Den internasjonale betydningen av Marsjér-for-våre-liv-demonstrasjonene

26 March 2018

Lørdagens Marsjér-for-vår-liv-demonstrasjoner markerer en betydelig utvikling i veksten av sosial opposisjon i USA og internasjonalt. Midt i en bølge av streiker og protester blant lærere i USA, Storbritannia, Afrika og Sør-Amerika, samt jernbanearbeidere i Frankrike, Uber-sjåfører i India og Amazon-arbeidere i Spania, er massedemonstrasjonene i verdensimperialismens sentrum et tegn på en intensivering av samfunnsmessig konflikt over hele verden.

Litt over en måned etter at 17 personer ble skutt ned på Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland i Florida, har bred vrede over masseskytinger og våpenvold utløst en av de største massemobiliseringene i amerikansk historie. Over 1 million mennesker deltok i mer enn 800 demonstrasjoner i alle 50 delstater og i 390 av landets 435 kongressdistrikter, samt flere protester i utlandet.

Protestarrangører rapporterer at over 800.000 mennesker deltok i marsjen i Washington DC, langt over deres opprinnelige forventninger, og det overgikk størrelsen på 2017-protesten ved president Donald Trumps innsettelse. I tillegg demonstrerte titusenvis flere i New York City, Chicago, Boston, Los Angeles, Denver og andre større byer. Hundrevis av protester fant også sted i mindre byer og tettsteder som omfatter områder med mangfoldig kulturell og demografisk sammensetning.

Den store oppslutningen og fremtredende rollen av videregåendeelever er et kraftig tegn på politisk radikalisering blant en generasjon ungdom som har sett sine liv overskygget av krig, statlig undertrykkelse og voldsom sosial fremmedgjøring og dysfunksjonalitet, forårsaket av den ekstreme veksten av sosial ulikhet.

Det demokratiske partiet og medienes forsøk på å presentere protestene som begrenset til krav om «våpenkontroll» er bedragersk. Mens demokratene intervenerte så godt de kunne for å blokkere demonstranter fra å trekke bredere konklusjoner, knyttet de protesterende som snakket med World Socialist Web Site og Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet (IYSSE) i første rekke volden innen USA til imperialistisk krig og den sosiale krisen.

I den utstrekning demokratenes krav om våpenkontroll vant gehør, er det fordi millioner motsetter seg den enorme politiske innflytelsen til den fascistiske National Rifle Association (NRA) og til våpenprodusentene som profiterer på spredningen av våpen av militær grad. I USA kan en 18-årig kjøpe et AR-15-angrepsgevær (typen som ble brukt av Parkland-skyteren) med færre restriksjoner enn det som kreves for å oppnå et førerkort.

Uansett bestrebelsene til Det demokratiske partiets representanter er kløften mellom demonstranternes krav og det politiske etablissementets handlinger slående. I dagene før demonstrasjonene fant sted ble demokratene og republikanene enig om å godkjenne et føderalt budsjett på 1,3 billioner dollar, som vil drastisk øke bevilgningene til militæret, deportasjonsmyndighetene og politiet.

Begge fraksjonene av den amerikanske styringsklassen søker å trekke den amerikanske befolkningen inn i nye kriger med stadig mer ødeleggende konsekvenser. Trump har utnevnt John Bolton, USAs ambassadør til FN under Bush-administrasjonen, til nasjonal sikkerhetsrådgiver med tiltredelse neste måned. Bolton er talsmann for krig mot både Iran og Nord-Korea.

I mellomtiden fører demokratene en ubarmhjertig kampanje for å fremstille Trump som en brikke for Russland, og krever en eskalering av den amerikanske krigen i Midtøsten og forberedelser for en direkte konflikt med den atomvåpenbestykkede eurasiske makten. Mens demokratene serverer tomme fraser om opposisjon mot «vold» sier Senatets minoritetsleder Charles Schumer at partiet ikke vil motsette seg nomineringen av hemmelig-fengsel-torturisten Gina Haspel til CIA-sjef.

Demonstrasjonene viste at en ny generasjon er kommet til den politisk scenen. Mange videregåendeungdommer leverte rørende taler, med stemmer som fyltes med berettiget sinne da de fortalt historier om å miste venner og slektninger til masseskytinger, politimord og gatevold.

Dette er stadig vanligere deler av den amerikanske erfaringen, særlig blant arbeiderklasseungdom. Den amerikanske kapitalismen har sluppet løs en utrolig grad av vold på befolkningen i USA og i verden. Siden år 2000, før de fleste videregåendeelevene var født, har det vært 270.000 drap, 600.000 dødsfall av rusmiddeloverdoser, 650.000 selvmord, 85.000 dødsulykker på arbeidsplassen, 12.000 politimord og 850 fangehenrettelser i USA.

I løpet av omtrent samme periode har de amerikanske krigene, lansert for foretaksprofitt og rettferdiggjort med løgner, drept vel over en million mennesker i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Somalia, Pakistan, Jemen og andre steder.

Millioner var motivert til å delta i lørdagens demonstrasjoner ut fra en dyp forstand om at noe er veldig galt med et amerikansk samfunn så ødelagt av ekstrem vold og et forringet politisk og kulturelt liv. Dette knuser den offisielle beretningen fra Det demokratiske partiet som sier at den amerikanske befolkningen hovedsakelig bør være opptatt av identitetsspørsmål om rase og kjønn. Alle andre sosiale problemer er, ifølge dette narrativet, oppfunnet og/eller forstørret av Russlands ondskapsfulle tiltak for å «så splittelser» i et ellers fredelig amerikansk samfunn.

Ingen av disse sakene spilte noen betydelig rolle på lørdagens demonstrasjoner. Ingen taler prøvde å klandre den russiske presidenten Vladimir Putin for det unikt amerikanske fenomenet med skole-masseskytinger. Når elevtalere i byer som Chicago og Los Angeles setter lys på ekstrem vold og politiundertrykkelse i fattige afroamerikanske- og latinonabolag, gjorde de det uten å presentere volden med hovedsaklig rasebetonte termer. Arbeiderklasse-latina-eleven Edna Chavez fortalte marsjen i Los Angeles at å adressere masseskytingene krevde å komme til «rot-årsakene» for sosial vold. Det betydde å «endre forholdene som fremmer vold», sa hun og nevnte blant annet arbeidsløshet, ulikhet og et forringet offentlig skolesystem.

I USA har det faktum at økonomiske og sosiale spørsmål begynner å dominere, under forhold der fagforeningene har undertrykt klasskampen de siste 40 årene, en enorm internasjonal betydning. Elevenes krav om en slutt på sosial vold faller sammen med kravene fra lærerne i Vest-Virginia, Arizona, Oklahoma og New Jersey for høyere lønn og bedre finansiering av offentlig utdanning.

Rettmessige klager fra forskjellige sjikt, aldersgrupper og geografiske segmenter av arbeiderklassen begynner å renne sammen. Styringsklassen er livredd for at de ulike kravene fra arbeidere over hele landet og over hele verden vil utkrystalliseres til en massebevegelse uavhengig av de to kapitalistpartiene. Av den grunn forsøker de å kneble kommunikasjonsveien – sosialmediene og Internett – og sensurerer venstresidens nettsteder fra å nå et bredere publikum.

Det som fremfor alt er nødvendig er å utvikle et bevisst, sosialistisk lederskap innenfor denne objektive radikaliseringen, for å organisere den voksende opposisjonen i arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, til en revolusjonær bevegelse mot det kapitalistiske systemet. Dette er oppgaven til Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP – Socialist Equality Party) og Internasjonal ungdom og studenter for sosial likestilling (IYSSE).

Eric London