Vest-Virginia-lærernes revolt

2 March 2018

Streiken til 30.000 Vest-Virginia-lærere, som nå går inn i sin syvende dag, trenger umiddelbar aktiv støtte fra hele arbeiderklassen. Sakene som lærerne kjemper for er universelle: fallende lønninger, svekkelse av sosial infrastruktur, angrep på offentlig utdanning, økende sosial ulikhet og økende kostnader for helsetjenester.

Lærernes avvisning av avtalen som ble utarbeidet bak lukkede dører av fagforeningene og delstatens milliardærguvernør Jim Justice, er en ørefik til Det amerikanske lærerforbundet (AFT), Den nasjonale utdanningsforeningen (NEA) og deres statsmedspillere. Helt fra begynnelsen av kampen har fagforeningene forsøkt å undertrykke, begrense og avlede motstanden inn bak Det demokratiske partiet og nytteløse appeller til delstatslovgiverne. Disse manøvrene kulminerte i avtalen med Justice, som ikke oppfylte noen av de grunnleggende kravene til lærerne kombinert med en ordre om å gå tilbake på jobb.

På onsdag holdt lærerne improviserte møter i delstatsforsamlingsbygningen (o.anm.: state capitol) og bestemte seg for å avvise oppropet om å avblåse kampen deres. ‘County-by-county’-avstemminger i hvert skoleområde endte med samme resultat: streiken skal fortsette; skolene skal forbli stengt.

Kart over Vest-Verginia som viser de 55 ‘counties’ hvor skolene er stengt på torsdag etter streike-avstemminger

Den sentrale kravet til lærerne er fullfinansiering av Forsikringsbyrået (PEIA – Public Employees Insurance Agency), som forvalter helsetjenester for lærere og offentligansatte. Tiltakene for å plassere en stadig større andel av helsekostnadene på arbeidernes rygg er en del av en nasjonal politisk orientering, støttet av både demokrater og republikanere. Det er et bevisst tiltak for å redusere arbeiderklassens forventede livslengde ved begrensning av tilgangen til helsevesenet – en kampanje som antar en spesielt katastrofal form i Appalachia, et senter for den sosiale krisedrevne narkotikaepidemien.

Det er et stort press på lærerne. Fagforeningsbyråkratiet regner med at trusler om bøter og juridiske pålegg fra delstaten, kombinert med ytterligere manøvere fra delstatslovgiverne, skal fremtvinge en slutt på streiken. Uansett hva det umiddelbare resultatet vil bli, markerer streiken imidlertid begynnelsen på et oppsving av klassekampen i USA.

Begivenhetene i Vest-Virginia sammenfaller med mange tegn på voksende arbeiderklassemilitans i USA. Det er opprop for streik blant lærere i Arizona, Oklahoma, Dallas, Pittsburgh og Minneapolis, og fra bussjåfører i Oklahoma. En streikeautoriserings-avstemming vil avholdes av skolekafeteria-arbeidere, bussjåfører og vaktmestere i Los Angeles på mandag. Hundrevis av Frontier-telekommunikasjonsarbeidere i Vest-Virginia kan streike etter at deres kontrakt utløper på lørdag. Bilarbeidere har krevd en annullering av kontrakter som ble tvunget gjennom av fagforeningsrepresentanter som mottok bestikkelser fra foretaksledere.

Utenfor USAs grenser har det i år vært streiker av metallarbeidere i Tyskland og Tyrkia, flytrafikkarbeidere i Frankrike og universitetslærere i Storbritannia. I Tsjekkia truer Skoda-bilarbeidere med streik. Protester fra arbeidere har brutt ut i Iran, Tunisia, Marokko, Hellas og andre land.

Fremveksten av klassekampen reiser grunnleggende politiske spørsmål. For det første avviser det påstanden, fremmet av Det demokratiske partiet og middelklassorganisasjonene i partiets omkrets, om at de grunnleggende skillene i samfunnet følger rase- og kjønnslinjer.

Arbeiderne i Appalachia – kastet i «kurven for de foraktlige» av demokratene (o.anm.: Hillary Clintons valgkampsleiv om ‘the basket of deplorables’) og svertet som rasister og reaksjonære – kjemper om klassesaker som går ut over alle andre skillelinjer. Ikke overraskende har streiken blitt nesten ignorert av pseudo-venstre-organisasjonene, som er instinktivt fiendtlige mot arbeidernes kollektive kamper, og alt som motsier rase-kjønn-seksualitets-rammeverket for deres politikk.

For det andre plasserer veksten av arbeidernes motstand dem i direkte konflikt med fagforeningsapparatet, som i flere tiår har jobbet for å undertrykke enhver opposisjon mot utnyttelse.

Bare en dag før Vest-Virginia-lærernes revolt formulerte en advokat for Den amerikanske føderasjonen av delstats-, fylkeskommune- og kommuneansatte (AFSCME) eksplisitt det prinsipp som fagforeningene opererer etter. I muntlig argumentasjon for Høyesterett i saken Janus mot AFSCME, erklærte David Frederick at «fagforeningstrygghet er kostprisen for ingen streiker». Han sa at uten økonomiske mekanismer for å sikre fagforeningenes stabilitet ville det være «et ufattelig spøkelse av arbeidsuro over hele landet.»

Langt fra å være «arbeidstakerorganisasjoner» er fagforeningene essensielle mekanismer for undertrykkelse av klassekampen. En bevegelse til forsvar for arbeidernes interesser krever etableringen av nye organisasjoner – grunnplan-komitéer i fabrikkene, på arbeidsplassene og i nabolagene, demokratisk kontrollert og styrt av arbeiderne selv.

For det tredje reiser hver enkelt kamp det avgjørende spørsmålet om å utvide støttegrunnlaget og involvere bredere lag av arbeiderklassen. I Vest-Virginia må trusselen mot bøter og juridisk pålegg kontres med mobilisering av kullgruvearbeidere, delstatsansatte, fabrikkarbeidere, helsepersonell og studenter og ungdom. Behovet for å kontre styringsklassen og dens agenturer reiser uunngåelig kravet om en generalstreik.

For det fjerde stiller arbeidernes kamper dem i direkte konflikt ikke bare med den ene eller den andre arbeidsgiveren, men med Det demokratiske og Det republikanske partiet og hele statsapparatet – de politiske instrumentene til den kapitalistiske styringsklassen. Denne konflikten utspiller seg umiddelbart i Vest-Virginia, der lærernes lønninger og rettigheter (o.anm.: helseforsikringer, m.m.) ikke er bestemt ved kontraktsforhandlinger, men ved lovgivernes handlinger.

Kampene i alle deler av arbeiderklassen reiser samme grunnleggende sak: Hvem skal styre? Hvem sine interesser skal bestemme sosial og økonomisk politikk? Interessene til foretaks- og finanseliten som kontrollerer begge ‘big-business’-partiene eller interessene til den store brede massen av befolkningen, arbeiderne som produserer hele samfunnets velstand, men som utnyttes og undertrykkes overalt? Bygd inn i logikken i hver klassekamp er nødvendigheten for arbeiderklassens erobring av politisk makt og omveltingen av det kapitalistiske profittsystemet.

I sin erklæring «Palasskupp eller klassekamp» i fjor, bemerket World Socialist Web Site at ved siden av de stadig bitrere konfliktene i den kapitalistiske regjeringseliten, sentrert rundt utenrikspolitiske spørsmål, utvikler det seg «en helt annen konflikt mellom styringsklassen og arbeiderklassen, den brede massen av befolkningen, som lider ulike former for sosial nød og er helt utelukket fra det politiske liv.»

Denne konflikten begynner nå å bryte åpent ut. Fremveksten av arbeiderklassekamp i USA, sentrum for verdenskapitalisme og imperialisme, vil snu politikken opp ned internasjonalt. Det vil forstyrre alle de kapitalistiske styringselitenes beregninger og planer. Det vil vesentlig svekke nasjonalsjåvinsimens innflytelse og fostre en følelse av internasjonal klassesolidaritet. Det vil skape en ny attraksjon for masser av arbeidere som søker etter en måte å bekjempe ulikhet, undertrykkelse, imperialistisk krig og autoritarisme.

Til tross for regjerings- og foretakssensorers tiltak har World Socialist Web Site vunnet et massepublikum blant lærerne i Vest-Virginia. Vår oppfordring om avvisning av ‘sellout’-avtalen i Vest-Virginia har nådd tusenvis av lærere over hele delstaten. Oppgaven til Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP – Socialist Equality Party) og Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likestilling (IYSSE) er å utvide støtten til lærerne blant alle deler av arbeiderklassen, heve de streikende arbeidernes klassebevissthet, avklare de politiske problemene som kampen reiser, og forklare sammenhengen mellom denne streiken og kampen mot kapitalisme og for sosialisme – ikke bare i USA, men over hele verden.

Joseph Kishore