Denne rapporten ble presentert av David North, nasjonal styreleder forSocialist Equality Party (US) [Det sosialistiske likestillingspartiet (USA)], som åpning av SEPs Femte nasjonalkongress, avholdt fra 22. til 27. juli 2018.

Den femte kongressen for Socialist Equality Party avholdes midt i et eksplosivt samspill mellom politiske, økonomiske og sosiale prosesser.

Internasjonale allianser mellom imperialistmaktene, som har tjent som grunnlag for verdens geopolitikk siden slutten av Den andre verdenskrigen bryter sammen. Langtidsallierte blir til fiender og bygger opp sine militærstyrker. Motsigelsen mellom den globale økonomiens karakter av gjensidig avhengighet og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet fører ubønnhørlig mot verdenskrig. Den sentrale hovedaktøren i denne krisen er den amerikanske imperialismen, som hensynsløst utplasserer sin overlegne militærmakt for å motvirke sin langsiktige økonomiske nedgang.

De xenofobiske Amerika-først-raljeringene til Donald Trump er det råeste uttrykket for den amerikanske styringsklassens besluttsomhet om å opprettholde USAs globale hegemoni. Til tross for den virkelig ondskapsfulle konflikten mellom ulike fraksjoner av det amerikanske oligarkiet ville det være en alvorlig politisk feiltagelse å tro at det eksisterer fundamentale forskjeller om strategiske mål mellom Trump og hans demokratiske motstandere og deres allierte i etterretningstjenestene. Det er så visst ingen tendens innen noen av disse stridende fraksjonene som representerer arbeiderklassens interesser. Å skulle vurdere om hvem som er «verre» – Trump eller hans motstandere fra Det demokratiske partiet – er som å bli spurt om du foretrekker å bli bitt av en kobra eller kvalt av en boa-kvelerslange.

I det ene øyeblikk kan man tro at ingen kunne være verre enn Trump. Men så ser man den demokratiske senatoren Mark Warner true Russland med krig og demokratene i Representantenes hus brøle «USA, USA!» og til sammenligning forekommer da Trump nesten sivilisert. Det eneste relevante svaret er derfor, det som ble foreslått av Shakespeare: «En pest på begge partiene deres!»

Uansett hvor bitre forskjellene er om taktikkene så er alle deler av det amerikanske finans-foretaks- oligarkiet skjønt enige om det strategiske målet: bevaringen av USAs globale hegemoni. Hvorvidt med NATO, eller mot; hvorvidt ved krig i allianse med Tyskland mot Russland, eller i allianse med Russland mot Tyskland; eller hvorvidt ved anvendelsen av økonomisk press eller militærmakt mot Kina, så vil USA benytte seg av det som anses nødvendig mot det landet de ser som en trussel mot sine interesser. Som Trotskij, med forbløffende forsyn, skrev i 1928: «I en krisetid vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i boom-perioden.» [1]

Alle stormaktene er engasjert i en hektisk oppbygging av sine militærstyrker. Veksten av militarisme og de fremskredne forberedelsene til krig intensiverer de økonomiske byrdene som pålegges arbeiderklassen og som krever stadig større restriksjoner av tradisjonelle forfatningsmessige beskyttelser. De borgerlig-demokratiske styreformenes krise er åpenbar over hele verden. Den egyptiske kontrarevolusjonen i 2013 ga et brutalt eksempel på hvordan styringselitene vil reagere på et massebasert, venstreorientert folkelig opprør. Selv om de i det ene øyeblikket blir tvunget til å kjøpe seg tid med innrømmelser, vil de styrende klassene ved første anledning slå voldsomt tilbake. Men, de har uansett ikke til hensikt å tillate arbeiderklassen å få initiativet. Høyreorientete politiske krefter vokser i styrke i alle deler av verden, en tendens de tradisjonelle kapitalistiske mainstream-partiene ønsker velkommen og oppmuntrer.

I Tyskland har nynazistene fra Alternative für Deutschland oppstått som en betydelig politisk kraft. I 1949, i de desperate etterdønningene etter Den andre verdenskrigen, ble Reichstag til Bundestag. Den gamle bygningen ble nylig ombygd med en modernistisk kuppel. Men den sitter på toppen av en bygning der representantene snakker et altfor kjent politisk språk, som Hitler og Göring ville ha forstått og satt pris på. Og, som et tragisk hån mot nazismens ofre har Israels ultrahøyreorienterte regjering, som opprettholder nære forbindelser med fascistiske og antisemittiske politikere og regimer over hele verden, implementert den juridiske ekvivalenten av en konstitusjonell tilleggsendring som gir spesiell og opphøyet juridisk status utelukkende til jødiske mennesker.

Disse er kun to eksempler på en global tendens. Kapitaliststater antar en autoritær karakter og styrker etterretningstjenestenes og de stadig mer militariserte politistyrkenes undertrykkingsmandat. Tiltak for å sensurere informasjon på Internett og for å blokkere tilgangen til sosialistiske og antikrignettsteder, spesielt WSWS, blir intensivert. I London, som under 1800-tallets storhetstid for det borgerlige demokratiet innvilget asyl for utallige flyktninger fra forfølgelse, holdes Julian Assange som en politisk fange, truet med øyeblikkelig pågripelse om han forlater den ekvadorianske ambassaden. Millioner av mennesker over hele verden, gjort hjemløse av de imperialistiske krigenes ødeleggelser og av konsekvensene av en ekstrem økonomisk utbytting, blir strippet for sine mest minimale menneskerettigheter og behandlet brutalt. I USA blir barn revet fra sine foreldre og plassert i interneringssentre.

Pådrivet mot krig og diktatur ble intensivert av Wall-Street-krisen i 2008. Den nåværende globale krisen er resultat av politikken ført av de styrende elitene som respons på krasjet, som til tross for gjenopprettingen av børsene ikke har løst noen av de underliggende motsetningene som førte til sammenbruddet for ti år siden. Som det blir stadig tydeligere, har metodene som det finansielle oligarkiet anvender for å begrense krisen, og samtidig berike seg under prosessen, bare utsatt oppgjørets dag.

Wall-Street-krasjet i 1929 igangsatte en verdensomspennende krise som førte til den internasjonale radikaliseringen av arbeiderklassen. Men det sovjetiske regimets politiske degenerering og de sosialdemokratiske og stalinistiske partienes forræderi av arbeiderklassen i Europa, fremfor alt i Tyskland, Frankrike og Spania, garanterte fascismens seier og førte, innen 10 år, til utbruddet av Den andre verdenskrig.

USA var også skueplass for massive sosiale kamper. Congress of Industrial Organizations (CIO) [Kongressen av industriorganisasjoner] som – hvilket pseudo-venstre foretrekker å glemme – oppsto i 1935 som et opprør mot American Federation of Labor (AFL) [Den amerikanske arbeidsføderasjonen], ble fokuspunkt for en bevegelse av millioner av arbeidere. Den amerikanske styringsklassen, langt rikere enn sine europeiske motparter, valgte – men ikke uten forbitret opposisjon innen egne rekker – å svare på utfordringen fra den amerikanske arbeiderklassen med Roosevelts reformprogram New Deal, heller enn med variantene av en amerikansk-type fascisme som ble fremmet av Huey Long, Henry Ford, Boss Frank Hague, Father Coughlin og Charles Lindbergh. Men som gjenytelse for implementeringen av det reformistiske New-Deal-alternativet krevde og fikk Franklin Delano Roosevelt en ubetinget støtte fra den nylig organiserte industri-fagforeningsbevegelsen for den amerikanske imperialismens «krigsinnsats».

Til forskjell fra 1929-etterspillet fremmet ikke den amerikanske styringsklassen etter 2008-krasjet et reformalternativ. Obama-administrasjonen hyttet ikke med knyttneven mot «den store rikdommens kriminelle gjerningsmenn» og truet ikke, som Roosevelt gjorde, med å ville «drive pengevekslerne ut av templet». I stedet inviterte Obama representantene for pengevekslerne inn i sin regjering og gjorde den store rikdommens kriminelle gjerningsmenn rikere enn noensinne. Den regjerings-orkestrerte redningen av bankene fullførte en prosess som hadde utviklet seg over flere tiår: institusjonaliseringen av et politisk-økonomisk system der aksjebørsene, med statens fulle støtte, tjener som medium for overføringen av rikdom, i en massiv og usett størrelsesorden, til det foretaks-finasielle oligarkiet. Dette systemet av ekstrem parasitisme reflekterer, i den endelige analysen, den globale nedgangen for den amerikanske kapitalismens verdensposisjon og produktive makt.

Som Socialist Equality Party advarte i mars 2009, bare seks uker etter at Obama ble president:

Politikken til Obama-administrasjonen er fullt og helt bestemt av interessene til foretaks- og finansaristokratiet. I den forstand er de som sammenligner Obama med Roosevelt engasjert enten i en forføring av offentligheten eller i selvbedrag. Til tross for tyngden av den økonomiske krisen på 1930-tallet tillot USAs fortsatt enorme økonomiske ressurser Roosevelt å eksperimentere med sosiale reformer. Det alternativet eksisterer ikke lenger i dag. Dagens kapitalisme har ikke slike ressurser til rådighet. [2]

Obama-administrasjonen kausjonerte ut de rike. Men i prosessen diskrediterte den det politiske systemet i millioner av arbeidende menneskers øyne. Obamas løfte om «forandring dere kan tro på» viste seg å være et kynisk bedrageri. Det beredte veien for fremveksten av Trump, som – akkurat som Le Pen i Frankrike, Gauland i Tyskland og Salvini i Italia – benytter høyrepopulistisk demagogi for å utnytte et utbredt sinne over forverrende levekår.

USA er nå rystet av sin alvorligste politiske krise siden slutten på Borgerkrigen i 1865. Det er vanskelig å komme på noen tidligere historisk erfaring som den nåværende situasjonen kan sammenlignes med. «The irrepressible conflict» [o. anm.: begrep for opphavet til Borgerkrigen; «den ikke-undertrykkbare konflikten»] som brøt ut i 1861, vokste i siste instans frem som resultat av den kraftfulle kapitalistiske utviklingen i USA. En dynamisk, progressiv og til og med revolusjonær fraksjon av det amerikanske borgerskapet konfronterte slaveeiernes reaksjonære opprør. Nesten 160 år senere er dagens krise produkt av den langt fremskredne nedgangen for den amerikanske kapitalismens globale posisjon, og vitner om degenereringen i alle deler av den amerikanske styringsklassen. Jeg gjentar: Det er ingen progressiv tendens innen noen av de konkurrerende fraksjonene av det styrende kapitalist-imperialistiske oligarkiet.

Nå som denne konflikten intensiveres trues den politiske legitimiteten til alle institusjonene som den amerikanske styringsklassen har utøvd politisk makt gjennom i USA, og hevdet sin dominerende stilling med over hele verden. Konflikten mellom de fiendtlige fraksjonene på de høyeste nivå av staten, er på randen til å anta en åpent voldelig karakter.

En hittil usett konsentrasjonen av rikdom hos de rikeste fem prosent av befolkningen, i USA og i alle andre store kapitalistland, er underliggende faktor for det voksende sosiale sinnet. Det nylige utbruddet av streiker, spesielt i USA, er den første indikasjonen på en gjenkomst av klassekamp. Under forhold av ekstrem sosial polarisering blir arbeiderklassen radikalisert og begynner å gi uttrykk for sin interesse for et sosialistisk alternativ til kapitalismen. Selv om den fortsatt er begrenset i sin politiske forståelse og målsetninger, vil denne utviklingens dynamikk få en stadig mer eksplisitt antitapitalistisk og revolusjonær sosialistisk orientering.

De organisasjonene som en gang hevdet å fremme en progressiv agenda har respondert på denne krisen ved å flytte seg til høyre, og ikke til venstre. Anført av ledere som betales årslønninger på hundretusenvis av dollar, intensiverer fagforeningene – som bedre kan beskrives som syndikater for foretakenes arbeidskraftforvaltning – sin innsats for å undertrykke, spre og demoralisere arbeiderklassens opposisjon. Pseudo-venstre-organisasjonene – og særlig de som sporer sin politiske tilhørighet tilbake til shachtmanisme og pabloisme – opererer stadig mer åpent som agenter for borgerlige partier og som imperialismens støttespillere. Slike krefter som Syriza i Hellas, Podemos i Spania og Corbyns Labour-Party-lederskap i Storbritannia forsøker å avlede og undertrykke den voksende sosiale motstanden blant massene. Deres tilegnelse av politisk innflytelse fører alltid til deres integrasjon inn i staten og til deres svik av arbeiderklassen.

Den raske veksten for Democratic Socialists of America (DSA) [Amerikas demokratiske sosialister] er primært et produkt av den politisk uerfarne ungdommens ønske om et alternativ til Det demokratiske partiet. Men DSA har aldri vært uavhengig av Det demokratiske partiet. De har blitt fremmet av New York Times og deler av Det demokratiske partiet for å forhindre utviklingen av en venstreorientert bevegelse utenfor den borgelige politikkens omløpsbane. For tiden blåses DSA opp som en ballong, men denne ekspansjonen – kun opprettholdt av varm luft – vil uunngåelig føre til en politisk og organisatorisk krise. De mest seriøse venstreorienterte elementene blant studentungdommen som har blitt tiltrukket av DSA vil komme til å forstå at denne organisasjonen er et vedheng av Det demokratiske partiet og er imot en kamp mot kapitalismen.

Eklektiske politiske improvisasjoner og loslitt opportunistisk manøvrering er en dårlig erstatning for et vitenskapelig basert og historisk informert marxistisk program. Humanitære appeller om en mildere og mer hensynsfull kapitalisme vil ikke stoppe det ubønnhørlige pådrivet mot diktatur og krig. DSA blir, helt forutsigbart, feiret i media. Men deres håp om å finne en løsning på krisen på et kapitalistiske grunnlag, og enda til en løsning med Det demokratiske partiets godkjenning, er politisk og intellektuelt fallitt. DSAs «teoretikere» – som de som publiserer Jacobin – skryter av sin likegyldighet overfor det siste århundrets revolusjonære erfaringer og lærdommer. Men denne kombinasjonen av uvitenhet, selvtilfredshet og kynisme gjør DSA-teoretikerne helt ute av stand til å forstå dagens verden.

Alternativene som arbeiderklassen står overfor er ikke «Reform eller Revolusjon», men heller «Revolusjon eller Kontrarevolusjon». Trotskijs advarsel i Overgangsprogrammet, stiftelsesdokumentet for Den fjerde internasjonale, som ble skrevet kort før utbruddet av Den andre verdenskrigen, resonerer med enda større kraft i dagens verden: «Foruten en sosialistisk revolusjon, og dét i den neste historiske perioden, trues hele menneskehetens kultur av katastrofe.» [3]

Et helt tiår har gått siden Socialist Equality Party avholdt sin Stiftelsekongress i 2008. Faktisk ble omdanningen fra Workers League til Socialist Equality Party [fra Arbeiderligaen til Det sosialistiske likestillingspartiet] besluttet og bekjentgjort i juni 1995. Beslutningen ble tatt som svar på oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991 og det politiske sammenbruddet av alle arbeiderklassens gamle tradisjonelle organisasjoner – både partiene og fagforeningene.

Tiltakene til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) måtte rettes mot å skape de partiene som skulle organisere og utdanne arbeiderklassen, og skape grunnlaget for fornyelsen av den bevisste kampen for sosialisme.

I november 1991, bare uker før oppløsingen av Sovjetunionen, arrangerte Den internasjonale komitéen en konferanse i Berlin, der den identifiserte de vesentige historiske implikasjonene av stalinismens og dens apologeters ugjenkallelige diskreditering:

Denne Berlin-konferansen markerer en ny fase i Den fjerde internasjonales utvikling. Den internasjonale komitéen utgjør i dag den eneste bona fide trotskistiske verdensorganisasjonen i hele verden. Den internasjonale komitéen er ikke bare en bestemt tendens innen Den fjerde internasjonale, den er Den fjerde internasjonale som sådan. Fra og med denne konferansen vil Den internasjonale komitéen påta seg ledelsesansvar for Den fjerde internasjonales arbeid som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. [4]

Uansett hvor langstrukket den objektive historiske prosessen måtte bli vil Den internasjonale komitéen innføre de nødvendige endringene i sitt politiske arbeid. Denne objektive nødvendigheten var underliggende for transformasjon av ligaene til partier. Seksjonenes «liga»-form i Den internasjonale komitéen hadde sin forankring i en lang historisk periode da de viktigste taktiske initiativene besto av å stille «krav» til massepartiet og til fagforeningsorganisasjonene, enten de var ledet av sosialdemokrater, stalinister eller til og med, som i USA, om de var støttespillere av Det demokratiske partiet. Denne taktikken innebar ikke noen form for tilpasning til, enn si noen forsoning med reaksjonære lederskap. Snarere var det bestemt av den dominerende rollen disse masseorganisasjonene hadde i arbeidernes aktive kamper, og deres fortsatt meget betydelige innflytelse blant de mest klassebevisste og militante delene av arbeiderklassen. Hevdingen av sosialistiske krav ble sett som både nødvendig og uunngåelig for å overvinne de fortsatt betydelige illusjonene som masser av arbeidere hadde om sine ledere og organisasjoner. Kravene «Labour til makten basert på sosialistisk politikk» i Storbritannia, «For en CP-CGT-regjering» i Frankrike, og «For et Labor Party basert på fagforeningene» i USA, hadde som formål å vekke antikapitalistiske aspirasjoner i arbeiderklassen og samtidig å motvirke byråkratienes klassesamarbeid.

Men de gamle byråkratiske organisasjonenes ubrutte kjede av forræderier på 1980- og 1990-tallet, og oppløsingen av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen, forandret disse organisasjonenes relasjon til arbeiderklassen, både i en objektiv og subjektiv betydning. En manglende erkjennelse av denne forandringen medførte fare for at den taktikken som var utviklet for å overvinne illusjoner om de gamle organisasjonene, ville forvandles til en meningsløs og selvødeleggende innsats for å opprettholde og til og med oppmuntre til slike illusjoner.

SEP erkjente at denne orienteringen ville kreve nye arbeidsformer. Det førte til lanseringen av World Socialist Web Site i februar 1998, i tett samarbeid med Den internasjonale komitéens seksjoner (som også forvandlet sine ligaer til partier).

I løpet av de neste ti årene gjorde Socialist Equality Party vesentlige fremskritt, både politisk og organisatorisk. Etter mange år med svært begrenset vekst begynte partiet å tiltrekke seg og rekruttere nye krefter. Selvfølgelig var dette knyttet til den politiske opposisjonen som ble generert av det stjålne valget i 2000, lanseringen av krigen mot terror etter 9/11 og invasjonen av Irak i 2003. Men potensialet i den objektiv situasjonen kunne bare realiseres i den grad det ble erkjent og handlet etter. SEPs politiske og organisatoriske initiativ var av kritisk betydning.

Det er også nødvendig å understreke det teoretiske arbeidet som partiet har gjennomført etter oppløsingen av Sovjetunionen. Dette arbeidet var nødvendigvis konsentrert om den historiske avklaringen. Som det ble forklart på Den internasjonale komitéens 12. plenum i mars 1992:

Vi bestreber oss på å utvikle proletariatets politiske bevissthet på grunnlag av en assimilering av hele Den russiske revolusjonens historie. Akkurat nå er det en enorm forvirring i arbeiderklassen. Dens synspunkter er ikke basert på en korrekt historisk bevissthet. Denne forvrengte bevisstheten er forankret i tidligere historiske erfaringer som massene har gjennomlevd – erfaringer den ikke kan assimilere uten partiets inngripen.

De store løgnene som er anvendt for å desorientert millioner er at stalinisme er marxisme, og at Sovjetunionens sammenbrudd beviser sosialismens og marxismens fallitt. Det er nødvendig å motbevise disse løgnene og bevise at stalinismen var marxismens antitese og produktet av historiens mest forferdelige kontrarevolution. [5]

Etter Det 12. plenum lanserte Den internasjonale komitéen «Offensive against the Post-Soviet School of Historical Falsification» [Offensiven mot skolen av post-Sovjet historieforfalskning], der vår avdøde kamerat Vadim Zakharovich Rogovin spilte en så viktig og inspirerende rolle. Mellom 1995 og 1998 sponset Den internasjonale komitéen forelesninger kamerat Rogovin holdt i USA, Storbritannia, Tyskland og Australia. En kritisk milepæl i dette teoretiske arbeidet, rett før lanseringen av World Socialist Web Site, var «sommerskolen» avholdt i Sydney tidlig i januar 1998 i regi av den australske seksjonen av ICFI. Forelesningene holdt der var en oppsummering av grunnleggende historiske, politiske, filosofiske og estetiske problemstillinger som ICFIs kadre hadde jobbet med gjennom hele 1990-tallet.

Sommerskolen inkluderte forelesninger som gjendrev påstanden om at det ikke var noe realistisk alternativ til stalinismen i Sovjetunionen, som anvendte Trotskijs teori om permanent revolusjon for en kritikk av castroismen og de tilhørende formene for borgerlig nasjonalisme, som gransket kapitalismens motsigelser ved slutten av den tjuende århundret, som analyserte fagforeningenes relasjon til den revolusjonære kampen for sosialisme, og som forklarte kunstens plass i kritikken av det kapitalistiske samfunnet.

Det må også bemerkes at Mehring Books i 1998 publiserte Art as the Cognition of Life, en samling av Venstre-opposisjonisten Alexander Voronskijs skrifter, oversatt av kamerat Fred Williams. Publiseringen og studiet av dette verket, og særlig Voronskijs kritikk av Freudianismen, bidro enormt til partiets erkjennelse av kløften mellom marxismen og både Frankfurt-skolen og postmodernismen. Denne avklaringen skulle vise seg å være av avgjørende betydning for bekjempelsen av den skadelige teoretiske innflytelsen av pseudo-venstres reaksjonære middelklassepolitikk, sentrert på opphøyelsen av individualistisk etnisitets-, rase-, kjønns- og seksualidentitet fremfor sosial klasse.

I august 2005 sponset SEP, sammen med ICFI, en serie med ni forelesninger om emnet «Marxisme, Oktoberrevolusjonen og det historiske grunnlaget for Den fjerde internasjonale». Mindre enn seks måneder senere, i slutten av januar 2006, sponset det australske SEP et møte av International Editorial Board [Det internasjonale redaksjonsrådet] der det ble levert 13 rapporter. Disse rapportene ga en ekspansiv oversikt, fra et marxistisk synspunkt, av den verdenspolitiske situasjonen.

I mai 2006 ble det publisert en detaljert kritikk av professor Rockmores angrep på Engels og filosofisk materialisme. En måned senere, i juni 2006, sendte jeg et langt brev med tittelen «Marxism, History & Socialist Consciousness» [Marxisme, historie & sosialistisk bevissthet] til Steiner og Brenner. Brevets primære formål var ikke å overbevise dem om feilene i deres veivalg, men ytterligere å klargjøre den essensielle sammenhengen mellom forsvaret av materialismen mot alle former for subjektiv idealistisk irrasjonalitet og byggingen av det revolusjonære partiet av og i arbeiderklassen.

I mai 2007 publiserte World Socialist Web Site sin detaljerte imøtegåelse av de svertende antiTrotskij-biografiene skrevet av de britiske akademikerne Ian Thatcher og Geoffrey Swain. Alt det tidligere nevnte arbeidet ble utført samtidig med den daglige publiseringen av World Socialist Web Site.

Hensikten med å påminne dette arbeidet, som ble utført i forkant av Stiftelseskongressen for Socialist Equality Party, er å understreke den kritiske sammenhengen mellom teoretisk, politisk og organisatorisk arbeid. ICFIs og SEPs erfaringer fra perioden fra 1995 til 2008 viste den grunnleggende sannheten i at vesentlige politiske og organisatoriske fremskritt krever vedvarende teoretisk forberedelse. Lenin hadde rett: «Uten revolusjonær teori kan det ikke være noen revolusjonær bevegelse.»

Innen 2008 hadde det åpenbart vært gjennomført tilstrekkelig forberedende arbeid til å rettferdiggjøre å avholde en offisiell stiftelseskongress. For å være helt ærlig, den kunne sannsynligvis ha vært holdt flere år tidligere. Innen 2008 var det imidlertid en meget sterk konsensus i partiledelsen om at en stiftelseskongress der det politiske programmet og organisasjonsreglene ble formelt vedtatt ikke lenger kunne utsettes. Grunnlaget for enigheten var vår vurdering av den økonomiske krisen og dens politiske implikasjoner. Den 11. januar 2008 publiserte WSWS rapportteksten jeg hadde presentert en uke tidligere på en nasjonal samling for SEP, avholdt i Ann Arbor. Rapporten begynte:

2008 vil bli karakterisert av en betydelig intensivering av det verdenskapitalistiske systemets økonomiske og politiske krise. Turbulensen i verdens finansmarkeder er ikke bare uttrykk for en konjunkturnedgang, men snarere en dyp systemisk uorden som allerede destabiliserer internasjonal politikk.

Rapporten fortsatte:

Da boligmarkedsbobla i USA sprakk, som var blåst opp av ukontrollerte spekulative investeringer i subprime-boliglån, resulterte det i globale tap for internasjonale banker og andre finansinstitusjoner på hundrevis av milliarder dollar. Den grumsete alfabetssuppa av finansielle instrumenter – deriblant SIV-er (strukturerte investeringsredskaper), CDO-er (co-lateraliserte gjeldsobligasjoner), m.m. – hadde blitt utformet for å «sikre» subprime-boliglån, for å skjule deres tvilsomme karakter og spre risikoen blant en stor antall institusjoner. Resultatet er en internasjonal finanskrise som, ifølge én analytiker, har stilt spørsmålstegn ved levedyktigheten og legitimiteten til det angloamerikanske kapitalisme-systemet.

Denne analysen førte til følgende konklusjoner: For det første, USA og verden var på randen av den største økonomiske krisen siden 1930-tallet. For det andre, denne krisen ville føre til et oppsving av klassekampen. For det tredje, intensiveringen av klassekampen ville radikalisere arbeiderklassen, gjenopplive interessen for sosialisme og marxisme, og skape uovertrufne muligheter for å vinne de mest fremskredne delene av arbeiderklassen til Den internasjonale komitéens program, til trotskisme.

Stiftelseskongressen ble åpnet den 3. august 2008. Delegatene vedtok partiets vedtekter, en prinsipperklæring og kongressens hoveddokument, The Historical and International Foundations of the Socialist Equality Party [Det historiske og internasjonale grunnlag for Socialist Equality Party]. I den innledende delen forklarte dokumentet historiens plass i SEPs arbeid:

Revolusjonær sosialistisk strategi kan bare utvikles på grunnlag av lærdommene fra tidligere kamper. Fremfor alt må utdanningen av sosialister rettes mot utviklingen av en detaljert kunnskap om Den fjerde internasjonales historie. Utviklingen av marxisme som den sosialistiske revolusjonens teoretiske og politiske spydspiss har funnet sitt mest avanserte uttrykk i kampene Den fjerde internasjonale har ført siden etableringen i 1938, mot stalinisme, reformisme, pabloistiske revisjoner av trotskismen og mot alle andre politiske former for opportunisme.

Politisk enighet innen partiet på essensielle anliggender angående program og oppgaver kan ikke oppnås uten en felles evaluering av de historiske erfaringene fra det 20. århundre og deres sentrale strategiske lærdommer. Rosa Luxemburg beskrev en gang historie som arbeiderklassens «Via Dolorosa». Bare i den grad arbeiderklassen lærer av historien – ikke bare lærdommene om sine seire, men også om sine nederlag – kan den være beredt for kravene fra en ny periode med revolusjonær kamp. [6]

Stiftelseskongressen ble avsluttet lørdag den 9. august. Nøyaktig fem uker og to dager senere, den 15. september 2008, erklærte Lehman Brothers konkurs og Dow Jones Industrial Average falt med 504 poeng. Intens innsats for å stabilisere markedene stoppet midlertidig det brå fallet av aksjekursene. Men den 29. september falt bunnen ut av markedet og varslet den verste resesjonen siden 1930-tallet. I løpet av månedene som fulgte doblet Kongressen statsgjelden og Federal Reserve forpliktet hundrevis av milliarder dollar for å kausjonere ut Wall-Street-investorer. Markedet begynte en spektakulær gjenoppretting etter å ha nådd sitt post-krasj-lavtpunkt i mars 2009. Byrden av krisen ble helt og holdent flyttet over på arbeiderklassen, i form av «home foreclosures» [bankovertagelser av hus], brutale lønnskutt, tilintetgjøringen av millioner av jobber og nedskjæringer av offentlige utlegg til sosiale programmer.

I hvilken grad har det siste tiårets begivenheter bekreftet SEPs prognose fra begynnelsen av 2008? Partiets forventning om en massiv økonomisk krise ble, uten tvil, fullt ut realisert. Oppsvinget av klassekampen, selv om den har utviklet seg saktere enn i 1930-årene, er klart på vei. Det langsommere tempoet i utviklingen kan forklares av flere historisk betingede faktorer, fremfor alt den langsiktige konsekvensen av stalinismens og sosialdemokratiets tidligere forræderier for arbeiderklassens politiske bevissthet. Gjennom årtier forfalsket stalinismen historien, utførte kolossale forbrytelser, presenterte verden en pervertert og korrupt forvrengning av marxismen, og fremmedgjorde arbeiderklassen fra sosialisme. Til slutt førte den raske oppløsingen av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen, mellom 1989 og 1991, til en dypt forankret pessimisme om selve muligheten for et alternativ til kapitalismen.

Nedgangen i klassebevissthet, spesielt etter 1991, reflekterte en bredere kulturell og intellektuell degenerering av det borgerlige samfunnet. I sin krig mot marxismen oppnådde styringsklassen en seier som kostet mer enn den vant («a Pyrrhic victory»), for den sto igjen med et ufruktbart intellektuelt miljø, strippet for betydelige idéer og perspektiv, inkapabel til å inspirere seriøst kulturarbeid og avhengig av tjenestene til universitetenes kyniske og feige postmodernistiske pseudo-intelligentsia.

Alle dette sosiale miljøets verste egenskaper – uendelige selvopptatthet, besettelsen av personlig rikdom og status, hevingen av personlige bekymringer over samfunnsansvar, likegyldighet for demokratiske rettigheter og en dypt forankret fiendtlighet mot arbeiderklassen – finner uttrykk i deres identitetspolitikk. Dette politisk og intellektuelt reaksjonære miljøet – der historisk, progressiv sosial og demokratisk bevissthet er undertrykt – har vært en vesentlig faktor for forsinkelsen i utviklingen av klassekampen.

De kulturelle og intellektuelle faktorene forverres av de korporatistiske fagforeningenes fysiske undertrykkingen av arbeiderklassens arbeid for å forsvare seg og slå tilbake mot kapitalistisk utbytting. De enorme ressursene byråkratiet forvalter – alliert med foretakene og staten – har blitt hensynsløst anvendt de siste 30 årene for å forhindre streiker, den mest elementære formen for arbeiderklassens kamp.

Men den siste bølgen av streiker gjennomført av lærere på grunnplanet, uten offisiell autorisasjon, markerer begynnelsen av et opprør mot fagforeningene. Det er stigende tidevann for klassekampen, og som SEP varslet i 2008 følger det med dette en fornyelse av klassebevissthet og interesse for sosialisme. Det er utfordringene – de teoretiske, politiske og organisatoriske – som oppstår fra oppsvinget av klassekampen og radikaliseringen av arbeiderklassens bevissthet perspektivresolusjonen – The Resurgence of Class Struggle and the Tasks for the Socialist Equality Party – hovedsakelig er opptatt av. [Gjenkomsten av klassekampen og oppgavene for Socialist Equality Party]

Den internasjonale komitéen og Socialist Equality Party ser realistisk og med optimisme på dagens situasjon. De to elementene er ikke i strid med hverandre. Begge er viktige komponenter i et revolusjonært perspektiv. Hvis – som utkastet til perspektivresolusjonen sier – pessimisme er «den mest kortsynte og ubrukelige formen for ahistorisk subjektivisme», er optimisme basert på forståelsen av de historiske lovene som finner uttrykk – på en kompleks og motstridende måte – i det menneskelige samfunns operasjoner. Optimisme, må det understrekes, er ikke et spørsmål om å håpe på det beste og forvente, som Mr. Micawber, at «noe vil dukke opp». Vi er materialister og forstår derfor at vi spiller en vesentlig rolle i å bestemme utfallet av begivenhetenes gang. Som utkastet til perspektivresolusjonen hevder:

I denne historiske situasjonen er det revolusjonære partiet selv en enorm faktor i å bestemme utfallet av den objektive krisen. En evaluering av den objektive situasjonen og en realistisk evaluering av politiske muligheter som utelukker det revolusjonære partiets innflytelse, er helt fremmed for marxismen. Det marxistiske revolusjonære partiet ikke bare reagerer på begivenheter, det deltar i de begivenhetene som det analyserer, og gjennom sitt lederskap i kampen for arbeidernes makt og sosialisme, bestreber det seg på å forandre verden.

Avsnittet som jeg har sitert introduserer den delen av dokumentet med tittelen «Eighty Years of the Fourth International» [Den fjerde internasjonales åtti år]. Det er mye i perspektivresolusjonen som er nytt. Det representerer en betydelig utvikling av partiets forståelse av den politiske situasjonen og reflekterer og trekker veksler på erfaringene fra partiets aktive deltakelse, i USA og internasjonalt, i vesentlige politiske og sosiale kamper. Enn videre, dokumentet avklarer forholdet mellom den objektive utviklingen av klassekampen og partiets aktivitet og identifiserer nøyaktig de politiske og praktiske initiativene som partiet må gjennomføre etter konkluderingen av denne kongressen.

Men jeg mener at delene av utkastet som omhandler Den fjerde internasjonales historie representerer den teoretiske og politiske kjernen i dokumentet. Denne delen av perspektivutkastet oppsummerer kortfattet den historiske erfaringen, programmet og prinsippene som Socialist Equality Party baserer sitt arbeid på.

Oppmerksomheten som vårt parti gir til jubiléer er ikke et uttrykk for en akademisk interesse for historie, en formell erkjennelse av et politisk slektskap, og aller minst er det et slags sentimentalt tilbakeblikk på svunne ting. Jubiléer er snarere en anledning til å revurdere de kritiske erfaringene som arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen har gjennomgått i lys av eksisterende betingelser. Gjennomarbeidingen av tidligere erfaringer har for marxister alltid vært en viktig forberedelse for fremtidige kamper.

Det mest kritiske kapitlet i Trotskijs Results and Prospects [Resultater og perspektiver], som dannet grunnlaget for utarbeidingen av teorien om permanent revolusjon, heter «1789-1848-1905». Denne historiske gjennomgangen av utviklingen av den borgerlige revolusjon over en periode på nesten 120 år førte Trotskij til en grundig forståelse av arbeiderklassens nye rolle i kampen mot autokrati, med vidtrekkende implikasjoner for marxistisk revolusjonær strategi i det tjuende århundre, i Russland og over hele verden. Lenins State and Revolution [Staten og revolusjon], skrevet sommeren 1917, besto hovedsakelig av en detaljert granskning av Marx’ og Engels’ skrifter om Paris Commune av 1871 [Paris-kommunen 1871]. Konklusjonene som Lenin utledet av denne gjennomgangen dannet det teoretiske grunnlaget for den kampen han førte, i september og oktober 1917, for å vinne støtte i Bolsjevikpartiet for makterobringen.

Den internasjonale komitéen og dens seksjoner bringer ikke bare slagord og et sett av krav inn i arbeiderklassens kamper. Disse er av stor betydning, men de er utilstrekkelige for utdanningen av arbeiderklassen og hevingen av dens politiske bevissthet til det nivå som er nødvendig for gjennomføringen av den sosialistiske revolusjonen. For å forstå krisen og oppgavene som den konfronteres med, må arbeiderklassen forstå karakteren til den historiske epoken, der den lever og kjemper.

Enn videre, for utviklingen av revolusjonær strategi og de relevante taktikker må arbeiderklassen tilegne seg et tilstrekkelig nivå av kunnskap om det forrige århundrets store politiske begivenheter og revolusjonære kamper. Til slutt, for at arbeiderklassen skal kunne evaluere de organisasjonene og tendensene som hevder å representere dens interesser, må den kjenne deres historie, deres politiske avstamning og den rollen de har spilt i tidligere kamper.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale legemliggjør en stor historisk erfaring. Dens kontinuerlige studering av historien, assimileringen av sine lærdommer og den historiske kunnskapens rolle i formuleringen av program og praksis, skiller ICFI fra alle andre politiske organisasjoner og tendenser som hevder å være sosialistiske.

Perspektivutkastet erklærer:

Dette året markerer åttiårsjubiléet for stiftelsen av Den fjerde internasjonale i september 1938. I sekstifem av de åtti årene av dens eksistens, har Den fjerde internasjonales arbeid blitt utviklet under ledelse av Den internasjonale komitéen. Fra ståstedet 2018 er det ingen tvil om at den historiske analysen, prinsippene og programmet som Den fjerde internasjonale ble grunnlagt på i 1938, og som ble opprettholdt med publiseringen av Det åpne brevet som etablerte Den internasjonale komitéen i 1953, har blitt bekreftet og berettiget av hele forløpet av historisk utvikling.

Trotskijs skrifter bibeholder ekstraordinær relevans fordi de politiske problemene som han jobbet med, i en objektiv forstand, gjenstår i den nåværende historiske perioden. Enn videre, programmet og prinsippene som han kjempet for har blitt kontinuerlig utviklet gjennom arbeidet utført av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale. Trotskismens historie har som sitt essensielle innhold en kontinuerlig og intens relasjon til kampene i sin tid. Den fjerde internasjonales historie dokumenterer den mest avanserte delen av arbeiderklassens bevisste respons på politiske saksanliggender og konflikter som oppstår av det verdenskapitalistiske systemets krise og denne krisens refleksjon i klassekampen og arbeiderklassens bevissthet.

Den internasjonale komitéen er i stand til å gi en detaljert beretning av sin historie. Den kan ikke bare gi en dokumentert historikk over hva som skjedde, men også en forklaring på de underliggende sosiale og politiske årsakene til de store politiske konfliktene, betydningen av de politiske forskjellene som oppsto innen Den fjerde internasjonale og deres relasjon til objektive sosiale prosesser og politiske konflikter som involverer og påvirker millioner av mennesker.

I forordet til den nye utgaven av The Heritage We Defend [Arven vi forsvarer], påkaller jeg oppmerksomhet til innsatsen fra historikerne Daniel Gaido og Velia Luparello for å glorifisere Morrow-Goldman-fraksjonen som de heroiske lederne av en opposisjon innen SWP som brutalt ble ofre for James P. Canon. Gaido og Luparello går så langt som til å erklære at Canon-fraksjonens seier dømte Den fjerde internasjonale til impotens. På den bakgrunnen blir hele SWPs post-Morrow-Goldman historie, og Den internasjonale komitéens historie, avvist som mer eller mindre meningsløs. De skriver:

Hvis denne analysen er korrekt da begynte krisen i Den fjerde internasjonale, ikke slik som ofte hevdet, med kontroversen utløst av Michel Pablos «deep entrist»-taktikk i 1953, men ti år tidligere, på grunn av SWP-ledelsens manglende evne til å tilpasse sin taktikk til den nye situasjonen som utviklet seg i Europa som resultat av Mussolinis fall, og den påfølgende adopteringen av den demokratiske kontrarevolusjonspolitikken til de kapitalistiske klassene i Vest-Europa og den amerikanske imperialismen. [7]

Gaido og Luparello bemerker i forbifarten at Morrow og Goldman favoriserte gjenforeningen av SWP med Workers Party som ble stiftet av Max Shachtman etter at den småborgerlige minoriteten splittet fra SWP i 1940. De refererer også kryptisk, uten utarbeidelse, til den «skammelige slutten» for Morrow-Goldman-tendensen. De unnlater å forklare at den «skammelige slutten» bestod av Morrows og Goldmans passasje, sammen med deres allierte Jean Van Heijenoort, inn i den pro-imperialistiske antikommunismens leir. De diskuterer heller ikke Max Shachtmans og hans Workers’ Partys politiske utvikling. Dette er et anliggende ikke bare av antikvarisk og akademisk betydning, i og med at Shachtmans ånd og politikk lever videre i politikken til International Socialist Organization (ISO), Democratic Socialists of America (DSA) og – må vi tilføye – mye av den moderne neo-Conservative bevegelsen.

I 1953 skrev Shachtman et essay som ble publisert i Labor Action, avisa til Workers’ Party. Det begynte:

USAs utenrikspolitikk er en katastrofe. Det var den under den avdøde Roosevelts War Deal, det forble den under Trumans Fair Deal, og den har blitt verre under Eisenhower-administrasjonens første 100 dager.

Shachtman fortsatte:

Under Den andre verdenskrigen lyktes det stalinistene å erobre og konsolidere sin totalitære makt i et dusin land i Europa og Asia. Det er vanskelig å huske et annet eksempel i historien av etableringen av et imperium med sammenlignbare dimensjoner og betydning så raskt, med så lite motstand, og til så lav pris, nesten uten at det ble avfyrt et skudd. Alt dette forandret jordens overflate, kanskje mer radikalt enn i noen sammenlignbar historisk periode.

Og likevel: Ledere og statsmenn av alle kapitalistmaktene, inkludert det mektige USA, sto tilside, uten å kunne forhindre disse stalinistiske seirene, ute av stand til å gjøre mer enn å løfte en finger for å rive seg i håret. Det er ingenting tilsvarende dette i vår livstid.

Og likevel: sannheten er at de mer-eller-mindre ansvarlige reaksjonære ikke har noe alternativ til gårsdagens utenrikspolitikk. Den politikken er i dag som den var under Roosevelt og Truman – en imperialistisk politikk tilpasset den amerikanske imperialismens spesielle stilling og behov.

Enhver som forsøker å anvende en imperialistisk politikk i verden i dag, hvor den rådende felleskarakteristikken er hat mot imperialisme og besluttsomhet om å bli kvitt den, er nødt til å høste katastrofe og ingenting annet. Og dette gjelder selv om politikken er rettet mot stalinismen, som selv er den mest despotiske og imperialistiske makt i verden.

Fordi det ikke er noe praktisk reaksjonært alternativ til dagens Washington-politikk, betyr ikke det at kampen mot stalinismen er håpløs. Det finnes et alternativ til Eisenhower-Truman-Roosevelt-politikken.

Navnet er: en demokratisk utenrikspolitikk.

Egentlig foreslo Shachtman ingenting annet enn å by amerikansk imperialisme en ny reklamekampanje, der hovedkvarteret til utenriksdepartementet og CIA skulle gis et nytt strøk maling, og de gamle skiltene som bar imperialismens insignier skulle erstattes med nye, med demokratiets insignier.

Shachtman hadde nok et forslag. For at den demokratiske nyinnpakkingen av amerikansk imperialisme skulle bli tatt på alvor i utlandet, måtte denne kampanjen involvere og anvende de amerikanske fagforeningenes ressurser, og de måtte presentere seg som den frie og uavhengige arbeiderbevegelsens apostler. Som Shachtman proklamerte i konklusjonen av sitt essay:

Det er en stor anledning – men bare hvis den amerikanske arbeiderbevegelsen, med utgangspunkt i sine mest progressive elementer, tar ansvar for det med sin egen stemme – stemmen til den mektigste bevegelsen på jorda i dag – og at de med denne stemmen sverger arbeidets svorne dedikering til demokratiets utenrikspolitikk.

AFL, som snart skulle fusjonere med CIO, besvarte Shachtmans oppfordring og dedikerte massive ressurser til implementeringen av «demokratiets utenrikspolitikk». Shachtman og hans protégéer, som Tom Kahn, ble innflytelsesrike rådgivere for George Meany, den reaksjonære presidenten for nysammenslåtte AFL-CIO. Shachtman selv leverte slående eksempler på sin forpliktelse til en «demokratiets utenrikspolitikk» ved å støtte invasjonen av Svinebukta, som han hyllet som en aksjon av militante kubanske fagforeningsfolk, og den amerikanske invasjonen av Vietnam. En annen sak Shachtman støttet med stor iver, i kampen for den demokratiske selvbestemmelsens navn, var frigjøringen av Ukraina fra sovjetisk imperialisme.

Utenrikspolitikken til ISO er den moderne inkarnasjonen av Shachtmans «demokratiets utenrikspolitikk», og den finner sin mest skadelige anvendelse i deres kampanje for den amerikanske imperialismens intervensjon i Syria.

Som forklart i forordet til den nye utgaven av The Heritage We Defend er bare Den internasjonale komitéen i stand til å identifisere «de objektive sosiale og politiske prosesser –som oppstår som følge av verdenskapitalismens motsigelser og den globale og nasjonale utviklingen av klassekampen under og i etterdønningene av Den andre imperialistiske verdenskrigen – som var underliggende for konfliktene i Den fjerde internasjonale.»

Med tilbakeblikk over en periode på åtti år er det mulig å forstå den objektive historiske betydningen av alle de kritiske episodene i Den fjerde internasjonales historie: Kampen mot den småborgerlige minoriteten i Socialist Workers Party i 1940, avvisningen av det høyreorienterte sosialdemokratiske programmet til Morrow-Goldman i 1946, publiseringen av Det åpne brevet og etableringen av Den internasjonale komitéen i 1953, Den internasjonale komitéens avvisning av gjenforening med pabloistene i 1963, opposisjonen som utviklet seg i Workers League mellom 1982 og 1985 til opportunismen i det britiske Workers Revolutionary Party, som kulminerte i Den internasjonale komitéens suspendering av WRP den 16. desember 1985 og med den endelige splittelsen i februar 1986. I hver av disse kritiske episodene var den trotskistiske bevegelsens skjebne – det vil si overlevelsen av den bevisste kampen for verdenssosialisme – på spill.

Utviklingen av verdenskrisen og den politiske evolusjonen av alle tendensene som opponerte og forsøkte å revidere trotskismens strategiske oppfatninger, har bekreftet og berettiget de kampene Den fjerde internasjonale førte, som har blitt ledet av Den internasjonale komitéen i sekstifem av de åtti år av dens eksistens.

Shachtmans påstand om at det sovjetiske byråkratiet representerte en ny klasse ble endelig motbevist av begivenhetene fra 1989 til 1991. Aldri i historien hadde en klasse frivillig oppløst sin stat og akseptert ødeleggelsen av eiendomsrelasjonene som dannet grunnlaget for dens velstand og sosiale identitet. Når det gjelder pabloismen, og dens tilskrivelse av en revolusjonær rolle for det stalinistiske byråkratiet – der sosialismen ville bli realisert i form av «deformerte arbeiderstater» som ville vare i århundrer – ble også motbevist av de stalinistiske regimenes egenoppløsning.

Historiske hendelser har berettiget Den fjerde internasjonales prinsipper og program. En enorm erfaring av politisk kamp, som strekker seg over åtti år, er konsentrert i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og Socialist Equality Party. Denne bevegelsens kadre er nå pålagt å bevisst utnytte denne erfaringen i klassekampen som utvikler seg og vinne de mest klassebevisste og militante arbeiderne og ungdommene for programmet for verdenssosialistisk revolusjon.

Fotnoter:

[1] The Third International After Lenin (New York: Pathfinder, 2002), s. 29

[2] David North, The Economic Crisis and the Return of History (Oak Park: Mehring, 2012) s. 27

[3] Documents of the Fourth International: The Formative Years (1933-40), New York: Pathfinder, 1973, s. 181

[4] David North, “A Historic Victory for the Working Class and the Fourth International,” Report to the World Conference of Workers Against Imperialist War and Colonialism, November 16, 1991, i The Fourth International, Volume 19, No. 1, s. 13

[5] David North, “After the demise of the USSR: The Struggle for Marxism and the Tasks of the Fourth International,” Report to the Twelfth Plenum of the ICFI, March 11, 1992, i The Fourth International, Volume 19, No. 1, s. 75

[6] The Historical & International Foundations of the Socialist Equality Party (Oak Park: Mehring, 2008), s. 2

[7] Daniel Gaido and Velia Luparello, “Strategy and Tactics in a Revolutionary Period: U.S. Trotskyism and the European Revolution, 1943-1946” i Science & Society, Vol. 78, No. 4, October 2014