Trump truer Iran med katastrofal krig

24 July 2018

Sent søndag kveld sendte USAs president Donald Trump ut en trussel om fullskala krig mot Iran, som kunne få blodet til å fryse.

I et språk likt det han tidligere anvendte da han truet Nord-Korea en stat med 25 millioner innbyggere med tilintetgjøring, tvitret USAs øverstkommanderende at Iran ville «LIDE KONSEKVENSER SOM FÅ I HISTORIEN HAR OPPLEVD» om landet «NOENSINNE VÅGET Å TRUE» Washington «IGJEN».

Trumps tweet, kun i store bokstaver, var ikke bare overfladisk svada. Hans administrasjon forfølger et provoserende og hensynsløst pådriv for regimeendring i Iran, som truer med å antenne en katastrofal krig som kan sette hele Midtøsten i brann, og potensielt utløse et frontalt sammenstøt mellom USA og andre stormakter.

I mai kullkastet Washington Iran-avtalen fra 2015 og lanserte en fullskala økonomisk krigføring mot Iran en ulovlig handling på nivå med en krigserklæring. Neste måned vil sanksjonene «smelle til igjen» mot Irans bilsektor og handel med gull og andre metaller. I november skal sanksjoner rettet mot Irans energi-, shipping- og forsikringssektorer og sentralbankens transaksjoner tre i kraft.

Washington har sverget å redusere Irans oljeeksport, som leverer brorparten av statsbudsjettet, ned til så godt som null. Hittil har USA nektet å innvilge sanksjonsunntak til sine europeiske og asiatiske angivelige allierte, og i stedet demonstrativt truet dem med ekskludering fra det amerikanske markedet og det finansielle systemet, dersom de ikke overholder den ensidige amerikanske embargoen mot Iran.

Pentagon er allerede engasjert i kamp med iranske militære styrker. Amerikanske tropper i Syria, utplassert for å bekjempe ISIS, har gjentatte ganger målrettet Den iranske islamske revolusjonsgarden som støtter regimet til Bashar al-Assad, og Washington leverer essensiell logistisk og taktisk støtte til det saudiske monarkiets brutale krig i Jemen mot Iran-støttede houthier.

I går gjentok John Bolton, Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver og en langvarig talsmann for et amerikansk angrep på Iran, frydefullt Trumps trussel der han sa at presidenten hadde fortalt ham at «om Iran gjør noe i det hele tatt til det negative, vil de måtte betale en pris som få land noen gang før har betalt.»

Trump formet sin ondskapsfulle søndagstvitring som et svar på advarselen fra Irans president Hassan Rouhani om at USA risikerte å utløse «alle krigers mor» om de fortsatte sine forsøk på å ødelegge Irans økonomi og forsøkene på å innføre en pro-amerikansk regjering i Teheran.

Tidligere i måneden sa Irans president Rouhani åpenbart frustrert over sin manglende evne til å få forpliktelser fra de europeiske maktene om at de ikke ville bøye seg for amerikansk press og gå tilbake på sine forpliktelser under atomoverenskomsten at om Iran ble nektet retten til å eksportere sin olje, kunne landet komme til å stenge Hormuz-stredet.

Innen få timer kom Pentagon med en uttalelse om at USA ville sikre «fri navigering og fri flyt av handelsvarer» gjennom Hormuz-stredet, der en femtedel av all verdens oljeeksport passerer.

Trumps påstander om at Iran truer USA er absurde.

Det var amerikansk imperialisme som i et kvart århundre tjente som bolverk for sjahens tyranniske diktatur og som med sikte på nok en gang å redusere Iran til en neo-koloni har ført en fire-tiår-lang kampanje med sanksjoner, mobbing og krigstrusler mot Den islamske republikken det borgerlige nasjonalistregimet som underslo den folkelige revolusjonen da sjahen ble veltet.

Det var Washington som i 2001 invaderte Afghanistan, Irans naboland mot nordøst, og i 2003 invaderte Irak, Irans naboland mot vest – i strid med folkeretten i det som Bush-administrasjonens topptjenestemenn, inkludert Bolton og visepresidenten Dick Cheney, offentlig skrøyt av som et forspill til regimeendring i Teheran.

Det er USA som på sin jakt etter uhindret dominans over verdens største oljeproduserende region har ført en rekke ruinerende kriger siden 1991 i Midtøsten og i Nord-Afrika som har lagt hele samfunn i grus og etterlatt millioner av døde, skadde og fordrevne.

Det er USA som mellom 2011 og 2015 ledet an med innføringen av sanksjoner som halverte Irans oljeeksport og forkrøplet landets økonomi. Det gjorde USA der de flere ganger truet Iran med krig om landet ikke underkastet seg Washington krav om å demontere sitt sivile atomprogram. Samtidig fortsatte USA å bevæpne Israel, Saudi-Arabia og andre regionale klientstater med høyteknologiske våpen verdt titalls milliarder dollar.

Og det er Trump-administrasjonen som har forkastet atomkraftoverenskomsten med Iran og som nå fører en total økonomisk krig mot landet, selv om Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjentatte ganger har bekreftet at Teheran er i full overensstemmelse med 2015-atomkraftavtalen.

I går kritiserte flere demokrater og pensjonerte Pentagon- og CIA-tjenestemenn Trumps krigshissende tweet. Steny Hoyer, demokratenes innpisker i Representantenes hus, sa at Trump forsøkte å avlede oppmerksomhet fra sin «grunnleggende ikke-amerikanske» opptreden på toppmøte med den russiske presidenten Vladimir Putin i Helsingfors den 16. juli. «Han er svak mot Putin, og han vil bevise at han er tøff mot Rouhani,» sa Hoyer til Washington Post.

Demokratene deler Trumps mål med «America First»-politikken å hevde amerikansk globalt hegemoni og de har, ikke mindre enn republikanerne, vært medvirkende for pådrivet siden 1991 for å anvende USAs overlegne militærmakt som kompensasjon for den voldsomme forvitringen av deres relative økonomiske makt og globale posisjon.

Men det er dype og eksplosive taktiske meningsforskjeller om hvordan denne strategien skal forfølges. Dette kommer til uttrykk i demokratenes febrile kampanje, mønstret i nært samspill med CIA og brede deler av militær/sikkerhetsapparatet, som anklager Trump for å være «myk på» Putin, om ikke hans direkte nikkedukke.

Denne fraksjonen av den amerikanske styringseliten er i bitter opposisjon til enhver avslakking av den amerikanske militærstrategiske offensiven mot Russland, og ser Trumps fokus på et umiddelbart showdown med Iran som en distraksjon fra kampen mot denne mer formidable strategiske fienden. Denne fraksjonen har ført kampanje for at USA skal mønstre en massiv militæreskalering i Syria, der de har hevdet at dette ville gi USA muligheten til å få inn et kroppsslag mot Russland, samtidig som det ville trappe opp det strategiske trykket mot Iran.

Trump på sin side regner derimot med at en midlertidig innordning med Russland kunne tjene amerikanske interesser, først og fremst ved å forhindre den videre strategiske tilpasningen mellom Russland og Kina, men også ved å bane vei for det amerikanske krigspådrivet mot Iran.

Et av Trumps mål i Helsinki var å presse Putin til å gå på for en eliminering, eller i det minste en drastisk begrensning av den iranske innflytelsen i Syria, som del av det som måtte bli en «fredsslutning». Russland, skal det bemerkes, har i de senere månedene effektivt sett gitt israelere og amerikanere frie tøyler til å angripe iranske styrker i Syria.

Trumps iver etter å fremprovosere en konfrontasjon med Iran er knyttet an til hans beregning om at Kina må konfronteres, heller før enn senere. En underkastelse av Iran, nok en gang, ville gi USA et strupetak over Midtøstens oljeressurser. Disse er avgjørende for å opprettholde Kinas økonomi, så vel som at Irans underkastelse kunne eliminere et viktig ledd i Kinas Ett-belte-Én-vei-strategi for å utdype integreringen av Eurasia.

Uansett utfallet av denne konflikten om hvordan best å forfølge den amerikanske imperialismens rovgriske mål beveger Washington seg ubønnhørlig på kurs mot en vulkansk voldseksplosjon, som truer befolkningene i Midtøsten og verden med katastrofe.

Hva angår de europeiske imperialistmaktene så forakter de Trumps politikk bare fordi den truer deres egne interesser, deriblant deres planer om å kapre Irans markeder og oljeressurser. Derfor har Berlin, London og Paris alle respondert på den ytterligere eskaleringen av amerikansk imperialistisk vold i kjølvannet av den verdensomspennende økonomiske implosjonen i 2008, med selv å bevæpne seg til tennene.

Gjenoppblussingen av klassekamp rundt om i verden, også i USA og Midtøsten, understreker at kampen mot imperialistisk krig må baseres på den uavhengige politiske mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen og kampen for sosialisme.

Keith Jones