Amazons adm. dir. Jeff Bezos’ personlige formue passerte $ 150 milliarder på mandag, hvilket gjør ham til den rikeste personen i den nyere verdenshistorien.
Størrelsen av en slik sum er vanskelig å forstå. Den reelle betydningen av størrelsen fremkommer når den settes opp imot med den sosiale posisjonen til Amazons 500.000 arbeidere.
• Jeff Bezos har tjent $ 50 milliarder i 2018. De $ 255 millionene han har tjent hver dag hittil i år, er lik med årslønnen til mer enn 10.000 Amazon-arbeidere i USA.
• Beløpet Bezos har tjent per sekund i 2018 – $ 2.950 – er mer enn årslønnen til en Amazon-arbeider i India, som er $ 2.796.
• På fem dager i 2018 har Bezos tjent like mye penger som de samlede 2017-inntektene til alle Amazon-arbeiderne på leveransesentrene i hele verden.
• Hvis Bezos formue ble delt likt mellom alle Amazon-ansatte vil hver få en sjekk på $ 300.000.
• På den tiden det tar gjennomsnittsleseren å lese disse fem punktene har Jeff Bezos tjent nok $ 70.000, syv ganger den globale årlige gjennomsnittsinntekten, som er på $ 10.000.
Eksistensen av slike formuer viser det amerikanske og det globale samfunnets oligarkiske karakter. Under kapitalismen dominerer Bezos og milliardærer som ham de politiske partiene, de bestemmer hvem som velges til offentlige poster, de bestemmer politikken verdens regjeringer fører og de dikterer «den offentlige opinion» gjennom sin kontroll over akademiske institusjoner og mediene. Her også er Bezos et førsterangs eksempel. I 2013 kjøpte han Washington Post for mindre enn det han nå tjener på én dag – $ 250 millioner.
Bak stor rikdom er det store sosiale forbrytelser. Bezos har tjent sine milliarder gjennom den hensynsløse utnyttelsen av Amazons arbeidsstyrke, med et antall har blitt mer enn fordoblet siden 2015, da Bezos formue var på $ 60 milliarder. Amazon har ansatt rundt 300.000 nye arbeidere siden 2015, som har muliggjort at Bezos kan håve inn merverdien av arbeidet til en veritabel hær av de utbyttede.
Amazon har oppnådd et konkurransefortrinn ved å introdusere det 21. århundrets metoder for å presse ut hver eneste dråpe svette fra sine arbeidere, som bærer overvåkingsenheter som måler hvor hardt de jobber der de er tvunget til å gå eller løpe opp til 22,5 kilometer per dag. Skader er vanlige, og dødsfall og selvmord skjer også regelmessig. Det nasjonale råd for arbeidssikkerhet fant at Amazon var blant de farligste arbeidsplassene i USA.
Amazon er dypt involvert i den amerikanske regjeringens forbrytelser, både i dens imperialistiske kriger i utlandet og i dens Gestapo-lignende angrep på demokratiske rettigheter på hjemmebane.
Selskapet er vert for nettservere for det amerikanske militæret og for Central Intelligence Agency (CIA), og det selger sin skytjeneste til Palantir, et data-analyseselskap som tilbyr programvare som brukes av Immigration and Customs Enforcement (ICE - Immigrasjons og tollkontrollen) for å gjennomføre raid og fange innvandrere. I mai rapporterte ACLU (American Civil Liberties Union) at Amazon også selger orwelliansk ansiktsgjenkjenningsprogramvare til politiavdelinger og til Department of Homeland Security (DHS – Ministeriet for innenrikssikkerhet).
Det oppstår voksende opposisjon mot denne gigantbedriften, også innenfra selskapet selv.
I juni publiserte et ukjent antall Amazon-ansatte et brev som krever at selskapet avslutter sitt engasjement i massedeportasjon og politiovervåking. «Dette vil være nok et kraftig verktøy for overvåkingsstaten, og vil i siste instans tjene til å skade de mest marginaliserte, står det i brevet, som refererer til IBMs engasjement som ga Hitler infrastruktur som ble brukt til å drepe millioner i konsentrasjonsleirene.
Dette året har også sett en rekke streiker på Amazon-anlegg over hele verden. I Spania, Polen og Tyskland er arbeidernes vrede over lave lønninger, «permanent midlertidig» arbeid og brutale arbeidsbetingelser nær universelle, som tvinger fagforeningene til å kalle for begrensede proteststreiker som sammenfaller med «Prime Day» – en 36-timers utsalgsperiode fra den 16. til den 17. juli.
Fagforeningenes mål for å kalle for proteststreikene på Prime Day er nøyaktige det motsatte av det arbeiderne har, som deltar i dem.
I Spania begrenset fagforeningen streiken til ett enkelt leveransesenter. I Tyskland valgte flesteparten av arbeiderne ikke å delta i en én-dags-streik kalt av Verdi-fagforeningen, da de vet at Verdi regelmessig kaller isolerte streiker som ikke vil påvirke bedriftens fortjeneste. I Polen har fagforeningen bare kalt for en delvis oppbremsing av arbeidet, for å kunne blokkere en bredere streik.
Mens arbeiderne vil stenge ned Amazons forsyningskjeder og oppnå massive lønnsøkninger og betydelige forbedringer av arbeidsbetingelsene, har fagforeningene innrømmet fra starten av at de organiserer streikene som begrensede protester som ikke vil ha noen påvirkning på Amazons forsyningskjeder.
Og mens arbeidstakerne ønsker å forene seg i en felles internasjonal kamp med sine medarbeidere på tvers av nasjonale grenser, holder fagforeningene i kraft av sin natur arbeiderne knyttet til «deres egne» nasjonalstater og regjeringer.
Ved Amazon og på alle arbeidsplasser over hele verden fungerer fagforeningene som et hinder, ikke som en kanal for utvikling av klassekampen. Deres lederskap, både når det gjelder politisk funksjon og den sosiale sammensetningen, er fiendtlig innstilt til arbeiderklassemedlemmene, som bidrar til å betale deres lønn med sine medlemsavgifter. Fagforeningene er, gjennom den ubøyelige undertrykkelsen av klassekampen ved Amazon og andre steder, ansvarlige for å gjøre Jeff Bezos’ formue mulig.
I sine kamper mot de transnasjonale selskapene må arbeiderne kaste av seg fagforeningene og bygge nye grunnplanorganisasjoner i fabrikkene.
Disse fabrikkomitéene må kjempe for å etablere kommunikasjonslinjer mellom arbeidere på forskjellige arbeidsplasser, for ikke å isolere arbeidere på hver fabrikk. De må være basert på prinsippet om at arbeidernes og kapitalistenes interesser er uforenlige, ikke på «samarbeid» mellom arbeidere og ledelse. De må fremme den høyeste grad av demokratisk diskusjon, planlegging og debatt blant arbeiderne selv. De må være basert på en forståelse av at arbeiderklassen er en internasjonal sosial kraft, og at arbeidere er maktesløse når de er splittet på grunnlag av nasjonalitet.
Undertrykkelsen av klassekampen har gitt uovertrufne nivå av sosial ulikhet. I USA har tre personer samme mengde formue som den fattigste halvdelen av befolkningen – 160 millioner mennesker. I verdensskala eier de fem rikeste like mye som den fattigste halvparten, som er 3,6 milliarder mennesker. Bortsett fra de rikeste 5 til 10 prosent av verdens befolkning konfronterer massene av mennesker økonomiske vanskeligheter, som bare varierer i grader av det ekstreme.
Eksistensen av slike ekstreme nivå av ulikhet reiser den presserende nødvendigheten for sosialistisk revolusjon. Samfunnet har ikke råd til det kapitalistiske systemet. De billioner av dollar som holdes i bank- og foretakshvelvene og i de superrikes fond, må eksproprieres og anvendes på massive internasjonale program for å tilby vann, mat, utdanning, kultur, bolig og infrastruktur til alle hjørner av verden.
Verdensøkonomiens internasjonale integrasjon, som under kapitalismen tjener som en kilde til konflikt, krig og konkurranse, vil under sosialisme bli til en mekanisme for å distribuere ressurser fra hver region i verden i henhold til dens evne, til hver region i henhold til dens behov, for hver sine befolkninger. Amazon, som med sitt komplekse logistikknett som spenner over hvert kontinent og dusinvis av land, vil bli omgjort til et offentlig redskap for å distribuere medisiner, byggematerialer, mat og katastrofehjelp på tvers over hele verden.
Verken Bezos eller kapitalistklassen vil gi opp sin rikdom uten kamp. Arbeiderklassen må forberede seg på de kommende klassekampene ved å bli med i kampen for sosialisme.