Denne helgens G7-toppmøte er det mest omstridte i organisasjonens førtitre-årige historie. Det har eksponert dype og voksende rifter mellom USA og landets europeiske allierte.

Pressemeldinger antyder at toppmøtet kan konkludere uten den sedvanlige kunngjøringen, etter beske offentlige utvekslinger mellom den amerikanske presidenten Trump, den franske presidenten Emmanuel Macron, offisielle europeiske tjenestemenn og den kanadiske statsministeren Justin Trudeau.

Det blir rapportert at så sent som torsdag skal Trump ha vurdert å boikotte toppmøtet helt, og administrasjonen annonserte senere at presidenten ville forlate tidlig.

Trumps 1.-juni-beslutning om å pålegge tariffer på opptil 25 prosent på import av stål og aluminium fra EU og andre land hang som en tung sky over toppmøtet. Både EU og Canada har gjort det klart at de har til hensikt å treffe gjengjeldende tiltak, hvilket øker muligheten for en fullskala handelskrig mellom USA og landets nominelle allierte.

De bitre splittelsene mellom USA og landets allierte kom tydelig frem i en rekke uttalelser fra Macron, som på torsdag erklærte på Twitter: «Den amerikanske presidenten har kanskje ikke noe imot å bli isolert, men vi har heller ikke noe imot å undertegne en 6-lands-avtale, om det skulle vise seg nødvendig. For disse 6 landene representerer verdier, de representerer et økonomisk marked som har tyngden av historie bak seg, og de er nå en virkelig internasjonal kraft.»

Macron sa senere til reportere: «De seks landene i G7, uten USA, er et større marked samlet sett enn det amerikanske markedet.» Han la til: «Det vil ikke være noe verdenshegemoni hvis vi vet å organisere oss. Og vi vil ikke at det skal være et.»

Etter Macrons såkalte «sjarmoffensiv» i forrige måned, der den franske presidenten bød sin kneisende respekt for Trump i håp om overtale ham til å endre administrasjonens politikk på handel og på atomavtalen med Iran, var Macrons klare uttalelser nå en skarp dreining.

Trudeau var et ekko av disse følelsene da han erklærte: «Vi skal forsvare våre industrier og våre arbeidere», og i en lite tilslørt trussel la til at de kunne «vise USAs president at hans uakseptable handlinger er til skade for hans egne borgere».

Toppmøtet ble på samme måte ridd av skarpe forskjeller over Trumps pådriv for å starte en stor ny krig i Midtøsten. Trump har dannet en akse med Saudi-Arabia og Israel, og har trukket seg fra atomavtalen med Iran fra 2015 – konfrontert med opposisjon fra de europeiske maktene – i forberedelse til et intensivert økonomisk, diplomatisk og mulig militært sammenstøt med Iran.

Samtidig har Trump åpnet for muligheten til å kjøle ned USAs to andre vesentlige geopolitiske konfliktområder: med Nord-Korea, som inkluderer et USA-Nord-Korea toppmøte i Singapore umiddelbart etter avslutningen av G7, og med Russland, som Trump ga utsikter til å gjenvinne medlemskap i G7, etter at landet ble vist vekk i 2014.

Men, som med den oppsplittede geopolitikken på 1930-tallet er «avtalene» som Trump tilbyr det ene eller det andre landet bare opptakten til militærkonflikt. Krig er på horisonten, selv om det ennå ikke er klart mellom hvem.

Mens valget av Trump og hans nasjonalistiske økonomiske, «America First» politikk har forverret spenningene mellom USA og Europa, er den stadig mer oppsplittede tilstanden i den globale geopolitikken knyttet til mye dypere prosesser.

Med oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 erklærte den amerikanske styringsklassen at den ikke ville tolerere noen konkurrent til sitt globale hegemoni. Med anvendelse av sin militærmakt til å kompensere for den økonomiske nedgangen, begynte USA et kvart århundre med krig i Midtøsten, Øst-Europa og Sentral-Asia.

Nå vokser disse krigene som ondartede svulster og omdannes til «stormaktskonflikter», som Pentagon erklærte sent i fjor, der de involverer Russland, Kina, eller til og med de europeiske maktene. Som Trump-administrasjonens tjenestemenn gjentatte ganger har gjort klart er USAs handelskrigspolitikk en integrert del av denne «stormaktkonflikt»-strategien.

Der den amerikanske presidenten er på full fart inn i en fullskala handelskrig har responsen fra Trumps opposisjonsparti demokratene ikke vært å fordømme proteksjonisme, men å presse på for en mer aggressive anvendelse mot Russland og Kina. Etter at Trump denne uka annonsert trekk for å redusere handelsrestriksjonene mot det kinesiske teknologiforetaket ZTE, erklærte Nancy Pelosi, den demokratiske minoritetslederen i kongressen: «Kina spiser vår lunsj, og denne presidenten serverer dem den.» Handelskrig, i sin tid vurdert som en forferdelig feil og en opptakt til krig som aldri måtte gjentas, har blitt akseptert som et faktum i det 21. århundrets kapitalisme.

Bak kulissene er det snakk om nye geopolitiske tilpasninger for å utfordre USA. Den forhenværende rådgiveren i Reagan-administrasjonen Doug Bandow bemerket i The National Interest: «Inntil nå har europeerne ikke vist at de vil gjøre de nødvendige ofrene for å utfordre USA i noen alvorlig grad.» Men hvis USAs allierte «tar et stort skritt inn en ny fremtid ... da kan dette G7-toppmøtet være starten på en seriøs alliert utfordring for Washingtons lederskap.»

En slik geopolitisk tilpasning ville ha store konsekvenser for den internasjonale orden, og for det politiske liv i alle land. Det er ingen fredelige midler for en slik reorientering av de geopolitiske og diplomatiske forhold som har styrt verdenspolitikken i nesten tre fjerdedels århundre.

Som World Socialist Web Site advarte i fjor: «Enhver som hevdet at en koalisjon av disse maktene ville oppstå for å stabilisere verdenskapitalismen, og for å blokkere fremveksten av storskala handelskrig og militærkonflikt, ville sette store innsatser mot historien.» Kravene fra de europeiske maktene om en «uavhengig» utenrikspolitikk er ledsaget av oppfordringer om en atomvåpenopprusting, politistatstiltak og antiarbeiderklasse-nedskjæringer. De søker alle å utnytte sin utvidede militærmakt for å fremme sine egne imperialistiske interesser – enten i allianse med USA, eller muligens imot.

Som på 1930-tallet, med sine handelskriger, raskt etablerte fredstraktater, småskalakriger og anneksjoner, er internasjonal geopolitikk på vei inn i en stadig mer febril fase. Traktater undertegnes for så å bli brudt, nye allianser blir dannet, grenser blir trukket opp, og kanskje viktigst av alt, alle maktene gjenoppruster seg til tennene.

I denne uhyre farlige situasjonen må arbeiderklassen søke å formulere sitt eget program og perspektiv. Som Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale formulerte det, er oppgaven «ikke å følge krigskartet, men kartet over klassekampen».

Gjenoppblussingen av en global bevegelse av arbeiderklassen, uttrykt i en internasjonal streikebølge av arbeidere på alle kontinenter og i alle bransjer, leverer det objektive grunnlaget for en fornyet internasjonal bevegelse mot krig og for sosialisme.