Journalisten Julian Assange, som avslørte amerikanske regjeringskrigsforbrytelser, CIA-konspirasjoner og vidtrekkende politisk korrupsjon, har hatt alle sine forbindelser med omverdenen avskåret i ti uker.

Assange har effektivt sett vært fengslet i Ecuadors ambassade i nesten seks år, tvunget til å rømme fra fingerte påstander om voldtekt som siden har blitt droppet, og fra truslene fra den amerikanske regjeringen om utlevering og påtale på like falske spionasjeanklager.

I tillegg til å ha blitt nektet besøkende og tilgang til tilstrekkelig medisinsk behandling, har den ekvadorianske ambassaden kuttet hans internettilgang og forvrengt all hans elektroniske kommunikasjon, og etterlatt ham avskåret fra omverdenen.

Der en av verdens mest kjente politiske fanger står overfor slike uutholdelige forhold og er konfrontert med en så overhengende fare, kunne man forvente at alle politiske organisasjoner som anser seg selv å være venstreorienterte ville skynte seg til hans forsvar.

Imidlertid har hele spekteret av middelklasse-«venstre»,til tross for innledningsvis å ha uttryktopposisjon motde amerikanske myndighetenes hetsing, enten ignorert, nedtonet eller støttet forfølgelsen av Assange.

Pseudo-venstre-gruppene har fulgt kursen satt av Guardian, som etter først å ha publisert WikiLeaks’ tidlige eksponeringer i 2010, og etter å ha jobbet med NSA-varsleren Edward Snowden i 2013, har vært fremst ifrontenforkrav om Assanges utvisning fra den ekvadorianske ambassaden.

I august 2010 publiserte avisen et forsvar for Assange for Women Against Rape (Kvinner mot voldtekt), forfattet av Katrin Axelsson og Lisa Longstaff, der de spurte: «Er det noen som virkelig tror at en utlevering av Julian Assange vil styrke kvinner mot voldtekt? Og de som støtter hans utlevering til Sverige, bryr de seg om han deretter blir utlevert til USA og torturert for å ha fortaltoffentligheten det vi trenger å vite om de som styrer oss?»

I de påfølgende åtte årene har avisa imidlertid gjennomført en helomvendingog tjener nå som angrepsbikkje for den amerikanske og den britiske regjeringens innsatser for å få Assange utvist fra den ekvadorianske ambassaden.

I mai publiserte Guardian ubelagte påstander om at Assange har «overtrådt» ambassadens kommunikasjonssystem og «tilsynelatende» lest«konfidensiell diplomatisk trafikk», hvilket WikiLeaks fordømte som en «anonym injurie».

International Viewpoint (Internasjonalt synspunkt)

International Viewpoint, online-tidsskriftet for det pabloistiske United Secretariat (Forent sekretariat), har kun publisert én til en viss grad gunstig uttalelse om Assange i løpet av de siste åtte årene. Det besto av ett enkelt avsnitt i en artikkel fra september 2013 som hadde fokus på Edward Snowden, re-publisert fra Against the Current. Det avsnittet aksepterte legitimiteten ioppfordringen til Assange om å «konfrontereutspørringen om påstander om seksuelle overgrep i Sverige», men dobbelsikret seg ved å siat en slik oppfordringvar «umulig», på grunn av «nær-vissheten om at han så snart han var der ville bli pakket avgårde til USA».

Siden den gang har nettstedet, til tross for fire seneretilfeldige referanser til Assange, ikke nevnt noe om hans frihetsberøvelse, langt mindre om Ecuadors tiltak for å kneble ham.

SocialistAlternative (SA - USA)

Sosialistisk Alternativ (SA) har på tilsvarende måtegått fra å publisere et forsvar for Assange tiltaushetom hans fengsling. I desember 2010 erklærte organisasjonen: «Uansett hva motivene er bak de svenske anklagene om seksualforbrytelser, er det etskammelig faktum at USAs regjering ville anvende disse anklagene som en brekkstangfor angrep på friheten til informasjon.»

Innen august 2012 skrev avisa at «de alvorlige påstandene om voldtekt» mot Assange «må etterforskes». Den la til: «Amerikansk imperialismes jakt på Assange betyr ikke at han er uskyldig i anklagene fra de to kvinnene i Sverige.»

Etter dette har Sosialistisk alternativ ikke nevnt Assange én eneste gang siden 2014, langt mindre oppfordrettilhans frihet.

International Socialist Organization (ISO - USA)

Mens Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) i utgangspunktet forsvarte Assange mot de fingerte voldtektspåstandene, som var en integrert del av den amerikanske kampanjen mot ham, kom gruppen til å omfavne disse påstandene i 2012. ISO harderetter opprettholdt en skyldig taushet om hans fengsling siden 2013.

I 2010 kom ISOs publikasjonSocialist worker(Sosialistisk arbeider) til forsvar for Assange, der det bleerklærte at «internasjonale ledere – som bryr seg lite om kvinners rettigheter i beste fall–anvender de meget alvorlige påstandene om voldtekt og seksuelle overgrep som et dekke for deres pådrivfor å rettsforfølge Assange for hans arbeid med WikiLeaks.»

ISO konkluderte med at «vi må stå til forsvar for retten til Julian Assange, Bradley Manning og WikiLeaks til å avsløre forbrytelsene begått av USA,» og la til at «forfølgelsen av Assange er en del av en regjeringskrig mot dissens».

I 2011 forsvarte ISO Assange mot anklager om voldtekt, og erklærte at det er «umulig å ta påstandene mot Assange somtroverdige slik de er fremlagt».

Men innen august 2012 hadde ISO endret melodi. Nå ble det erklært at «Som utlagt oppstår vanskeligheten ved den manglende evne til både å gå og å tygge tyggegummi samtidig. Det vil si: det er helt klart det er mulig å ta disse voldtektsanklagene mot Assange på alvor, og ikke delta i den typiske patriarkalske mistenkeliggjøringen av kvinner som rapporterer voldtekt, samtidig som man tar USAs trussel for Assange seriøst og støtter tiltak for å motsette seg den.»

Men faktisk viste det seg umulig for ISO å «både gå og tygge tyggegummi samtidig». Deres omfavning av de falske påstandene mot journalisten var ingenting annet enn forspillet til deres engross-tilbaketrekningfra Assanges forsvar, og deres de facto allianse med den amerikanske staten i denspådriv foranholdelse, rettsforfølgelse og fengsling.

Middelklasse-«venstres» flukt fra Assange sjedde parallelt med betydelige politiske kursendringer. Disse gruppene omfavnet fullt utamerikansk imperialisme med Barack Obamas kriger for regimeendring i Libya og Syria fra 2011 av.

Det året uttalte «venstre»-akademikeren Juan Cole at NATOs tiltak for å«bli kvitt Qaddafis mordiske regime» var «verdt oppofrelsene i liv og utlegg», og erklærte: «Hvis NATO trenger meg, da er jeg beredt.» Australias Socialist Alternative fordømte offentlig«impuls-antiimperialisme» («knee-jerk anti-imperialism»).

Siden den gang har ISO og deres politiske allierte vært de fremste talsmenn for den amerikanske regimeendringsoperasjonen i Syria, og har proklamert at det amerikansk-støttede opprøret er en «folkelig revolusjon» og de har sidestiltden CIA-støttede propagandaoperasjonen White Helmets (De hvite hjelmer)med en «humanitær frivillighetsorganisasjon (NGO)».

I 2011 gikk den amerikanske regjeringen hen til å inkorporere identitets- og livsstilsspørsmål som redskap iutenrikspolitikken, hvilket kulminerte i omfavnelse av kjønns- og identitetspolitikk som et midtpunkt for Hillary Clintons 2016-valgkampanje.

Grupper og publikasjoner som ISO, Jacobin og andre har fullstendig omfavnet #MeToo-bevegelsen, som har blitt anvendt til å gjennomføre en systematisk kampanje for å undergrave juridiskrettsprosess (due process) under dekke avkampenmot seksuelle overgrep. På mange måter lå opprinnelsen til denne høyreorienterte bevegelsen i anklagene mot Assange, som satte et eksempel for hvordan falske eller uberettigede påstander om seksuelle overgrep kunne anvendes til å fremme politiske formål for Det demokratiske partiet, og forstyringsklassen som helhet.

Disse gruppenes flukt fra Assange er en refleksjon, grunnleggende sett,for deres klassetilhørighet. De er organisasjoner av den øvre middelklassen, som til tross for deres sosialistiske retorikk, støtter amerikansk imperialisme og det kapitalistiske systemet. Ekte motstand mot angrepet på demokratiske rettigheter, og støtte for Assange, må forankres i en annen sosial kraft, som forbinder kampen for Assanges frihet med byggingenav en sosialistisk massebevegelse mot ulikhet og imperialistisk krig.