Etterforskningen av det fransk-sveitsiske sement- og entreprenørforetaket Lafarge for anklager om «finansiering av terrorisme» gjennom foretakets bånd til militsen ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria) bringer nå den franske styringselitens og NATOs politiske kriminalitet frem i dagen. Den franske regjeringen og næringslivskretser finansierte og forsvarte ISIS i en krig for regimeendring rettet mot den syriske presidenten Bashar al-Assad, mens de samtidig overfor befolkningen fordømte dem som terrorister.
2015-terrorangrepene i Paris, og tilsvarende terrorangrep over hele Europa, ble følgelig forberedt med finansiell og politisk bistand fra mektige krefter innen styringsklassen. Deres politikk med nykolonialistisk militarisme i Midtøsten og dype innstramminger i Europa blir møtt med overveldende motstand fra den arbeidende befolkningen. Derfor anvendte Paris i det skjulte ISIS til å føre en skitten krig i Syria og samtidig til berettigelsen av politiundertrykking i Frankrike. Når politiet ikke arresterte ISIS-medlemmer som reiste på tvers av hele Europa for å utføre terrorangrep, da var det fordi de hadde statsbeskyttelse, som nyttige proxystyrker for krigføring i Syria.
Den franske presidenten Emmanuel Macron erklærte i 2017 at «min fiende er ISIS». Nå blir det stadig tydeligere at embetsmenn på statens høyeste nivå har gjort seg skyldige i samarbeid med denne fienden, som egentlig var et redskap for deres skitne imperialistiske politikk i Syria. Spørsmålet er reist: Hvilke roller ble spilt av den daværende franske presidenten François Hollande (PS - Parti socialiste; sosialdemokratene), hans rådgiver Emmanuel Macron, hans forsvarsminister (og nåværende utenriksminister) Jean-Yves Le Drian, eller av Hollandes utenriksminister Laurent Fabius?
Etterforskning stadfestet allerede i 2017 at Lafarge – et transnasjonalt multimilliarder euro foretak – hadde forretningsavtaler med terroristgrupper, som fra 2012 til 2014 inkluderte ISIS og den Al-Qaida-tilknyttede Al Nusra Fronten. ISIS mottok $ 15 millioner i «donasjoner», «skatter» og «provisjoner». Lafarge befordret også petro-kjemikalier fra ISIS og råvarer for sement fra ISIS-kontrollerte gruver.
Åtte toppledere i Lafarge er anklaget og to av direktørene har sagt opp sine stillinger. I løpet av den siste måneden har etterforskningen blitt utvidet til å omfatte ikke bare individuelle ledere, men nå også det transnasjonale foretaket som helhet. Anklager om «medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten» har blitt lagt til de tidligere anklagene om finansiering av terrorisme.
Til sitt forsvar legger Lafarge-lederne skylden for denne politikken på statstjenestemenn de samarbeidet med. Mange slike uttalelser har nå også blitt bekreftet. Lafarge var kontinuerlig i kontakt med franske etterretningsrepresentanter i Syria og jobbet så nært med dem at det virker umulig å skille foretakets sementproduksjon fra deres etterretningsaktiviteter.
Lafarges sikkerhetssjef Jean-Claude Veillard, som vitnet senest i april i år, sa at Lafarges sikkerhetspersonale fremskaffet informasjon som de sendte ‘en bloc’ [i sin helhet] til forskjellige etterretningstjenester. På den tiden var de også i kontakt med president Hollandes militære liaisonstab. Spurt av etterforskningsdommerne om Lafarges sikkerhetspersonale «måtte møte ledere av væpnede grupper», svarte Veillard: «Deres hovedoppgave var å fremskaffe informasjon. Dersom slike møter kunne hjelpe dem til å få informasjon, kunne de gjøre det.»
Tilsynelatende fortsatte ulike franske etterretningstjenester å følge begivenhetene ved fabrikken tett etter at den ble overtatt av ISIS den 19. september 2014. Veillard sier at ISIS via en mellommann til og med foreslo å gjenåpne fabrikken under ISIS-kontroll.
Enn videre var Paris i kontinuerlig kontakt med Washington sommeren 2013, da Hollande-administrasjonen forberedte et militært angrep på Syria sammen med Obama-administrasjonen.
Ifølge Le Monde hadde «Laurent Fabius flere utvekslinger med sin amerikanske motpart John Kerry, for å mønstre en militærintervensjon mot Damaskus». Dagen etter at ISIS tok kontroll over Lafarge-fabrikken dro Lafarge-direktørene Christian Herrault og Jean-Claude Veillard til utenriksdepartementet på Quai d'Orsay. Der ba de om at Washington ble kontaktet for forsikring om at fabrikken ikke ble bombet av US Air Force.
Som vitne i granskningen sa Laurent Fabius – Hollandes utenriksminister fra 2012 til 2016 – at han ikke hadde mottatt noen opplysninger om Lafarges operasjoner i Syria mens han holdt posten – altså ingenting om multimilliarder-euro-foretaket som er notert på CAC-40-indeksen, dvs. et av Frankrikes 40 største selskap.
Den 20. juli fortalte han etterforskningsdommerne at han «aldri hadde sett et saksanliggende om Lafarge fremmet, det er jeg kategorisk sikker på». Han insisterte: «Hvis spørsmålet er å avklare om hvorvidt jeg visste at det var en Lafarge-fabrikk i Syria eller ikke, så har jeg har ingen presise minner om det.»
Disse uttalelsene fra Fabius har åpenbart ingen troverdighet. Allerede i 2014 – to år før han forlot utenriksdepartementet – rapporterte pressen om Lafarges virksomhet i Syria. Det har ingen troverdig å hevde at utenriksministeren var uvitende om denne fabrikkens eksistensen, der den lå ved hjertet av det amerikansk-franske etterretningssamarbeidet i Syria, og var emne for kommunikasjonen mellom Paris og Washington, på de høyeste nivå.
Enn videre, siden Fabius hevder at han ikke hadde hørt noe om det, så reiser det bare nye spørsmål: Hvilke av de øverste embetsmennene visste faktisk noe om Lafarges virksomhet i Syria? Hva visste Hollande, Macron, Le Drian eller andre toppministre og rådgivere?
Etterforskere undersøker også et annet rystende aspekt av saken: Salget av sement til ISIS. Tre måneder etter at ISIS tok kontroll over fabrikken diskuterte Lafarge-sjefer fortsatt åpenbart muligheten for å selge sement til terroristgruppen.
Advokaten til Sherpa, en NGO [frivillighetsorganisasjon] som fremmet klagen mot Lafarge, spurte: «Betyr dette at i Frankrike ble utenriksministeren frivillig holdt uvitende om en så vesentlig sak som at et fransk selskap besluttet å fortsette sin virksomhet i et krigsherjet land ridd av terrorisme, hvilket måtte medføre at selskapet ikke ville ha annet valg enn å finansiere ISIS for å få fortsette sin virksomhet?»
All tilgjengelig informasjon peker på samspill og medskyldighet mellom offisielle representanter, foretak og islamistgrupper som Al Qaida og ISIS – som hadde medlemmer som forberedte terrorangrep i Frankrike og over hele Europa. Kouachi-brødrene – som var medlemmer av Al-Qaida på den arabiske halvøy, og som organisert angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015 – fikk sin fire år lange overvåkning hevet sommeren 2014. ISIS-medlemmene som ledet angrepene i Paris den 13. november 2015 fikk reise fritt til og fra Europa under forberedelsene av sine angrep, selv om staten kjente dem vel.
Det er umulig å forstå denne utviklingen uten å se den i sammenheng med PS-regjeringens (Parti socialiste; sosialdemokratene) bredere strategiske mål: Regimeendring i Syria for enhver pris, samtidig med påleggingen av bittert upopulære nedskjæringstiltak i Frankrike.
Det militære angrepet på Assad som Hollande sommeren 2013 planla sammen med Washington ble ikke gjennomført, da London og Washington trakk seg i siste øyeblikk. Assads to best organiserte fiender på bakken i Syria, og som da okkuperte en stor del av landet, var Al Nusra og ISIS. De ble finansiert fra Qatar og Saudi-Arabia med amerikansk logistikkstøtte.
Mens PS-regjeringen overfor det franske folket hevdet at den støttet «demokratiske krefter» i kamp mot «en diktator», førte den faktisk en nykolonialistisk krig og støttet spioner og terrorister i et voldelig forsøk på regimeendring mot en tidligere fransk koloni.
Detaljene som kommer frem i Lafarge-granskningen ugyldiggjør også de påberopte begrunnelsene for suspenderingen av demokratiske rettigheter som ble innført under unntakstilstanden i november 2015, og som av Macron ble omdannet til den såkalte antiterroristloven. Unntakstilstanden tjente til å etablere struktur og praksis for en politistat og til å bekjempe arbeidernes motstand mot Hollandes nedskjæringspolitikk. Nå videreføres dette i form av Macrons arbeidsdekreter, tiltakene for å privatisere jernbanene og kuttene i offentlig helsetjenester, pensjoner, arbeidsledighetsforsikringen og andre viktige sosiale tjenester.
Dette angrepet på grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter ledes av de regjeringsrepresentantene som bak folkets rygg overvåket organiseringen av fullstendig kriminelle operasjoner – som i sin tur frembrakte de morderiske konsekvensene de anvendte til rettferdiggjøring av undertrykkingen av arbeiderklassens legitime opposisjon.