Perspective

Skripal-forgiftningen: Hva ligger bak Storbritannia og USAs ultimatum til Russland?

Siden den mystiske forgiftningen av den tidligere russiske etterretningsagenten og britiske spionen Sergeij Skripal og hans datter Julia i Salisbury i Storbritannia den 4. mars, har det i løpet av litt over en uke oppstått en kampanje i styrende kretser av NATO-alliansen for å henge skylden for forgiftningen på Moskva. Støttet av topptjenestemenn i Washington og Europa, bruker den britiske regjeringen forgiftningen til å spinne anklager mot Russland, med de mest vidtrekkende implikasjoner.

På mandag utstedte statsminister Theresa May et ultimatum, som utløp ved midnatt i dag, og som erklærte at om det ikke kom et «troverdig svar» fra Moskva vil regjeringen konkludere med at det har vært «en ulovlig anvendelse av makt fra den russiske statens side mot Storbritannia». May kunngjorde i parlamentet om påberopelsen av NATO-traktatens Artikkel 4, som tvinger alliansen til å bekrefte om «den territoriale integritet, den politiske uavhengigheten eller sikkerheten for noen [NATO-medlemsstat] er truet».

Dette er anliggender som stater går til krig over, og topp-NATO-tjenestemenn setter tydeligvis sammen en sak for krig med Russland, en atomvåpenstormakt. I går, mens May forberedte seg for å presentere parlamentet med forslag til tiltak i dag, fremkom det rapporter i internasjonale medier om at styrende kretser i London også diskuterer om å påberope seg NATO-traktatens Artikkel 5. Denne paragrafen forplikter alle NATO-land til å «bistå» enhver NATO-medlemstat som sier at den har blitt angrepet om å ta «slik handling som den anser nødvendig, inkludert bruk av væpnet makt».

Konfrontert med slike drastiske trusler som reiser faren for atomkrig, må man spørre: hva er grunnlaget for påstandene om at det var Moskva som forgiftet Skripal og hans datter, som begge nå er svært syke?

World Socialist Web Site går ikke det kleptokratiske businessoligarkiets ærend, som oppsto i Russland fra det stalinistiske byråkratiets gjenopprettelse av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991. Det kan ikke utelukkes at en fraksjon av russisk etterretning, med eller uten President Vladimir Putins viten, kan ha forgiftet Skripal.

Men London og NATO har hverken produsert fysisk bevis for Kremls involvering eller etablert et motiv for et hypotetisk russisk angrep. London har heller ikke forklart hvorfor Kreml ikke henrettet ham etter å ha dømt ham for spionasje i 2006, dersom de ønsket hans død fordi han spionerte for Storbritannia på 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. I steden slapp Kreml ham ut av fengsel etter fire år og sendte ham til Storbritannia i bytte mot russiske spioner fengslet av London.

I stedet har det oppstått et forenklet narrativ som anklager Moskva: Hvis en forbrytelse ser ut til å være siktet mot land eller personer som er fiendtlige mot den russiske regjeringen, konkluderer NATOs regjeringer og media innen timer med at Kreml selvsagt er ansvarlig.

Faktisk er det sånn i internasjonal politikk at det klare, enkle og åpenbare svaret så godt som alltid kommer til kort når det gjelder å avsløre det komplekse nettet av politiske og økonomiske interesser som produserer en gitt begivenhet eller politikk. Hadde Skripal-angrepet vært en Le-Carré-spionroman ville beskyldningene så langt trolig utgjort de første 10 sidene av boka, og så ville den virkelige historien utfolde seg over de neste 400 sidene. Spørsmålene som må stilles i slike tilfeller er: Hva er troverdigheten til anklageren, og fremfor alt, cui bono (hvem har nytte av forbrytelsen)?

Til dem som sier at det er åpenbart at Russland har forgiftet Skripal, er det verdt å huske antraksangrepene i USA i 2001, der en dødelig antraksvariant ble postlagt til mange amerikanske tjenestemenn i Washington. Fem personer døde og ytterligere 17 ble smittet, kort etter 11.-september-angrepene. Den gangen også skyldte mediene øyeblikkelig angrepene på åpenbare mål for USA og Storbritannias krigstrusler – det irakiske regimets masseødeleggelsesvåpen-program (WMD) og landets påståtte bånd til Al-Qaida. Disse påstandene viste seg alle å være løgner, som tjente Washingtons utenrikspolitiske interesser der de søkte å gå til krig i Irak.

Etter at USA invaderte og okkuperte Irak, og da det ble klart at Irak ikke hadde noen masseødeleggelsesvåpen og ikke var ansvarlig for angrepene, viste det seg at den spesielle antraksvarianten som ble brukt faktisk ble laget av Washingtons eget WMD-program på Fort Detrick i Maryland. Den amerikanske forskeren Steven Hatfill ble mistenkt for å være ansvarlig, han ble gransket og til slutt frikjent.

Det er fortsatt i dag uklart hvilke amerikanske tjenestemenn som var involvert i utføringen av antraksangrepene. FBI avsluttet etterforskningen i 2010 etter å ha hengt skylden på en annen forsker, Bruce Edwards Ivins, som hadde begått selvmord i 2008. Imidlertid fant Det amerikanske vitenskapsakademiet i 2011 at den amerikanske regjeringen ikke hadde tilstrekkelig vitenskapelig belegg for en entydig påstand om at antraksen brukt i angrepene kom fra Ivins.

I Skripal-angrepet er det uklart hvilken nytte Moskva kan ha. Angrepet fant sted kort før helgens valg i Russland og mens NATO-maktene bygger opp en konfrontasjon med Russland over sin mislykkede krig-for-regime-endring i Syria, der amerikanske styrker de siste ukene har angrepet og drept russiske militærkontraktører i Syria. Skripal-angrepet gir heller Putins fiender innen NATO et ideelt diplomatisk og politisk våpen å bruke mot ham.

Fordelene flyter i stedet til deler av den britiske og europeiske styringsklassen som støtter oppunder krigshysteriet mot Russland, og til deler av den amerikanske styringseliten, spesielt rundt CIA og Det demokratiske partiet, som jobber med dem for å diskreditere Trump som en angivelig agent for Russland. Skripal-angrepet tillater disse fraksjonene å legge enormt press på rivaliserende deler av den europeiske styringsklassen, spesielt i de franske og tyske regjeringene, som kaller for en europeisk militærpolitikk uavhengig av USA og for nærmere bånd til Russland.

Følgelig utstedte den tidligere franske presidenten François Hollande på mandag et skarpt, men knapt tilslørt angrep i Le Monde på sin etterfølger Emmanuel Macron, som jobber tett med Berlin. Hollande hevdet at den nåværende NATO-politikken tillater Moskva og den syriske regjeringen å «likvidere sin opposisjon og massakre sitt eget folk» og mante til en konfrontasjon med Moskva: «Russland har gjenopprustet over flere år, og hvis Russland er truende, må landet trues.»

I går sa USAs utenriksminister Rex Tillerson at USA har «full tillit» til den britiske vurderingen av angrepet – en uttalelse han implisitt motsa ved så å erklære at Russland bare var «sannsynligvis ansvarlig». Til tross for at Trump avsatte Tillerson kort tid etter at han kom med disse uttalelsene, gjentok han Tillersons beskyldninger om russisk medvirkning ved å erklære at «Det høres for meg ut som det må være Russland, basert på alle bevisene de har.»

Under sånne forhold, og etter erfaringen med antraksangrepene, må det sies at fraksjoner av de britiske og amerikanske statene er selv hovedmistenkte i Skripal-angrepet.

London har basert sine påstander mot Russland helt på den omskiftende analysen fra sitt biokjemiske-krigsførings-laboratorium Porton Down, som tilfeldigvis ligger bare 10 kilometer fra Salisbury. Først påsto London at Skripal hadde blitt utsatt for fentanyl, et syntetisk opiod kraftigere enn heroin. Den 7. mars hevdet offiselle britiske tjenestemenn imidlertid at giften var en nervegass som sarin eller VX, uten å forklare hvorfor Porton Down, et anlegg som i flere tiår har spesialisert seg på produksjon av nervegasser, ikke klarte å korrekt identifisere en etter at den var anvendt.

På mandag hevdet May at nervegassen som ble brukt faktisk er «novichok», et spesielt kjemisk våpen som først ble produsert av sovjetregjeringen. London har imidlertid avvist Moskvas forespørsler om faktisk å gi dem prøver av stoffet som ble brukt i Salisbury-angrepet for analyse, slik det kreves av den internasjonale traktaten Chemical Weapons Convention (CWC). Per idag, i det minste så langt, er saken mot Russland basert på hva som kommer fra Porton Down-anlegget.

Porton Down er imidlertid ikke en pålitelig kilde. Det foreligger en lang liste over deres ulovlige eller skjulte testing av biologiske og kjemiske våpen på britiske statsborgere. Denne listen inkluderer 1942-forurensningen av Gruinard Island med antrakssporer, der den britiske regjeringen ble tvunget til å dekontaminere øya i 1986; Ronald Maddisons urettmessige død i 1953 under saringasforsøk på britiske soldater; og sprøyting av biologiske våpen i Lyme Bay i årene fra 1963 til 1975. Den britiske regjeringen utbetalte £ 3 millioner til ofre for slike tester i 2008, uten å vedgå sitt ansvar.

Ingen av påstandene fra sånne kilder rettet mot Russland om den enda uavklarte Skripal-forgiftningen har troverdighet. Bare en fullstendig objektiv internasjonal offentlig granskning, med funn publisert i sanntid etter hvert som granskningen utvikler seg, kan fastslå sannheten om hva som skjedde. I mellomtiden er det et kritisk anliggende for selvbevarelsen for arbeidere i Amerika, Europa og rundt om i verden å motsette seg styringselitenes nøring av krigshysteri mot Russland, og faren for en full konfrontasjon mellom verdens største atomvåpenmakter.

Loading