Møtet mellom den amerikanske presidenten Donald Trump og den nordkoreanske lederen Kim Jong-un har vært en av de mest dekkedebegivenhetene i nyere historie, og trakk tusenvis av journalister til bystaten Singapore for direkterapporteringtil hele verden.

Som historiens første ansikt-til-ansikt-møte mellom en sittende amerikansk president og en nordkoreansk leder er toppmøtet gjentatte ganger karakterisert som «historisk».

Det er imidlertid langt fra klart hva som vil bli det endelige resultatet av dette korte møtet mellom lederne av to land som fremdeles formelt er i krigstilstand 65 år etter at de amerikanske, nordkoreanske og kinesiske militærene ble enige om våpenstillstand, i en konflikt som krevde over tre millioner menneskeliv og etterlot Nord-Korea som en ruin.

Den korte felleserklæringen på 400 ord undertegnet av Trump og Kim erklærer en gjensidig enighet om å søke «nye relasjoner» mellom de to landene og om å bygge «et varig og robust fredsregime på den koreanske halvøya». Mens Trump «forplikter seg til å gi sikkerhetsgarantier til DPRK [Democratic People’s Republic of Korea - Den demokratiske folkerepubikken Korea]»bekreftet Kim sin«faste og urokkelige forpliktelse til å fullføre kjernefysisk nedrustning av den koreanske halvøya».

Utover det ga Singapore-erklæringen ikke noe substansielt innhold om hvordan disse uttalte målene og forpliktelsene skal kunne realiseres.

Møtets tone, der Trump lovpriste Kim som en «veldig talentfull» og «veldig smart» mann som «elsker sitt land veldig høyt», markerte en bemerkelsesverdig endring fra fjorårets latterliggjøring av den nordkoreanske lederen som «den lille rakettmannen»og truslene om«totalt å ødelegge»hans fattige og undertrykte nasjon, med «ild og raseri ... som denne verden aldri har sett maken til».

På en pressekonferanse etter toppmøtet henviste Trump til konsekvensene av sin militaristiske politikk mot Nord-Korea med den utilslørte sosiopatens lemfeldighet. «Det er virkelig en ære for meg å gjøre dette fordi, jeg mener, derevet, derekunne ha mistet, vet dere, 30, 40, 50 millioner mennesker,» sa han.

Det er åpenbart ingen garantier for at toppmøtet i Singapore ikke vil vise seg å være opptakten til en fornyet eskalering av amerikanske krigstrusler mot Nord-Korea. Det er verdt å merke seg at Trump bekjentgjorde at forhandlingene om konkretiseringen av den vage avtalen han undertegnet med Kim ville overlatestil hans utenriksminister Mike Pompeo og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton. Som CIA-direktør foreslo Pompeo at veien til Nord-Koreas kjernefysiske nedrustning lå gjennom mord på Kim Jong-un, mens Bolton så nylig som i februar i Wall Street Journalfremmetforslagom en uprovosert bombekampanje mot landet.

Mer nylig foreslo Bolton at USAs forhandlinger med Nord-Korea kunne følge «den libyske modellen», som begynte med Muammar Gaddafis samtykke til å demontere sine masseødeleggelsesvåpen og endte med Gaddafis lynching, i hendene på amerikanskstøttede islamistiske militser.

Washingtons historiefor håndtering av de landene som har utført nedrustningsprogram under trusselen om amerikansk militær aggresjon og konfrontert med økonomiske sanksjoner, er ikke særlig beroligende. «Libya-modellen» er regelen, og ikke unntaket.

Irak og Libya var gjenstand for amerikanske kriger for regimeendring som endte i de respektive ledernes død. Iran, som konfronterer fornyede straffesanksjoner etter at Trump-administrasjonen ensidig opphevet Teherans kjernefysiske overenskomst med stormaktene, utstedte tirsdag en advarsel til Nord-Korea om at Trump kunne kansellere Singapore-avtalen «før han var hjemme igjen».

Washington er ikke motivert i sin samhandling med Kim Jong-un av frykt for hans ubetydelige atomvåpenarsenal, og langt mindre av enhigen etter fred i Nordøst-Asia. USA søker snarere å fremme den amerikanske imperialismens interesser og styrke sin posisjon i regionen, på bekostning av sine fremste rivaler Russland og Kina, samt potensielle konkurrenter som Japan. Å få snudd Nord-Korea – som deler grenser med både Russland og Kina – fra en amerikansk fiende til en klientstat, ville utgjøre et betydelig skritt i forberedelsene til «stormakt»-konfliktene som Pentagon og Det hvite hus har erklært er på horisonten.

Trump formulerte sin satsning for å «flippe» Nord-Korea på den mest ubehøvlede måten. Han viste den nordkoreanske lederen og hans assistenter et fire minutters filmklipp, produsert av et Hollywood-produksjonsfirma i form av en actionfilmtrailer, som kontrasterte en velstående fremtid for Nord-Korea under den amerikanske kapitalismens dominansen (vist i fargen) med alternativet, landets totale ødeleggelse av atomvåpen (presentert i svart og hvitt).

På pressekonferansen etter toppmøtet snakket USAs president om Nord-Korea som om han diskuterte en eiendomsutviklingsavtale. «Som et eksempel, så har de flotte strender» sa han. «Du ser det når de fyrer av kanonene sinemot havet, ikke sant? Jeg sa, ‘Boy, se på den utsikten. Hadde det ikkegjort seg med en flott leilighet bak?’ Og jeg forklarte, jeg sa: ‘Du vet, i stedet for det, kunne du heller ha de beste hotellene i verden der.’ Tenk på det fra et eiendomsutviklingsperspektiv. Du har Sør-Korea, du har Kina, og de eier landet i midten. Hvor gærnt er det, hva?»

Mens det reflekterer detubehøvla og halvkriminelle perspektivettil en eiendomsspekulantfra New York City, fikk Trumps formuleringer formidlet den grunnleggende idéen.

Singapore-avtalen kan ikke forstås utenfor sin verdenssammenheng, som er dominert av pådrivetmot handelskrig og stormaktkonflikt ledet av Washington, som pålegger sine handelspartnere tariffer og øker militærspenningene mot både Russland og Kina.

På veien til Singapore forlot Trump G7-toppmøtet i Canada før det var over og ble det første statsoverhodet til å nekte å undertegne et sluttkommuniké siden toppmøtene begynte i 1975.

Deretter fordømte han og hans assistenter Canadas statsminister Justin Trudeau, angivelig Washingtons nærmeste allierte, i ordelag som minner om den fascistiske retorikkenfra 1930-tallet, der de anklaget ham for «dolking i ryggen» og erklærte at det var en «spesiell plass i helvete» reservert for ham.

Avtalen fra Singapore kan godt vise seg å ha sine egne 1930-talls-presedenserfra lignende avtaler signert av Tysklands naziregime, som lovet gjensidig ikke-aggresjon med Polen og Russland for kort etter å bli etterfulgt avfull invasjon.

Det er verdt å merke seg at Det demokratiske partiets opposisjon til Trump er fullt og helt fra høyre. På tirsdag fordømte senatsminoritetslederen Chuck Schumer USAs president for å ha «gitt et brutalt og undertrykkende diktatur den internasjonale legitimitetendet lenge har lengtet etter». Han fortsatte med å fordømme Trump for å ha utsatt amerikanske militærøvelser i Sør-Korea, som han beskrev –helt rett– som «provoserende». Skulle det faktisk oppnås en avtale med Nord-Korea er det stor sannsynlighet for at demokratene vil forsøke å rive den i stykker, akkurat som Trump gjorde med Iran-avtalen.

Trumps tur til Singapore var motivert ikke minst av hans ønske om å flytte fokus fra de mange skandalene i Washington og de uopphørlige angrepene mot hans mangelpå å anlegge en tøffere holdning mot Russland. Han vet at selv poseringen av en dreiningvekk fra en trussel om atomkrig over Nord-Korea og hans vage retorikk om å bringe tropper «hjem» fra den koreanske halvøya finnergjenklang blant brede lag av den amerikanske befolkningen.

Men logikken i krisen som rir USA og verdenskapitalismen peker mot verdenskrig. Det eneste bærekraftige grunnlaget for en kamp mot denne trusselen ligger i en internasjonal mobilisering av arbeiderklassen mot kapitalisme.