Pågripelsen av den tidligere katalanske regionalpremieren Carles Puigdemont i Tyskland er et vesentlig skritt i retning utviklingen av en politistat i Europa. Politistatstrukturene på tvers av Europa, som oppsto under påskudd om å bekjempe terrorisme og tilslag mot flyktninger, blir nå anvendt mot politiske motstandere.
Puigdemonts pågripelse ble utført basert på en europeisk arrestordre. Disse arrestordrene ble introdusert i 2004 for å forenkle utleveringsprosessen mellom EU-landene etter opphevelsen av kontroller ved de indre grensene. De var angivelig rettet mot å bekjempe terrorisme, gjenger, menneskehandel, narkotikahandel og annen alvorlig kriminalitet.
Siden da har politiet, etterretningstjenestene og domstolene i EU-landene intensivert sitt samarbeid. Puigdemonts arrestasjon var planlagt av spansk etterretning, som hadde fulgt ham over hele Europa med 10 til 12 agenter. Den ble gjennomført i nært samråd med Tysklands føderale kriminalsekretariat (BKA), som fikk informasjon fra spansk etterretning om Puigdemonts bil og rute på forhånd og organiserte pågripelsen.
Anklagene mot Puigdemont er like hyklerske som de er bedragerske. Hans «forbrytelse» består av ikke mer enn å ha fremme kravet – som har en lang politisk forhistorie – om Catalonias uavhengighet fra Spania. Han har ikke kalt for eller truet med vold for å nå dette målet. De katalanske separatistene har stolt på fredelige og demokratiske midler: valg, parlamentariske lovforslag og demonstrasjoner.
Den tyske staten aksepterer påstanden fra det høyreorienterte regimet i Madrid om at å tale for og fremme separatisme er en forbrytelse. Men i tilfellet Jugoslavia forfulgte Tyskland hensynsløst oppløsing av staten på 1990-tallet, med katastrofale konsekvenser. Som alltid er politikken til den tyske styringsklassen bestemt av dens egne geopolitiske og økonomiske interesser.
Puigdemont og 24 andre katalanske politikere står overfor anklager om «opprør», som bærer en maksimalstraff på 30 års fengsel. Den tilsvarende paragrafen i Tysklands straffelov, som potensielt kan tjene som grunnlag for Puigdemonts utlevering, straffer «høyforræderi mot føderasjonen» med en dom på mellom 10 år og fengsel for livstid.
Begge kriminallovene forutsetter anvendelsen av vold, og den spanske dommeren Pablo Llarena benyttet seg av helt spesielle argumenter for å hevde at den katalanske lederen var skyldig i voldsaktiviteter. Han anklaget Puigdemont absurd nok for å ha akseptert at det var fare for vold under protester mot spanske sikkerhetsstyrkers razziaer mot katalanske departement.
Den tyske regjeringen, som aldri blir trøtt av å fordømme Russland, Tyrkia og andre land for vilkårlige juridiske prosesser, støtter den juridiske farsen for Puigdemonts utlevering. Tysklands regjeringstalsmann Stefan Seibert uttalte at arrestasjonen ble utført på grunnlag av tysk lov og forskriftene knyttet til den europeiske arrestordren. Spania er en demokratisk, konstitusjonell stat, hevdet han.
En tysk jussprofessor skyndte seg til Seiberts forsvar. Martin Heger, som er leder for avdelingen for europeisk straffelov ved Berlins Humboldt Universitet, fortalte Spiegel Online: «I prinsippet er den juridiske situasjonen enkel: Når en europeisk arrestordre presenteres vil den bli gjennomført så fremt forutsetningene er oppfylt ... Så det er klart: Tyskland må utlevere Puigdemont.»
Puigdemont er en prokapitalistisk borgerlig politiker, og hans katalanske europeiske demokratiske parti (PDECat) er medlem av den liberale parlamentariske gruppen i Europaparlamentet. Når en prokapitalistisk, demokratisk valgt politiker forfølges i EU for høyforræderi, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan ledere av masseprotester eller en generalstreik som reiser spørsmål om den kapitalistiske orden ville bli behandlet.
Dette er den mer fundamentale grunnen til opprettingen av en europeisk politistat og det tette samarbeidet mellom Berlin og Madrid. Målet er å skremme og kneble alle former for opposisjon, motstand og protest.
Europa er på randen av bitre klassekamper. Sosiale forhold er ved bristepunktet. Knapt noe europeisk land har en stabil regjering. Den spanske statsministeren Mariano Rajoy leder en minoritetsregering som konfronterer sosiale masseprotester. Hundretusenvis av pensjonister tok til gatene bare sist lørdag. Samme dag ble Frankrike rystet av utbredt protester mot president Emmanuel Macrons arbeidsmarkedsreformer. I Tyskland har den nye storkoalisjonen, som først kom til makten etter en seks måneder lang krise, ikke lenger et flertall i meningsmålingene.
I Storbritannia er titusenvis av universitetslærere engasjert i en bitter kontraktskonflikt. Og USA er midt i en streikebølge av lærere over hele landet, mens millioner av elever tok til gatene i forrige uke for å protestere mot volden som dominerer det amerikanske samfunnet.
Europas herskere reagerer på denne veksten av sosial og politisk opposisjon ved å bevege seg stadig mer åpenlyst mot autoritære og diktatoriske styringsformer.
Tilslaget mot politisk opposisjon finner kanskje sin mest direkte form i pådrivet mot internettsensur, som drives frem av en rekke lover på tvers av hele Europa og der EU-medlemsland gjør teknologibedrifter kriminelt ansvarlig for publisering av «voldelig» og «ekstremistisk» innhold på sine tjenesteplattformer.
Mens EU i økende grad bryter fra hverandre, samarbeider medlemsregjeringene stadig tettere om å bygge en politistat.
Sist fredag forpliktet Tysklands innenriksminister Horst Seehofer seg til å styrke politistatstiltak i sin første tale til parlamentet etter at han inntok sitt embete. «På europeisk nivå må vi gjøre alt vi kan for å integrere de ulike databasene, slik at våre etterretningsorganer kan handle for å nå sine mål raskere,» sa han. Pågripelsen av Puigdemont to dager senere viser hva Seehofer mente med det.
Samarbeidet mellom Berlin og Madrid i Puigdemont-saken påminner om den mørkeste perioden i europeisk historie. Tyske myndigheter har arrestert en katalansk statsminister en gang før, i 1940. Hitlers hemmelige politi Gestapo arresterte Lluis Companys, som flyktet til fransk eksil i 1936 etter at general Franco, med tysk støtte, knuste den spanske revolusjonen og etablerte sitt blodige diktatur. De utleverte Companys til Madrid, hvor han ble torturert, dømt til døden og henrettet.
Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale og World Socialist Web Site fordømmer Puigdemonts arrest og krever hans umiddelbare løslatelse. Hans pågripelse av de tyske myndighetene er en advarsel. Den eneste måten å forhindre etableringen av en politistat og et tilbakefall til militarisme og krig, er gjennom utviklingen av en sosialistisk bevegelse for å forene den europeiske og internasjonale arbeiderklassen i kampen mot sosial ulikhet, diktatur og krig.