Peru ble rystet av et politisk jordskjelv tidlig i måneden da Jorge Barata, den viktigste forretningsrepresentanten for den brasilianske entreprenørgiganten Odebrecht, ga vitneerklæring for brasilianske og peruanske anklagere om at det multinasjonale foretaket hadde utbetalt bestikkelser i form av kampanjebidrag – til sammen flere millioner dollar – til de viktigste politiske figurene som har styrt landet fra begynnelsen av det forrige tiåret opp til nåværende president Pedro Pablo Kuczynski (PPK).

Baratas vitnesbyrd – en del av en anklage-skyld-forhandling (‘guilty plea’) i den brasilianske Lava-Jato-etterforskningen om korrupsjon – involverer ikke bare alle presidenter som styrte Peru siden sammenbruddet av den autokratiske, korrupte regjeringen til Alberto Fujimori (1990-2000), men også Limas tidligere «venstre» Borgmester Susana Villarán (2011-2014), og den største big-business-foreningen CONFIEP. Korrupsjonen lekket ned til alle disse figurenes hoved-underordnede i statsapparatet såvel som til de tilhørende politiske partiene.

Disse åpenbaringene har ført til at mange stiller spørsmål ved den politiske fremtiden for alle de involverte figurene, som er den peruanske politiske klassens mest synlige ansikter over en generasjon. Mange kommentatorer argumenterer for at alle skal trekke seg fra det politiske livet (hvis de klarer å unngå fengsel) og at en ny politisk klasse må tre frem for å fylle vakuumet.

Dette følger det forrige vitnesbyrdet Marcelo Odebrecht ga i en ‘guilty plea’ i fjor. Han er den tidligere konsernsjefen for det brasilianske multinasjonale foretaket som bærer hans navn. Hans vitnesbyrd detaljerte bestikkelser betalt til offisielle representanter fra forskjellige peruanske myndigheter for å sikre gigantiske bygg- og infrastrukturkontrakter.

Odebrechts detaljering av det multinasjonale foretakets bestikkelsesapparat i Peru hadde allerede rystet etablissementet: tidligere president Alejandro Toledo (2001-2006) flyktet til USA i november etter at en arrestordre ble utstedt og bor for tiden i San Francisco under den tilsynelatende beskyttelsen av amerikanske myndigheter; mens tidligere president Ollanta Humala (2011-2016) har vært arrestert siden juli sammen med sin kone Nadine Heredia, i en «forebyggende fengsling» i påvente av sin dag i retten.

PPK selv var implisert i åpenbaringene, da han hadde vært statsminister og økonomiminister under Toledo-administrasjonen og hadde en hovedrolle i å tildele kontrakten for byggingen av «Interoceanic Highway» til Odebrecht i 2005. Han nektet for å ha mottatt noen bestikkelse fra det brasilianske selskapet, men til slutt detaljerte Odebrecht seg selv at de leverte cash-bidrag til to selskap satt opp av PPK. Presidenten ble da tvunget til å innrømme at han faktisk fikk «noen penger» fra Odebrecht for å jobbe som «konsulent» for selskapet etter at han forlot Toledo-administrasjonen.

Det satte i gang riksrettsprosedyrer (impeachment) av Kongressen. Fujimoristas i Fuerza Popular (FP) – som har et absolutt flertall i kongressen – var de viktigste pådriverene for riksrett etter at korrupsjonsgranskningen truet med å strekke seg til partiets leder Keiko Fujimori, datter til den fengslede tidligere presidenten. Men rettsprosessen ble støttet av alle andre parter i Kongressen, som tilsynelatende konkluderte med at den utrolig upopulære PPK hadde blitt et problem for landets stabilitet.

Riksrett-saken mislyktes helt overraskende, etter at Kenji Fujimori – bror av Keiko – ledet en gruppe av dissidenter blant FP-kongressrepresentantene til å stemme nei, og gruppen fra pseudo-venstre partiet Nuevo Peru (NP – Nytt Peru; med tidligere «venstre»-presidentkandidat Veronika Mendoza) avsto fra å stemme, og hevdet at riksrettprosessen var et fujimorista plott for å undergrave regjeringen og ta makten.

Det ble så avslørt at presidenten selv hadde forhandlet med Kenji om å benåde hans far i bytte for parlamentstemmer for å nedkjempe riksrettsanklagen. Alberto Fujimori ble løslatt på slutten av fjoråret etter å ha vært fengslet i 8 år av en 25 år-lang-straff, idømt i 2009 etter en dom om menneskerettighets- og korrupsjonsanklager.

Benådningen fikk en politisk rekyl for regjeringen, og førte til dusinvis av protester – for det meste av unge aktivister – og tapet av støtten fra «venstre». Mens NP og Frente Amplio (pseudo-venstre-koalisjonen som NP en gang var en del av) hadde offentlig oppfordret om å stemme PPK for å beseire Keiko Fujimori under de siste valgene, gjorde benådningen det ikke lenger mulig å fremme ham som det «minste ondet».

Siden benådningen har PPKs regjering sunket ytterligere på meningsmålingene, og har falt til jammerlige 17 prosent.

I sitt vitnesbyrd redegjorde Barata for hvor mye som ble betalt til hver kandidat, og hvem som var mottakeren i hvert tilfelle, som fikk nesten alle involverte til å benekte sin skyld.

PPKs Odebrecht-mottaker og hans «finans-sjef» (fundraiser) for hans mislykkede 2011-kampanje var Susana de la Puente (som fikk utlevert over 300.000 dollar). Som presidenten selv har hun tilbrakt det meste av sitt profesjonelle liv som en Wall-Street-‘rov-banker’ spesialisert på utnytting av latinamerikanerne.

I løpet av tiåret med Fujimori-styre kom de la Puente – en figur av det peruanske aristokratiet – veldig bra ut med den autokratiske regjeringen, som hjalp henne med å utvide innflytelsen til J. P. Morgan i Peru og i resten av Latin-Amerika. PPK kom nylig til hennes forsvar, og avviste oppfordringer om å fjerne henne som ambassadør til Storbritannia.

I løpet av de siste dagene har et nytt pådriv begynt få å sikre PKK-riksrettsforfølgelse. Denne gangen er det imidlertid bare fem parlamentarikere fra FP blant de 30 som støtter de initielle prosedyrende, som følge av at Odebrecht-skandalen nå også fanger inn Keiko Fujimori. Hovedrollen innehas nå av borgerlige «venstre» partier, med 10 kongressmedlemmer fra Nuevo Peru og 10 fra Frente Amplio som støtter tiltaket.

Disse partiene, med den vesentlige funksjonen å avlede den peruanske arbeiderklassens kamp tilbake under dominansen av borgerlig politikk og den kapitalistiske staten, er følsomme overfor den voksende folkelige harmen som fremkalles av kombinasjonen av voldsom korrupsjon på toppen og nedgangen i levestandard og grunnleggende rettigheter for massene av arbeidere. Deres formening er at PPK må fjernes for å forhindre utbrudd av sosial uro.

Det er voksende opprop for at første-visepresident Martin Vizcarra påtar seg presidentskapet. Men for arbeiderklassen er Vizcarra og PPK av samme slaget.

Da PPK inntok presidentembetet i juli 2016 inntok Martin Vizcarra stillingen som transport- og kommunikasjonsminister. I mai 2017 trakk han seg fra stillingen etter å ha annonsert at en offentlig-privat kontrakt for byggingen av en lenge etterlengtet ny internasjonal flyplass i Chinchero i Cusco-regionen ble kansellert. Kanselleringen skyldtes likhetene mellom Chinchero-kontrakten og de korrupte avtalene som var inngått med Odebrecht.

I mellomtiden fortsetter uføret mellom den utøvende og den lovgivende maktgrenen å påvirke landets økonomiske fremtid. Ifølge økonomi- og finansminister Claudia Cooper er 252 prosjekter, investeringer verdt US $ 9,23 milliarder og 53.000 arbeidsplasser i fare, om ikke Kongressen vedtar nødvendige lover til erstatning for Nød-dekret 003, som ble pålagt som svar på korrupsjonsskandalene og som snart utløper.