Streiken til Vest-Virginia-lærerne og de offentlig-skole-ansatte er ved en skillevei. Politikere fra Det demokratiske og Det republikanske partiet, som fronter for foretaksinteresser, presenterer lærerne for et «valg» mellom to uakseptable alternativer.
I løpet av helgen vedtok Senatet i Vest-Virginia, ledet av republikaneren Mitch Carmichael, et lovforslag som reduserte den foreslåtte lønnsøkningen på fem prosent – som var støttet av den republikanske guvernøren Justice, og vedtatt av delstatens Delgatforsamling – ned til fire prosent. Som talsmann for DuPont, Dow, Patriot Coal og andre energi, kjemi og farmasøytiske giganter kastet Carmichael hansken til lærerne og forbereder seg på å undertrykke streiken, for å sette et eksempel for hele arbeiderklassen.
Dette har avslørt fallitten til de involverte fagforeningene: West Virginia Education Association (WVEA), American Federation of Teachers-West Virginia (AFT-WV) og West Virginia School Service Staff Association (WVSSPA). Fagforeningene har formanet arbeiderne å sette sin lit til bakroms-manøvre med delstatsdemokrater og -republikanere, som alle er kjøpt og betalt av ‘big business’.
Justice sitt svar til Carmichael, demokratene og fagforeningslederne er: «Ikke fire prosent, men fem prosent!» Som om det skulle utgjøre en betydelig forskjell! Med knepet om å «slåss» for én ekstra prosent i lønn – mens lærernes hovedkrav om helsekostnadene ignoreres – jobber fagforeningene og deres demokratiske allierte for å ta initiativet fra grunnplanet og kanalisere kampen inn bak fåfengte protester mot det republikanske lederskapet i delstat-senatet.
Dette er en strategi for å begrense, isolere, oppløse og avslutte streiken på grunnlag av en ‘sellout’-avtale. Dessuten har Justice, mens han har samarbeidet med fagforeningene, truet med å «gå til DEFCON 15» – det er fullt-ut krig mot lærerne – hvis de ikke kneler.
I forrige uke inntok lærerne en modig stilling. Med en overveldende avvisning av avtalen som ble fremlagt av Justice og fagforeningene, ga de uttrykk for sin vilje til å kjempe ikke bare for sine egne interesser, men for interessene til hele arbeiderklassen. Spørsmålet er nå: Hvilken vei fremover?
Mobiliser hele arbeiderklassen! Dann grunnplan-komitéer for å ta kontroll over streiken!
Det er enorm folkelig støtte for de streikende lærerne og offentlig-skole-ansatte. Arbeidere over hele verden ser i lærernes krav sine egne forlangender, og i det ligger potensialet for en gedigen styrking av streiken. Arbeiderklassestøtten er ikke begrenset til Vest-Virginia. Lærere og offentlig-skole-arbeidere i Oklahoma, Pittsburgh, New Jersey, Minneapolis, Arizona og andre byer og delstater har blitt inspirert til å presse på for streikeaksjoner.
Frontier-telekommunikasjonsarbeidere la ned arbeidet søndag morgen i motstand mot stillingsreduksjoner. Arbeidere fra Storbritannia til Ghana har uttrykt sin støtte til lærerne i Vest-Virginia.
Denne støtten må mobiliseres og organiseres. Som svar på truslene om rettsforfølgelse og oppsigelser, burde arbeiderklassen svare med forberedelser til en generalstreik på tvers av delstaten.
Ingen tillit kan gis til WVEA, AFT-WV og WVSSPA! Ved hver beslutning har streiken blitt ført mot fagforeningenes innsats for å omramme og avslutte den. Konfrontert med medlemmenes sinne og en voksende bølge av lokale streiker kalte fagforeningene for en to-dagers arbeidsnedleggelse. Deretter fremmet de en råtten avtale som en stor seier og beordret lærerne tilbake til jobb. Når avtalen ble overveldende avvist og lærere organiserte seg for å fortsette streiken, søker forbundsrepresentantene igjen etter en eller annen måte å presse gjennom en ‘sellout’-avtale.
Socialist Equality Party (SEP - Det sosialistiske likestillingspartiet) oppfordrer streikende lærere og skoleansatte til å gå fra improviserte møter og samlinger til valg av grunnplan-streikekomitéer som består av arbeiderne selv, uavhengig av fagforeningene. Disse komitéene bør utstede presserende appeller til hele arbeiderklassen – i USA og internasjonalt – og organisere delegasjoner av streikende og studentungdom for å dra ut til alle de store arbeidsplassene for å oppmuntre arbeidere til å delta i kampen.
Disse komitéene vil skape rammeverket for å fremme kravene for å møte lærerenes behov og behovene til hele arbeiderklassen. Hver arbeider har rett til en godt betalt jobb, tilgang til helsetjenester, offentlig utdanning og en sikker pensjon. Presserende tiltak må treffes for å tilby behandling for opiod-epidemien, adressere veksten av svart-lunge-sykdom og gjenoppbygge delstatens infrastruktur.
En politisk kamp mot det kapitalistiske systemet
Politikerne – demokratene og republikanerne – vil selvfølgelig erklære at det er «ingen penger» for slike grunnleggende rettigheter. Dette demonstrerer bare hvem sine klasseinteresser de representerer, og at lærerne er engasjert i en kamp mot hele det politiske etablissementet.
De som sier streiken er ikke politisk og krever at «politikk» skal holdes ute av kampen, går foretakene og regjeringens ærend. Med «ingen politikk» fremmer de styringsklassens politikk.
De demokratiske og republikanske politikerne står samlet mot lærerne, og er imot alle tiltak som rammer profittinteressen til foretakene som driver delstaten. Bak Justice, Carmichael, Ojeda & co. står big-business-politikere i Washington, som alle er enige om nødvendigheten av å tvinge arbeiderklassen til å betale for en endeløs innsprøyting av rikdom til foretaks- og finanseliten.
Streiken reiser det mest grunnleggende politiske spørsmålet av alle: Hvem sine interesser skal bestemme sosial og økonomisk politikk? Interessene til foretaks- og finanseliten som styrer begge big-business-partiene, eller interessene til arbeiderne som produserer all samfunnets rikdom, men som overalt er utnyttet og undertrykt?
Tre milliardærer i USA kontrollerer mer rikdom enn den nederste halvdelen av befolkningen. Mer enn $ 700 milliarder blir brukt hvert år på det amerikanske militæret. Billioner har blitt utlevert til bankene for å fyre opp under aksjemarkedsbobler og øke de rikes formuer. Styringsklassen har nettopp implementert en $ 1,5 billioner-skattelettelse for foretakene og de rike. Og så påstår de at det ikke finnes penger!
Ressursene eksisterer, men de blir monopolisert av de rike. Den enorme rikdommen som er skapt av arbeidet til generasjoner av arbeidere må tas ut hendene til de privilegerte få og stilles til disposisjon for folket som helhet. SEP krever en radikal omfordeling av rikdom, inkludert en massiv skatt på de rike. De gigantiske bankene og foretakene må omdannes til offentlig eide og demokratisk kontrollerte redskap, drevet på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.
Dette betyr kampen for å erstatte kapitalismen – et system hvor det store flertallet arbeider for profitten og rikdommen til de få – med sosialisme, et samfunn basert på likestilling og menneskets materielle og åndelige frigjøring fra krig, undertrykkelse og nød.