Spørsmålene tiltar om britiske påstander om ‘novitsjok’-gift i Skripal-saken

Mens London eskalerer spenninger med Russland og beskylder Moskva for å forgifte den forhenværende britiske spionen Sergeij Skripal med «novitsjok» i Salisbury den 4. mars, reises det stadig flere spørsmål i diplomatiske og vitenskapelige kretser over den britiske regjeringens beretning. Det er ikke engang klart om «novitsjok» kjemi-våpnet engang eksisterer. Spesielt siden London fremdeles ikke har presentert noen konkrete bevis for å underbygge sine anklager reiser det spørsmålet om hvorvidt hele saken mot Russland er basert på løgner.

I forrige uke, da den forhenværende tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel erklærte at Londons påstander mot Russland var som manuskriptet for en «virkelig dårlig James-Bond-film», skrev den tidligere britiske ambassadøren til Usbekistan Craig Murray et kort, men knusende notat om «novitsjok». Hans artikkel, med tittelen «Novitsjok-historien er faktisk en ny irakisk WMD-svindel», sammenlignet påstandene om at Russland har «novitsjok» med de famøse amerikansk-britiske løgnene som hevdet at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen [WMD - Weapons of Mass Destruction], og som ble anvendt for å begrunne invasjonen av Irak i 2003.

Påstandene om russisk bruk av «novitsjok» stammer fra den britiske regjeringen og dens biokjemiske krigføringsanlegg ved Porton Down, noen få kilometer fra Salisbury. Men, som Murray påpeker, hadde imidlertid Dr. Robin Black, lederen av deteksjonslaboratoriet ved Porton Down, sådd tvil om eksistensen av «novitsjok»-nervegifter så sent som i 2016.

I et bidrag til det vitenskapelige verket Chemical Warfare Toxicology (Kjemisk krigførings-toksologi), som kan konsulteres på nettet via Google Books, skrev Black:

I de siste årene har det vært mye spekulasjon om at en fjerde-generasjon nervegift «Novitsjok» (nykommer) var utviklet i Russland, en utvikling som begynte på 1970-tallet som en del av «Foliant»-programmet, med sikte på å finne biokjemiske midler som ville kompromittere defensive motforanstaltninger. Informasjon om disse forbindelsene har vært sparsom i det offentlige domenet, og stammer hovedsakelig fra den russiske dissident-militærkjemikeren Vil Mirzayanov. Ingen uavhengig bekreftelse av strukturer eller egenskapene til slike forbindelser er blitt publisert.

Mirzayanov skrev at han hadde jobbet med «novitsjok»-forbindelser i en artikkel fra 1995 som ikke gjorde det klart om noen noen gang klarte å utvikle disse forbindelsene til en anvendelig nervegift. Han skrev: «Man bør være oppmerksom på at de kjemiske komponentene eller forløperne til A-232 eller den binære versjonen novitsjok-5 er vanlige organofosfater som kan fremstilles av kommersielle kjemiske selskap som produserer produkter som gjødsel og pesticider.»

Mirzayanov gikk videre hen til å publisere en bok i 2008 med tittelen Statshemmeligheter: En innsideberetning om det russiske kjemiske krigføringsprogrammet. I boken, som fortsatt er tilgjengelig for salg fra Amazon, publiserte Mirzayanov det han hevdet var de kjemiske formlene for «novitsjok»-forbindelsene som det sovjetiske kjemiske våpenprogrammet jobbet med. Dette betyr at nesten alle som har tilgang til kjemiske installasjoner kunne produsere «novitsjok»-forbindelsene Mirzayanov hevdet at han hadde bidratt til å utvikle.

Mirzayanovs påstander fikk imidlertid ikke overbevist det vitenskapelige samfunn, hverken i Storbritannia eller internasjonalt, om eksistensen av «novitsjok» kjemivåpen. Porton-Down-anlegget var ikke alene om å uttrykke sin tvil. I 2013, som Murray bemerker, gjorde Det vitenskapelig rådet [SAB - Scientific Advisory Board] fra FNs Kontor for forhinding av kjemiske våpen [OPCW – Office for the Prevention of Chemical Weapons] det på samme måte klart at de ikke hadde noe bevis for at «novitsjok»-forbindelser hadde blitt omdannet til en nervegift.

I denne rapporten, som fortsatt er tilgjengelig på OPCWs nettside, forklarte SAB at de ikke inkluderte «novitsjok-er» på sin liste over kjemiske våpen, fordi de ikke hadde sett noe bevis for at de involverte stoffene kunne utvikles til et kjemisk våpen. De skrev:

Definisjonen av giftige kjemikalier i konvensjonen vil dekke alle potensielle kandidat-kjemikalier som kan benyttes som kjemiske våpen. Når det gjelder nye giftige kjemikalier som ikke er oppført i vedlegget om kjemikalier, men som likevel kan utgjøre en risiko for konvensjonen, refererer SAB til «Novitsjok-er». Navnet «Novitsjok» brukes i en publikasjon av en tidligere sovjetforsker som rapporterte om undersøkelser av en ny klasse av nerveagenter som er egnet for bruk som binære kjemiske våpen. SAB sier at de ikke har nok informasjon til å kommentere eksistensen eller egenskapene til «Novitsjok-er».

Etter at London hjalp Washington til å lanse en krig basert på WMD-løgner i 2003, er det ingen som har grunn til å tro den britiske regjeringens ubegrunnede påstander om russisk bruk av «novitsjok», som nå ligger til grunn for saken mot Russland. I stedet må det stilles flere spørsmål, inkludert de følgende.

Hvis et «novitsjok»-våpen ble hemmelig utviklet basert på forbindelsene beskrevet av Mirzayanov, og britiske tjenestemenn har funnet det etter at det ble brukt til å forgifte Skripal:

  • Hvorfor har de nektet å overlevere en prøve av denne farlige, ukjente forbindelsen til OPCW for analyse, slik at fremtidige «novitsjok»-angrep kunne behandles bedre?
  • Hvordan vet de at dette våpenet stammer fra Russland, når formlene er tilgjengelige for salg til hvem som helst fra Amazon (for bare US $ 7,25 på Kindle)?
  • Spesielt, hvordan vet britiske tjenestemenn at dette angrepet ikke stammer fra deler av eget lands bio-kjemiske krigsapparat, på samme måte som antraksangrepene i USA i 2001?

Hvis nervegiften «novitsjok» ikke eksisterer, som det vitenskapelige samfunn ser ut til å mene, og som London derfor ikke har funnet i Salisbury – hvorfor nører de igjen oppunder et krigshysteri basert på WMD-løgner, denne gangen rettet mot Russland, en atomvåpenstormakt?

Loading