaler på #MeToo-arrangementet «Kulturen vil endring: En diskusjon om seksualtrakassering og vold i film og TV-bransjen». Begivenheten ble arrangert av Forbundstatens antidiskrimineringskontor, Initiativet ProQuote Film og Føderasjonsforbundet for teater, og fant sted i Tipi Theaters kabaret-telt rett ved kanslerkontoret.

Barley stilte seg allerede i fjor i fronten for MeToo-bevegelsen i Tyskland. Nå hilste statsråden «jordskjelvet» som MeToo har utløst velkommen, og annonsert for sine par hundre tilskuere - spesielt mange kvinner fra film- og kulturindustrien - at det var «vel og bra» at det ikke var noen rapporter fra Berlinale som kom foruten temaet. Kvinner opplever «seksualisert vold hver dag, og derfor må vi endre noe her og nå».

Barley beklaget at makt var «strukturelt mannlig i vårt samfunn» og kalte opp for innføring av en kvote. Det er viktig å bringe «kvinner opp til ansvarsfulle stillinger». I denne sammenhengen roste hun koalisjonsavtalen mellom SPD, CDU og CSU, som satte likestilling av kvinner som sitt mål. «Kvinner er fortsatt underrepresentert i lederstillinger. Med loven om flere kvinner i lederstillinger har vi i den siste parlamentsperioden satt en milepæl. Vi vil fortsette på denne kursen», står det der.

Bare det at Barley henviste til koalisjonsavtalen i sin omfavnelse av #MeToo, viser kampanjens reaksjonære karakter. Skulle koalisjonen dannes på dette grunnlag, ville det bety den mest høyreorienterte regjeringen i Forbundsrepublikkens historie. Den ville drive en aggressiv intern og ekstern gjenopprustning, som vi ikke har sett siden krigens slutt. Koalisjonsavtalen Barley roste flere ganger gir en omfattende økning av forsvarsbudsjettet og en brutal flyktning- og deporteringspolitikk, som stammer fra AfDs politiske arsenal.

Barley selv forbereder seg på å spille en ledende rolle i denne regjeringen. Den 14. februar meldte hun seg til og med på som mulig fremtidig utenriksminister og kalte seg SPDs «universal-våpen». For tiden holder Barley både Familie- og Arbeidsdepartementet i sin hånd og representerer dermed en agenda som med Hartz IV og brutale kutt i sosialsektoren – fra barnepass til pensjon – har styrtet tusenvis av arbeiderkvinner og deres familier ut i fattigdom.

Vil Barley snakke om «strukturell vold»? Hun er selv medlem av et parti som daglig sementerer ikke bare seksuell vold, men også utallige andre former for vold under kapitalismen. Prekære familiebetingelser som ofte er preget av vold, alkoholisme og narkotika, usikre levekår for mange unge mennesker, særlig blant uavhengige kunstnere, arbeidstress, bolig, depresjoner – alt det er produkt av tiår med SPD-politikk som Barley som tidligere generalsekretær og nåværende minister er hovedansvarlig for.

Borgerlige politikere som Katarina Barley er levende bevis på at kravet om flere kvinner i lederstillinger ikke har noe progressivt innhold. Kansler Angela Merkel har ikke bare anført høyredreiningen i Tyskland, men har i andre land som Hellas også anordet det ene innstramningsdiktat etter det andre og ødelagt hele samfunn. Forsvarsminister Ursula von der Leyen ruster opp Bundeswehr for kriger over hele verden og holdt nylig en siklende krigstale på sikkerhetskonferansen i München. Internasjonalt ser det ikke bedre ut: IMF-sjef Christine Lagarde eller demokraten Hillary Clinton - begge avskyelige representanter for det internasjonale økonomiske oligarkiet - har viet seg til #MeToo og satt identitetspolitikk på sine flagg.

Skulle Barley faktisk ta over utenriksdepartementet ville hun som hennes sosialdemokratiske forgjengere Frank-Walter Steinmeier og Sigmar Gabriel fremme gjenopplivingen av den tyske militarismen: koalisjonen planlegger en massiv opptrapping av militære operasjoner og avstengningen av Europa. Det er nettopp denne politikken som vil drive millioner av mennesker til å flykte og bli utsatt for seksualisert vold og undertrykkelse.

Barley og SPD, med sin støtte for #MeToo-bevegelsen, forfølger dypt reaksjonære mål. På den ene siden ønsker SPD for enhver pris å avlede oppmerksomheten fra regjeringens arbeiderfiendtlige karakter og krigsprogram – det skal snakkes om #MeToo, men ikke om krig og sosial ulikhet. På den annen side bruker de #MeToo som et redskap for å knytte deler av middelklassen, spesielt media og kulturverden, til sine formål. Som motytelse distribuerer de midler og poster og skaper større karriere-spillerom for kvinner. Forøvrig er hysteriske mediekampanjer, som for eksempel den om seksuell trakassering, ypperlig velegnet til legitimeringen av intern opprustning, lovtilstramminger og sensur.

Barley selv anvendte MeToo-saken fra starten av for å fremme strammere lover. På arrangementet skrøyt hun av at den store koalisjonen, under slagordet «Nei betyr nei» har strammet inn på den seksuelle straffeloven. Endelig kan «antasting» bli straffeforfulgt som en forbrytelse.

Forut for den vidtrekkende intensiveringen av den seksuelle straffeloven sommeren 2016 var det en månedslang rasistisk mediekampanje rundt «hendelsene» i Köln på nyttårsaften. Den gangen ble det hevdet at en mobb av arabiske menn hadde massivt trakassert og voldtatt kvinner. Selv om det snart viste seg at mediehysteriet var bygd på sand, og at det ikke var mer som skjedde den nyttårskvelden enn det som dessverre også er tilfelle ved andre store arrangement, hadde det allerede gitt de ønskede resultater: styrking av høyreorienterte krefter som PEGIDA og AfD og den nødvendige stemningen for en skjærping av straffeloven og intern gjenopprustning.

Som følge av propagandaen mot muslimske menn, som etter Köln fylte avisene, allierte feminister som Alice Schwarzer seg med åpent høyreorienterte krefter. Denne alliansen var ikke tilfeldig. #MeToo-bevegelsen, som bygger på antidemokratiske og reaksjonære tradisjoner, oppmuntrer de mest høyreorienterte tendensene.

Det viste stunt-aksjonen sist mandag fra Gruppe #120db, som er en del av identitetsbevegelsens høyre-ekstreme fløy. De stormet podiet på MeToo-arrangementet, mens noen kjente skuespillere og førende radio- og fjernsynspersonligheter etter Barleys tale diskuterte innføringen av kvoter og forholdsregler på filmsettet. Den høyre-ekstremistiske gruppa kastet flygeblad ut over publikum til sirene-uling fra en lommevarsler og rullet ut et banner med tittelen «De glemte kvinners stemme». Det refererer til kvinner som angivelig er ofre for «importert vold» – dvs. seksuelle overgrep fra innvandrere.

Det faktum at disse rasistiske hetserne nå hevder seg er resultat av de etablerte partienes politikk, og spesielt SPD. De har skapt grunnlaget som ytre-høyre-krefter som Pegida og AfD kunne vokse på. Nå integrerer de AfD i den offisielle politikken.

Reaksjonen på podiet til de identitetsbesattes korte uro-opptreden var også betegnende. Mens det var høylytte protester fra publikum og «vekk med nazistene»-rop å høre, ble det fra podiet sagt at «man også må snakke med disse unge kvinnene». Den uttalelsen kom fra Barbara Rohm, medstifter og leder av ProQuote Film Initiativet. Ingen podiumgjest motsatte seg eller kritiserte den høyre-ekstremistiske aksjonen. FAZ-journalisten Verena Lueken, som var moderator, fortsatte den overfladiske samtalen som om ingenting hadde skjedd.

Selv om mange kunstnere på Berlinalen støttet MeToo-bevegelsen, var det også kritiske og skeptiske stemmer. Noen uttrykte sin oppgitthet over MeToo-journalistenes uopphørlige spørsmål. Kravet om å rulle ut en svart løper i stedet for den sedvanlige røde løperen for å sette Berlinalens «tegn» for MeToo ble av noen av de tilstedeværende møtt med hoderystende ubegripelighet. Filmregissøren Michael Haneke hadde skarpt kritisert MeToo-bevegelsen før Berlinalen. De tyske skuespillerne Heike Makatsch og Hanna Schygulla ga også uttrykk for sin kritikk.

Loading