Appell til nyfascister om politiskandalen avslører Ukuelige Frankrikes reaksjonære rolle

Av Francis Dubois
4 August 2018

Implosjonen av den franske Nasjonalforsamlingens granskningskomité om politiskandalen som involverer presidentens topprådgiver Alexandre Benalla, har avslørt antiarbeiderpolitikken til Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI - La France insoumise). LFI, en populistisk pseudo-venstre-gruppe tilknyttet Syriza i Hellas og Podemos i Spania, inngikk en taktisk allianse med det tradisjonelle høyrepartiet Republikanerne (LR - Les Républicains) og det nyfascistiske Nasjonal samling (RN - Rassemblement nationale; tidligere Front National) basert på felles støtte for politiapparatets klager mot Benalla.

Til slutt fikk representanter for president Emmanuel Macrons parti Republikken på gang (LRM – La République en marche!) lagt ned komitéens arbeid på fredag. På det tidspunkt uttalte LFIs Danièle Obono seg for fjernsynskameraene i et angrep på komitéens president, LRM-representanten Yaël Braun-Pivet. Deretter inviterte hun andre oppositionspartier, inkludert RN-lederen Marine Le Pen, til å gjøre det samme. Le Pen uttalte seg først, etter Obonos invitasjon.

Obonos forsvar på Twitter, der hun hevdet at hun hadde adressert sine kommentarer til LR i stedet for til Le Pen, forandrer ingenting vesentlig. Ikke bare var det Le Pen som aksepterte Obonos invitasjon til å uttale seg, men det bekrefter at LFIs perspektiv i krisen utløst av Benalla-affæren er å slutte avtaler med høyreoriente, pro-politi krefter.

Dette understreker advarslene fra Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), om den repressive og antidemokratiske karakteren av Mélenchons politikk. Som andre pseudo-venstre-grupper som Det nye antikapitalistiske partiet, nektet han å gi noe klart lederskap for den andre valgrunden i fjorets presidentvalg, da millioner av hans velgere nektet å stemme for hverken Macron eller Le Pen. PES derimot, var det eneste partiet som krevde en aktiv boikott og som sloss for å bygge en politisk bevegelse av arbeiderklassen mot denne politiske svindelen, rettet mot hvilken som helst av de to som kom til å vinne valget.

Hvis noen var overrasket over Obonos oppførsel – gitt hennes opprinnelse fra Gabon – så var PES ikke det. Hennes appell rettet til Le Pen – den viktigste politiske representanten ikke bare for nyfascismen, men for sikkerhetsstyrkene – var et klart tegn. Etter erfaringene med Syriza og partiets valgallianse med det høyreorienterte partiet Uavhengige grekere, og det populistiske partiet Femstjernerbevegelsens allianse med Matteo Salvinis fascistiske Lega i Italia, kommer det nå frem at LFIs populisme er forenlig med den høyreorienterte antiarbeiderpolitikken som ble avvist av millioner av LFI-velgere. Dette bekrefter PES’ historikk og partiets kamp for å bygge en trotskistisk avantgarde i Frankrike.

Benalla-saken avmaskerte den franske styringsklassens og det politiske etablissementets karakter av ulovlig og vilkårlig vold. En video som viser hvordan Benalla angrep to unge demonstranter den 1. mai avslørte de vilkårlige mandatene som er gitt politiet siden Frankrike innførte unntakstilstand. En politistat tar raskt form i Frankrike og over hele Europa, der Den europeiske union (EU) beslutter byggingen av et stort nettverk av konsentrasjonsleirer for flyktninger over hele kontinentet – først og fremst rettet mot flyktninger, men i siste instans rettet mot all intern opposisjon.

I denne situasjonen er dét som bringer Mélenchon sammen med høyre – faktisk også det ekstreme høyre – promoteringen av politiet og statsundertrykkingen. Mens styringseliten krangler om de beste metodene for å få pålagt et diktatur, kaller den sammen de ulike politiske tendensene for å dekke over, eller nedtone betydningen av politibrutaliteten som er i sentrum for det fremvoksende politi-stat-regimet i Frankrike.

Uansett om det var forsettlig eller ikke, Obonos invitasjon til Le Pen til å uttale seg var ikke en tilfeldighet. Den var det uunngåelige resultatet av den politiske konvergensen mellom Mélenchon, LR og RN i løpet av de foregående dagene.

Mélenchon gjorde ingenting for å skjule sin fryd over å alliere seg med høyreorienterte krefter. «Når det er et spørsmål om å beskytte staten og om å sikre respekten for vår republiks normer er vi allierte med høyre, og det er jeg stolt av,» sa han. I forrige uke gjennomførte han intensive diskusjoner med LRs parlamentariske gruppeleder Christian Jacob og med Nicolas Dupont-Aignan – lederen av det lille nasjonalistiske ytrehøyrepartiet Frankrike reis deg, som ble allierte med Le Pen for 2017-presidentvalgets andrerunde – om sensurtiltak rettet mot Macron-regjeringen.

Den reaksjonære og kyniske opportunismen i LFIs appeller til LR, og til og med til nyfascistene, blir bare overgått av LRMs hykleri, som nå opponerer mot koblinger mellom LFI og nyfascistene – selv om det var Macron selv som adresserte en «republikansk hilsen» til Le Pen, på valgnatta da han vant.

Mer fundamentalt viser feiden mellom Mélenchon og Macron over Benalla-affæren hva hele det fransk politiske etablissementet, inkludert deres pseudo-venstre-komponenter, er skjønt enige om. Mélenchon angriper Macron og hevder at hans tilnærming er «amateurisme» og anklager faktisk Macron for å forsøke å bygge en politistat, uten full og ubetinget støtte fra politistyrkene og de gamle politiske partiene. På denne plattformen får han støtte fra politiet og fra hæren, som har en betydelig tilstedeværelse i LFI, og fra Le Pen.

LFIs støtte til borgerskapets forberedelser for en politistat er støtte fra en velstående middelklasse, besatt av identitetspolitikk og fiendtlig innstilt til arbeiderklassen og klassekampen. Dette sosiale sjiktet er bygd rundt demoraliserte post-1968-radikalere, som har gått gjennom forskjellige småborgerlige pabloistiske partier som en viss tid figurerte som «langt til venstre», og som til og med hevdet å være «trotskistiske» for å dekke over sin høyreorienterte politikk. Obono er en typisk representant for dette sjiktet.

Obono var i utgangspunktet medlem av Sosialisme undenfra (SPEB), en organisasjon tilknyttet Storbritannias Sosialistiske arbeidersparti (SWP), den småborgerlig tendensen som fordømte Sovjetunionen som «statskapitalisme». I 2004 gikk hun sammen med SPEB inn i Det revolusjonære kommunistiske fellesskap (LCR), Frankrikes største pabloistiske organisasjon, og deretter inn i Det nye antikapitalisme partiet (NPA) som LCR oppløst seg inn i 2009, under ledelse av Alain Krivine og Olivier Besancenot.

Hun ble med i NPA-tendensen Konvergens og alternativ (C&A) som forlot NPA i 2011 og gikk inn i eks-LCR-lederen Christian Picquets gruppe Det forente venstre, som sammen med det stalinistiske franske Kommunistpartiet (PCF) allerede i 2009 hadde sluttet seg til Mélenchon's Venstrefront-koalisjon.

Disse korrupte koblingene understreker at arbeiderklassen i Frankrike har behov for et nytt parti – PES – som kjemper på et sosialistisk program – for å forene den internasjonale arbeiderklassen, for å bekjempe den fremvoksende politistaten og de dype sosiale nedskjæringstiltakene som Macron pålegger – et program som arbeiderklassen kan ta makten basert på.

Begivenhetenes gang har bekreftet PES’ oppfordring fra fjorårets valg om en aktiv boikott av andre runden av presidentvalget, og partiets advarsel om at Macron ikke var det mindre ondet relatert til Le Pen. Boikottoppfordringen var heller ikke en taktisk manøver for å få velgere til å stemme Mélenchon i kommende valg. Boikottoppfordringen søkte å gjøre det klart at det eneste levedyktige perspektivet var arbeiderklassens politisk uavhengige revolusjonære bevegelse i opposisjon mot pseudo-venstre. Pseudo-venstres rolle, og spesielt de siste kommentarene fra Mélenchon og Obono, har nok en gang bekreftet denne analysen.