Den politiske krigføringen i Washington går inn i et nytt stadium etter at forhenværende visedirektør for FBI får sparken

19 March 2018

Voldsomheten av den politiske konflikten innen det amerikanske statsapparatet kommer til et nytt og kritisk stadium. Trump-administrasjonen er i åpen strid med vesentlige deler av etterretningsapparatet, mens toppfigurer i dette apparatet gjør stadig mer direkte anrop for fjerning av presidenten.

På fredag sparket statsadvokat Jeff Sessions forhenværende assisterende-direktør i FBI Andrew McCabe, etter uker med oppfordringer fra Trump. McCabe trakk seg tilbake som nestleder i januar etter flere måneder med angrep fra Trumps Hvite hus, og anvendte oppspart permisjon til å opprettholde sin nominelle ansettelse til søndag, da han ville fylle 50 år og dermed kunne pensjoneres.

I stedet grep Sessions tak i en passasje i en uferdig rapport fra FBIs generalinspektør som antydet at McCabe var skyldig i misgjerninger ved å ha lekket informasjon til pressen om FBIs undersøkelse av Clinton-stiftelsen under valgkampen i 2016.

Tidligere CIA-direktør John Brennan svarte på McCabe-sparkingen på vegne av mye av etterretningsapparatet, med en ekstraordinært voldsom erklæring. Han ‘tvitret’ lørdag til Trump: «Når all din giftighet, din moralske forvorpenhet og din politiske korrupsjon blir kjent, vil du få din fortjente plass som en vanæret demagog på historiens søppelhaug. Du kan gjøre Andy McCabe til syndebukk, men du vil ikke få ødelegge Amerika ... Amerika vil beseire deg.»

Siden Brennan har brukt mer enn 30 år med planlegging, organisering og gjennomføring av amerikansk imperialismes skjulte operasjoner bør hans trusler mot Trump tas med ekstremt høy grad av alvor. En stor del av det amerikanske militær-etterretningsapparatet ser ikke noen annen løsning enn å presse på for å fjerne Trump fra embetet, uansett prosedyrehindringer – og de har Det demokratiske partiets støtte.

Charles Schumer, demokratenes leder i Senatet, sa i fjor at ingen politiker, hverken demokrat eller republikaner, ville ønske å komme i konflikt med CIA og FBI: «Utfordrer du etterretningssamfunnet – vel, de har seks måter fra søndag for å ta igjen mot deg.» Tidligere FN-ambassadør Samantha Power fra Obama-administrasjonen ga et ekko av denne tanken på lørdag da hun ‘tvitret’: «Ingen god idé å hisse opp John Brennan.»

Sessions hurtighet med å få McCabe fjernet under de mest ydmykende omstendigheter, vitner om den bitre hevngjerrigheten på kapitaliststatens høyeste nivå. Det viser også nervøsiteten i Trump-leiren over det økende presset fra granskningen som spesialråd Robert Mueller gjennomfører om påstått russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016.

I løpet av den siste uken har Mueller fremmet juridisk krav om Trump-organisasjonens regnskap – forretningsenheten som forvalter Trumps milliarder-dollar-eiendoms-og-branding-imperium, nå under ledelse av hans sønner Donald Jr. og Eric – og det rapporteres nå at det fokuseres på finansielle bånd til russiske investorer. Mueller har også sendt en spørsmål-liste til Det hvite hus, som nok et skritt i retning av et foreslått avhør av presidenten selv.

John Dowd, en av Trumps personlige advokater, fulgte opp McCabe-fyringen med en uttalelse som oppfordrer Sessions og hans nestleder Rod Rosenstein til å bringe Mueller-undersøkelsen til et umiddelbart opphør. Trump meldte seg på med en ‘tweet’ som for første gang fordømte Mueller ved navn og kalte hans granskning en «heksejakt». Det førte til spekulasjon om at Mueller selv kunne bli den neste toppoffisielle som får sparken av presidenten.

Det er ingen nyere paralleller for de tre siste dagenes uttalelser og handlinger. Man må tilbake til perioden før Den amerikanske borgerkrigen for å finne tilsvarende spenningsnivå, da det på slutten av 1850-tallet brøt ut vold i Kongress-hallene før det eksploderte i fullskala-militærkonflikt.

I motsetning til perioden før borgerkrigen er det imidlertid ingen progressiv side i disse konfliktene. Trump og Brennan representerer like kriminelle fraksjoner av den herskende klassen, som er splittet over utenrikspolitikken, særlig borgerkrigen i Syria, og mer generelt over Russland.

Brennan og demokratene snakker på vegne av mektige deler av militær-etterretningsapparatet som er forbitret over at USAs inngrep i Syria renner ut i sanden fordi Trump angivelig har snudd ryggen til de islamske fundamentalistgruppene som er bevæpnet av CIA for å bekjempe den russisk- og iransk-støttede regjeringen til president Bashar al-Assad. De ønsker å presse videre på med den syriske slaktingen, uavhengig av risikoen for åpen militærkonflikt med Russland, verdens nest-mektigste atommakt.

Den siste fabrikerte provokasjonen – som den britiske regjeringen er spydspiss for – over ubegrunnede anklager om at Russland sto bak forgiftningen av en russisk dobbeltagent bosatt i Storbritannia, blir brukt til en enorm styrking av pådrivet for krig.

Trump og republikanerne er like forpliktet til den amerikansk imperialismens interesser rundt om i verden, men er mer fokusert på Iran og Nord-Korea (og bak dem, Kina), og mindre på en frontalkonfrontasjon med den russiske presidenten Vladimir Putin. Trump har sine egne fraksjonsspillere i etterretningsbyråene, og søker nå å konsolidere en personlig klikk rundt seg. Det fremgår av hevingen av CIA-direktøren Mike Pompeo, en tidligere hæroffiser og kongressrepresentant, til å erstatte Rex Tillerson som utenriksminister, og Trumps forfremmelse av CIA-nestleder Gina Haspel til direktør for spionbyrået, med rulleblad som torturist.

Den intensiverende konflikten innen den amerikanske styringseliten kommer mot bakteppet av en voksende bevegelse i arbeiderklassen, som truer interessene til alle fraksjonene i foretaks-finans- oligarkiet. I etterkant av 9-dagers-streiken til Vest-Virginia-lærerne kaller lærere over hele landet for arbeidsnedleggelser og organiserer for det. Enhver kamp som lykkes med å bryte fri fra fagforeningenes kvelertak vil slippe løs en flom av arbeidsklasse-harme og opposisjon.

Det er denne samtidigheten av en bevegelse nedenfra og en bitter kamp øverst som gir den politiske situasjonen i USA en slik eksplosiv karakter.

Det er nødvendig å gi en advarsel: arbeiderklassen må fremme sitt eget selvstendige perspektiv. Den har ingen allierte i noen av fraksjonene i Washington. I det tilfelle den ene eller den andre fraksjonen på kort sikt vinner frem, vil det uansett ikke være en triumf for demokratiet. Demokratenes tilbakekomst ville bare sementere deres rolle som CIA og Pentagons parti – som demonstrert av den mektige rollen som spilles av «tidligere» CIA- og militære etterretningsagenter som demokratiske kandidater for kongressvalget i 2018 (se: «CIA-overtagelse av Det demokratiske partiet»).

Forøvrig, når arbeiderklassen nå kommer inn i en bredere kamp mot profittsystemet og kapitalistregjeringen, vil begge fraksjonene av styringseliten se trusselen nedenfra som den største faren finansaristokratiet konfronteres av. Det er demokratene, som kanal for etterretningsbyråene, som har spilt den ledende rollen i krav om aggressive tiltak for å sensurere Internett for å undertrykke «splittende» meninger og politiske tendenser.

Det kritiske spørsmålet er å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet fra alle deler av ‘big business’, demokratene eller republikanerne, og å erkjenne kapitaliststatens institusjoner – fremfor alt det repressive militær-etterretningsapparatet – som den største faren for arbeidende menneskers demokratiske rettigheter.

Patrick Martin

 

Forfatteren anbefaler også:

Syv dager i mars: Trump-administrasjonen og det amerikanske demokratiets sammenbrudd
[15 March 2018]

Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi
[13 June 2017]