Tidligere denne måneden tildelte dagsavisa taz en tresiders oppslagshistorie i sin weekendutgave til glorifisering av den høyreorienterte ekstremistprofessoren Jörg Baberowski. Nå har Edith Kresta, som er ansvarlig for reise, sport og vitenskap i taz, også uttalt seg til fordel for å overvinne «moralsk sekterisme» angående høyreekstremistiske innstillinger og mot stigmatiseringen av fremmedfiendtlige fordommer.
Omfavnelsen av Baberowski avslører den massive forflytningen til høyre for et helt sosialt miljø og samtidig viser det hvor riktig og viktig kampen mot Baberowski er, som blir ledet av Internasjonal ungdom og studenter for sosial likestilling (IYSSE) ved Berlins Humboldt Universitet.
IYSSE reagerte på taz sin oppslagshistorie med et åpent brev som viste at avisen hadde anvendt åpne forfalskninger, forvrengninger og uærlighet til å hvitvaske Baberowski og ærekrenke hans kritikere. Taz benyttet høyrefløyens vedvarende argument om at kritikk av dem var et angrep på ytringsfriheten og forsømte å si hva den virkelige konflikten ved Humboldt Universitetet handler om: trivialisering og berettigelse av naziforbrytelsene.
Taz nektet å publisere det åpne brevet fra IYSSE. Det samme gjelder for mange andre kritiske brev til redaksjonen fra hele Tyskland. I stedet publiserte Kresta den 15. mars en vill kommentar som støtter Baberowski-artikkelen og foreslår en politisk åpning for ytrehøyreideologier.
Med absurde mentale sprang forsøker Kresta først å skildre kritikken av en høyreorientert ekstremistprofessor som angriper flyktninger og nedtoner naziforbrytelser som en form for overfølsom politisk korrekthet som setter «moral over analyse» og er basert på «tunnelsyn». Hun anklager indirekte de som kritiserer Baberowski for «moralsk sekterisme» og for å presentere «enkle sannheter».
Kresta setter kritikk mot høyreekstremistiske synspunkter på samme plan som de absurde og ofte reaksjonære aktivitetene til representantene for identitetspolitikk. «Bilder blir tatt ned, kunstverk blir sensurert, dikt blir malt over. Moralisme og radikale anklager spres», siterer hun en annen forfatter, og likestiller dette med kritikk av Baberowskis høyreekstremistiske synspunkter. Hun roser mannen som erklærte at Hitler ikke var ondskapsfull, som en «smart, interessant forsker».
Kresta er tiltrukket av stanken av historisk revisionisme fordi hun ønsker å gi utløp for sine egne antiflyktningesentimenter. «Når Alice Schwarzer, for eksempel, snakker om ‘rotløse, brutaliserte og islamiserte unge menn, hovedsakelig fra Algerie og Marokko’ etter nyttårsaften 2015/16 i Köln, er denne utsagnet ikke nødvendigvis feil», skriver hun. «Hvorfor ramaskriket?»
Mens hun stiller seg bak den voldsomme mediekampanjen om nyttårsaften i Köln, med fordømmelsen av hele grupper av mennesker, ønsker Kresta eksplisitt ikke å stigmatisere fordommer mot innvandrere, men snakke om det! Hun ønsker å «skrive om problemene som migrasjon bringer med seg, så vel som vanskelighetene med integrasjon», sa Kresta. «Vi bør kunne argumentere om islams dybder uten umiddelbart å bli mistenkt for ‘islamofobi’ eller for rasisme.»
Fru Kresta ønsker ikke lenger å bli avskåret fra å spre sine høyreorienterte synspunkter på grunn av «moralisme» eller politisk korrekthet. Hun snakker for et helt miljø rundt Die Grünen og die Linke, som de siste to tiårene har berettiget enhver krigsinnsats av Bundeswehr (de væpnede styrker) og enhver sosial nedskjæring på grunnlag av antatt «humanisme», og hun frasier seg nå fra dette moralske fikenbladet.
Høyreforflytningen av et sosialt miljø
Både Kresta og Sabine Seifert, som skrev den opprinnelige artikkelen om Baberowski, ble født på 1950-tallet, de ble politisk sosialisert i umiddelbar etterkant av 1968, og kom til taz henholdsvis på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Allerede da var taz sentralorganet for de delene av 1968-bevegelsen som hadde samlet seg i De grønne og snakket for veldig velbeslåtte middelklassesjikt.
Som partiet flyttet også avisen seg raskt mot høyre. Senest med De grønnes inntreden i den føderale regjeringen sammen med sosialdemokratene i 1998, ble taz en drivkraft for tysk militarisme. Den var i fronten for berettigelsen av tyske kriger mot Serbia og Afghanistan med henvisning til «menneskerettigheter» og til og med for å forebygge et «nytt Auschwitz». Senere, med hensyn til Libya, Syria og Ukraina, angrep taz den tyske regjeringen fra høyre fordi den ikke intervenerte aggressivt nok.
Nå fremmer avisen denne politikkens logikk mot stadig mer åpne former for høyreorientert politikk som ikke engang byr dekning bak humanisme og menneskerettigheter.
I den samme utgaven som publiserte oppslagshistorien om Baberowski, heiet sjefreporter Peter Unfried frem De grønnes nykonservatisme i en kommentar. Han roste De grønnes delstatsminister for Baden-Württemberg Winfried Kretschmann, fordi han en uke tidligere i taz hadde han hevdet sitt bidrag til den høyreorientert kristelig-sosialunionens (CSU) Alexander Dobrindts «konservative revolusjon».
Dobrindt hadde tordnet mot en angivelig «overlegenhet for venstreorientert opinion», med referanse til konseptet «den konservative revolusjon» som ble lansert av høyreekstremisten Armin Mohler i etterkrigstiden. Figurer som Carl Schmitt, Arthur Moeller van den Bruck eller Ernst Jünger, som anvender dette begrepet, var karakterisert av en aggressiv, ofte rasistisk nasjonalisme, forherligelsen av krig og berettigelsen for diktatur. De utøvde stor innflytelse på alle de borgerlige partiene i Weimar-republikken og banet veien ideologisk for nazistenes makterobring.
Denne tradisjonen blir nå gjenopprettet. Kretschmann og Unfried refererer positivt til konseptet. «Hvis det er en konservativ revolusjon, så her med oss,» sa Kretschmann i taz.
Tre dager etter Baberowski-artikkelen ble det publisert et langt intervju med die-Linke-lederen Sahra Wagenknecht i taz, der hun forsvarte veldedighetsorganisasjonen Essen Tafels beslutning om å forbeholde mattildelinger for «tyskere», og kontrasterte nasjonalstaten som en bastion for «demokratisk suverenitet» og «sosialpolitikk» mot «internasjonal kapital». Det plasserer henne i fronten for en antiflyktningkampanje som beskylder samfunnets mest sårbare for den sosiale katastrofen.
Die Linke og die Grünen slutter rekker med den føderale regjeringen, som forfølger en høyreorientert politikk for militarisme og sosiale nedskjæringer, og anvender den skitne agitasjonen til ytrehøyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD). Familieminister Franziska Giffey (SPD) har uttalt at AfD, i motsetning til de andre partiene, artikulerer hva folk selv opplever i hverdagen. Helseminister Jens Spahn (CDU - Den kristelig-demokratiske union) håner Hartz-IV-trygdemottakere og hjemlandsminister Horst Seehofer (CSU) har uttalt at islam ikke hører til Tyskland.
Regjeringen og opposisjonens skarpe høyredreining finner sitt motsvar i aviser og blader. Det er her forfatteren Uwe Tellkamp sprer sitt plumpe hat mot muslimer. Forlagshuset Suhrkamp kritiseres for en påstått undertrykkelse av ytringsfriheten fordi de forsiktig distanserer seg fra denne forfatteren.
Et helt sjikt av politikere, opinionsdannere og velstående småborgere rekalibrerer sine politiske kompass i lys av gjenkomsten av tysk militarisme og økende klassespenninger.
Seifert hadde allerede berettiget sitt forsvar for Baberowski med at «i møte med et moralskt konsoliderende Nytt eller Identitetshøyre» ble «tidligere politiske overbevisninger, tilknytninger» oppløst. Kresta har nå bekreftet det.
Baberowski som sentralfigur for Det nye høyre
Baberowski er en sentral figur for Det nye høyre. I sin siste utgave rapporterer den politiske ukeavisa Die Zeit at han i 2015 dannet et nettverk av høyreorienterte og ytrehøyrefigurer, som regelmessig møtes i Berlin, og som nå trer frem i offentligheten med en solidaritetserklæring for antiflyktningedemonstrasjoner – «Erklæring 2018».
Høyreideologene som Baberowski har samlet seg om seg, er den åpne rasisten Thilo Sarrazin (SPD); Michael Klonovsky, talsmann for AfDs parlamentariske leder Alexander Gauland; Dieter Stein sjefredaktøren for det høyreekstreme Junge Freiheit; og Mohler-studenten og medstifter av Det nye høyres «Institutt for statspolitikk», Karlheinz Weißmann. Mål for nettverket er å gjøre høyreekstremistiske posisjoner akseptable igjen.
Baberowski er så sentral for det ekstreme høyre fordi han bruker sin prestisje som professor ved Humboldt Universitetet til å forfalske historien og nedtone nazistenes forbrytelser. Det er en forutsetning for å gjenopplive fremmedfrykt og høyrefløytenkning; for å bygge på høyrefløytradisjonene, må historisk erfaring utryddes.
I avisa Neue Zürcher Zeitung klaget Baberowski at helt siden 1968 har «motstanden mot en død diktator [Adolf Hitler] vært legitimitet nok til å heve seg moralsk over andre mennesker. Alle andre nedlatende strategier følger det samme mønsteret. Enhver som kommer til konklusjoner om rasisme, kolonialisme, krig og fred eller kjønnsrelasjoner som er forskjellig fra hva den hegemoniske diskursen tillater er moralsk diskreditert.»
For å gjøre rasisme og krig akseptabelt igjen må argumentene om Hitlers motstanderes moralske overlegenhet ødelegges. Og dette er akkurat det Baberowski har jobbet systematisk med i årevis. Tilbake i 2007 hevdet han at nazistenes utryddelseskrig hadde vært en reaksjon på Den røde armés krigføring: «Stalin og hans generaler tvang på Wehrmacht [nazihæren] en ny type krig som ikke lenger sparte sivilbefolkningen.» [ 1]
Denne fornektelsen av at utslettelseskrigen i øst var planlagt over lang tid, støttes ikke av historiske fakta. Det er en grov forfalskning som er et slag i ansiktet for all seriøs forskning. For eksempel viser den amerikanske historikeren Thomas Childers i sitt siste arbeid om Det tredje rike i detalj hvordan naziideologien ble kombinert med krigsmålene:
«En tilintetgjøringskrig mot jøde-bolsjevismen i Sovjetunionen var grunnfjellet for naziideologien og et mål Hitler hadde omfavnet som besatt gjennom sin politiske karriere. Det var formålet som definerte og animerte nasjonalsosialismen; konfrontasjonen mellom nasjonalsosialisme og kommunisme var for ham hovedbegivenheten, det episke sammenstøtet mellom ideologier som ville bestemme skjebnen for Tyskland, Europa og verden. Det skulle også kraftig utvide omfanget og brutaliteten av krigen Hitler hadde sluppet løs, og med det skulle geopolitikk og folkemord fusjonere til en skrekkelig malstrøm, som forvandlet krigens natur og brakte den nådeløse nedslaktingen av millioner.» [2]
Baberowskis historiografi er rettet som et angrep mot denne forståelsen. I nyhetsmagasinet Der Spiegel søkte han i 2014 å rehabilitere naziapologeten Ernst Nolte. «Det ble begått en urettferdighet mot Nolte. Historisk sett hadde han rett», sa Baberowski og tilføyde som angivelig bevis: «Hitler var ingen psykopat, og han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke at folk skulle snakke om jødeutryddelsen ved sitt bord.» Baberowski plasserer Holocaust på linje med påståtte henrettelser under Den russiske borgerkrigen: «I utgangspunktet var det samme sak: industrielt drap.»
Dette alene er å gjøre lite av den uhyggelige nazistiske drapsmaskinen, som spente over hele kontinentet og ble planlagt ned til siste industrielle detalj. Og selv om Baberowski benekter det, ble også masseutryddelsen av europeiske jøder i konsentrasjonsleirene planlagt ved Hitlers spisebord.
Den 25. januar 1942, kort etter Wannsee-konferansen, fortalte Hitler Heinrich Himmler over lunsj: «Hvis han [jøden] blir ødelagt i prosessen, kan ikke jeg hjelpe for det. Jeg ser bare én ting: absolutt utryddelse hvis de ikke forlater frivillig. Hvorfor skulle jeg se på en jøde med forskjellige øyne enn en russisk fange?» [3]
Denne samtalen med Himmler regnes som startsignal for å føre ikke bare krigsfanger, men også masser av jøder til konsentrasjonsleirene. «Kort etter middag ringte Himmler til Heydrich i Praha og satte ham inn i bildet. Notatet om denne samtalen i Himmlers tjenestekalender leser: ‘Jødene til KL.s.’ [Konsentrasjonsleirer]», skriver Nikolaus Wachsmann i sin omfattende undersøkelse om konsentrasjonsleirene. [4]
Baberowskis grunnløse forfalskning av historien og hvordan han gjorde lite av de nazistiske forbrytelsene møtte ingen motstand innen akademia og i medieverdenen. Mens Noltes avhandlinger fremprovoserte voldsom kritikk på 1980-tallet, ble IYSSE som kritiserte disse synspunktene i brosjyrer og på åpne tilstelninger massivt angrepet. Humboldt Universitetets administrasjon, Frankfurter Allgemeine Zeitung og representanter for alle de offisielle partiene sto bak trivialiseringen av Hitler og ærekrenkingen av IYSSE.
IYSSE forstod fra begynnelsen hva det handlet om. Umiddelbart etter publiseringen av Spiegel-artikkelen erklærte de: «Gjenkomsten av tysk militarisme krever en ny fortolkning av historien som minimerer naziæraens forbrytelser.»
Den skarpe forflytningen til høyre for store deler av det politiske etablissementet, som ikke minst kommer til uttrykk i den tydelige posisjoneringen av taz sin støtte for Baberowski, bekrefter denne analysen. Med politikkretningslinjene for krig og sosial konfrontasjon kommer all ondskapen fra fortiden tilbake. For å gjøre den nazistiske skitten akseptabel igjen, blir historien omskrevet.
IYSSEs kamp ved Humboldt Universitetet har imidlertid ikke bare brakt frem i lyset i hvilken grad media og professorene er enstemmig beredt til å akseptere og til og med forsvare dette narrativet. Fremfor alt viser den enorme responsen som IYSSE har mottatt at det store flertallet av arbeidere og studenter avviser det høyreorienterte prosjektet heftig. IYSSE og Det sosialistiske likestillingspartiet (SGP - Sozialistische Gleichheitspartei) gir denne opposisjonen en stemme og et sosialistisk perspektiv.
Fotnoter:
[1] Jörg Baberowski, «Kriege in staatsfernen Räumen. Russland und die Sowjetunion 1905-1950», i: D. Beyrau, M. Hochgeschwender, D. Langewiesche (Utgivere), «Formen des Krieges. Von der Antike bis zur Gegenwart», Paderborn 2007, s. 305. («Kriger i utenomstatlige områder. Russland og Sovjetunionen 1905-1950», i «Krigsformer, fra antikken til nåtiden».)
[2] Thomas Childers, The Third Reich: A History of Nazi Germany, Simon and Schuster, 2017, p. 469 (Det tredje riket: En historieberetning om nazi-Tyskland, Simon og Schuster, 2017, s. 469.)
[3] Sitert fra: Nikolaus Wachsmann, «KL - Die Geschichte der Nationalsozialistischen Konzentrationslager», München 2016, s. 346. (KL - Historien om de nasjonalsosialistiske konsentrasjonsleirene»)
[4] Ibid.