Bombshell: The Hedy Lamarr Story - «Gjør det gode uansett. ... Tenk stort uansett. ... Bygg uansett»

Av Joanne Laurier
6 August 2018

Alexandra Deans dokumentarfilm Bombshell: The Hedy Lamarr Story er en beretning om livet og karrieren til den berømte Hollywood-skuespilleren Hedy Lamarr. Deans film fokuserer på Lamarrs nylig oppdagede karriere som oppfinner av teknologier som banet vei for sikker Wi-Fi, GPS og Bluetooth, mobiltelefoni og militærteknologi.

Hedy Lamarr

Til en viss grad forbannet av sin skjønnhet spilte Lamarr i mange filmer, hvorav ingen er spesielt minneverdige. Hennes mest interessante filmer ble laget under andre-verdenskrigs-epoken: Algiers (1938), Boom Town (1940), Tortilla Flat (1942), Experiment Perilous (1944), The Strange Woman (1946) og Dishonored Lady (1947).

Ryggraden i Deans dokumentarfilm er et intervju med Lamarr (innspilt på lydbånd) ført av Fleming Meeks – en fast skribent for magasinet Forbes – for en 1990-artikkel, ti år før hennes død. Filmen inkluderer også kommentarer fra medlemmer av hennes familie, biografer og beundrere som Mel Brooks og Robert Osborne.

I Meeks-intervjuet kommer Lamarr over som et varmt, tenksomt og observant menneske. Hun levde i konvulsive, ofte tragiske tider og hadde tydeligvis fra tidlig alder bestemt seg for å gjøre noe viktig med sitt liv.

Deans Bombshell antyder at Lamarr i vesentlig grad ble misaktet av filmindustrien, som fant lite nytte for hennes personlighet og intellekt. «Enhver jente kan se glamorøs ut. Alt hun trenger å gjøre er å stå stille og se dum ut,» hevder Lamarr. I et stort antall av sine filmopptredener har hun et utenomverdslig uttrykk, som om tankene er helt andre steder. Dokumentaren antyder noen av de tingene hun kanskje hadde i tankene.

The Strange Woman (1946)

Lamarr var født i november 1914 og vokste opp i en velstående jødisk familie i Wien, som på den tiden var en av de mest sofistikerte byene i verden, som hjemstavn for Sigmund Freud, Gustav Klimt, Egon Schiele, Arthur Schnitzler, Karl Kraus, Robert Musil og andre lysende størrelser.

Hedwig Kiesler (den senere Lamarr) sugde opp noe av denne kultiverte, «kunstnerisk tilbøyelige» atmosfæren. Allerede som barn var hun særdeles våken, nysgjerrig, og åpen mot verden. Bombshell refererer til en artikkel som sier: «Hedys interesse for dingser startet faktisk i en alder av fem år, da hun plukket en gammeldags musikkboks fra hverandre og satte den sammen igjen.»

Lamarrs sønn Anthony Loder, forteller oss: «Min mor var nysgjerrig. Hun hadde et meget intellektuelt, nysgjerrig sinn. Hun ville vite hvordan tingene fungerte, og hennes far fortalte henne om ting. Hennes fars offisielle stilling var bankdirektør, og han var også interessert i teknologi.»

Den kosmopolitiske atmosfæren i hennes ungdom hadde mye å gjøre med hennes senere dualitet som kunstner og oppfinner, men disse omgivelsene (hun forteller Meeks «jeg savner Wien», «jeg vil gjerne lage en film om det.... Alle de fine ting jeg så da jeg var barn») var i ferd med å bli gjenstand for tunge slag levert av titaniske hendelser. Lamarr ble født i de første månedene av Den første verdenskrigen, som til slutt førte til Det østerriksk-ungarske imperiets sammenbrudd.

Hun kom inn i filmbransjen som tenåring i 1931, med en liten rolle i en østerriksk-tysk komedie. I en alder av 18 fikk hun hovedrollen i den beryktede Ekstase i 1933, samme år som Hitler kom til makten. Filmen kunne ikke vises i Tyskland da skuespilleren var jødisk.

Plakaten for Experiment Perilous (1944)

Bombshell har dessverre bare en begrenset forståelse av det som egentlig formet Lamarr: hennes liv kolliderte igjen og igjen med verdenshistoriske begivenheter.

Skuespilleren ankom USA i 1938, etter å ha fått kontrakt med Louis B. Mayer fra MGM. Som en av kommentatorene i Bombshell observerer hadde Mayer «kommet til Europa for å kjøpe opp alle skuespillerne som rømte nazi-Tyskland. Han regnet at han kunne ta dem tilbake til Hollywood og slavebinde dem til Metro-Goldwyn-Mayer-imperiet for en billig penge.»

Som jødisk flyktning fra Hitler og allerede kjent på grunn av Ekstase ble Hedy Kiesler nå Hedy Lamarr. Om Lamarr og Algier, som gjorde henne til stjerne, spøker komiker/forfatter-regissøren Mel Brooks: «Da jeg var ung så jeg henne i Algiers, og sa til meg selv: ‘Jeg skal komme meg til Hollywood og jeg skal gifte meg henne. Og hvis jeg ikke får gifta meg med henne, skal jeg få tatt henne ut på middag og så skal jeg føle henne opp, under bordet. Hva enn jeg kan få til.’»

Dokumentarfilmens fortellerstemme bemerker at det er «nesten ufattelig hvor belagt hun var i 1940. De [skuespillerne] ble forventet å gjøre hva studioet ønsket. Bette Davis beskrev det som et ‘slavesystem’. Og de var eid i den forstand at de hadde inngått kontrakter som knyttet dem til studioene for syv-års-perioder.»

Lamarrs sønn Anthony forteller: «Min mor jobbet som en veddeløpshest. Hun måtte løpe raskt hele tiden. De ga henne piller for å vekke henne for å spille. Jeg er ganske sikker på at det var en form for speed. Og så, for å få dem til å sove, ga de dem sovepiller. De jobbet seks-dagers-uke.»

Faktisk, ifølge Bombshell: «Kvinner måtte komme til studioet veldig tidlig fordi de måtte få satt opp håret, de måtte sminkes, de måtte få på kostymene. Og så, vet du, jobbet de ut over kvelden. Og her er det som er bemerkelsesverdig. Etter en slitsom dag på settet gikk ikke Hedy til sengs. Hun sosialiserte ikke. Hedy var hjemme og jobbet på sin nyeste oppfinnelse ... ikke bare hadde hun et komplett oppfinner-bord rigget hjemme hos seg, men [luftfarts-tycoon og filmprodusent] Howard Hughes ga henne en liten versjon av oppfinnerutstyr-settet som han hadde i campingvogna der hun oppholdt seg mellom tagningene.»

Interessant nok, Lamarr ble involvert i design av Hughes’ fly: «Jeg mente flyene gikk for sakte, så jeg tenkte at det var ikke riktig. De burde ikke være firkantede, vingene ... Så jeg kjøpte ei bok om fisk og så kjøpte jeg ei bok om fugler, og så brukte jeg den raskeste fuglen, koblet den med den raskeste fisken. Jeg tegna det sammen og viste det til Howard Hughes, og han sa: ‘Du er et geni.’»

Det var da hun også drømte opp en tablett som skulle fizze opp og lage cola. Hedy: «Du vet at under krigen hadde ingen Coca-Cola, og jeg ville komprimere det til en terning, sånn at servicefolk og fabrikkfolk, alt de trengte var vann for å slippe den i.» Denne spesielle idéen ble det ikke noe av.

Lamarrs største bidrag som oppfinner ble inspirert av en tragisk hendelse sommeren 1940, da «en lastebåt med barn ble torpedert. Alt mannskap gikk tapt, inkludert 83 barn. På den tiden var de tyske U-båtene på kanten til å vinne krigen. De syntes å være usenkbare, fordi de enkelt utmanøvrerte de utdaterte britiske torpedoene.»

Hun tenkte: «Jeg skal gjøre noe med det.» Hedy forteller at fra en artikkel «fikk jeg idéen til oppfinnelsen min da jeg forsøkte å tenke på en eller annen måte for å utligne balansen for britene. Jeg tenkte at en radio-kontrollert torpedo kunne gjøre det.»

Ifølge Bombshell: «Tyskerne fylte lufta med radio-interferens. Hun kom opp med idéen om en hemmelig måte å styre den torpedoen mot målet på, som ikke kunne avbrytes, som ikke kunne jammes, som ikke kunne tulles med.»

«I stedet for bare én sender-mottaker-frekvens å kommunisere på, sa hun, ‘Hva om vi endret disse frekvensene konstant, synkronisert med hverandre?» Frekvens-hopping.

«‘Idéen var min, men George implementerte den.’»

Komponisten George Antheil

Sønnen Anthony forteller til kamera: «Min mor møtte [den amerikanske modernist komponisten og pianisten] George Antheil på Janet Gaynors fest. Og hun likte virkelig George Antheil. [Antheil hadde mistet en yngre bror i krigen.] Da hun forlot festen tidlig skrev hun telefonnummeret sitt med leppestift på frontruta til bilen hans.»

Til slutt ville Lamarr og Antheil «at deres torpedo og skip skulle kommunisere på 88 forskjellige frekvenser, som et krypteringssystem, i utgangspunktet for at ingen skulle kunne knekke kodingen.»

De ga oppfinnelsen sin til marinen, som avviste den off-hand. I tillegg beslagla den amerikanske regjeringen Hedys 1942-patent, som en fiendtlig fremmeds besittelse. Lamarr sverger: «Jeg sjønner det ikke, de anvender meg for å selge obligasjoner, [hun solgte for $ 25 millioner av dem, eller for $ 343 millioner i dagens dollar], da er jeg ikke en fremmed. Men når jeg finner opp noe for dette landet, da er jeg en fremmed?»

Bombshells etterskrift påpeker at «Hedys oppfinnelse nå er grunnlaget for sikker Wi-Fi, Bluetooth, mobiltelefoni, GPS og militærteknologi. Markedsverdien av oppfinnelsen er anslått til $ 30 milliarder. Hvis de nåværende trender videreføres mener eksperter at nesten alle i hele verden snart vil være forbundet med frekvens-hopping.»

Som salt i såret påpeker Deans dokumentar at Lamarr «som var ei kvinne som hadde forsøkt å forandre krigens forløp, nå befant seg i en tredjerangs film, som en distraksjon for troppene,» som den nedverdigede «innfødte jenta» Tondelayo in White Cargo.

Dokumentarfilmen formidler fornemmelsen av at Lamarr visste at de fleste av hennes filmer ikke var minneverdige. Hun ble ofte rolle-castet som en eksotisk femme fatale, delvis på grunn av sin aksent og delvis på grunn av sitt blendende utseende, en kombinasjon som kunne få den amerikanske he-mannen oppløst til en pøl.

Dishonored Lady (1947)

Det var imidlertid noen få unntak: ovennevnte Algier, Jack Conways Boom Town med Clark Gable og Spencer Tracy, og John Steinbecks Tortilla Flat, regissert av Victor Fleming. Hennes skuespillerevner ble spesielt stilt til skue i Edgar G. Ulmer's The Strange Woman(som hun co-produserte), Jacques Tourneurs Experiment Perilous og Robert Stevensons film-noir Dishonored Lady (1947) med Dennis O'Keefe og John Loder, far til henne to barn – hun hadde tidligere adoptert et tredje. Så var det selvfølgelig Cecil B. DeMilles episke bibel-film Samson og Delilah (1949), som var en enorm suksess for Paramount.

Hennes seks ekteskap var heller ingen kilde til lykke. Hennes første var med Fritz Mandl, som drev et ledende østerriksk våpenfirma. Ifølge Bombshell var han «etter tysk målestokk jødisk, og derfor var Hitler bekymret for å bli sett sammen med ham, og jeg tviler sterkt på at Hitler var gjest i noen av deres hus, men det var derimot Mussolini.» Det var Lamarrs første eksponering for militærteknologi.

På 1950-tallet prøvde hun å produsere en film, men uten suksess. Siden gjorde hun Aspen i Colorado om til et østerriksk skianlegg. Som nevnt, det var flere ekteskap, men ingen av dem varte særlig lenge. Og det var narkotika, inkludert metamfetamin som studioene foreskrev; en pinlig arrestasjon for butikktyveri, og masse plastisk-kirurgi. Lamarr endte sitt liv, tragisk nok, som enstøing: «Hun ville ikke engang se familien sin. Vi ønsket å tilbringe tid med henne, men hun holdt oss unna. Det var så mye skandale. Det var forskjellige kapitler med skandale.» Lamarr hevdet at hun ikke hadde noen anger – «Du lærer av alt» – men fakta om de siste årene antyder kanskje noe annet.

Som hun forklarer til Meeks hadde hennes liv «mange faser ... Jeg har vært gjennom mye, hele mitt liv.»

Hun sa en gang: «Folk er urimelige, ulogiske og selvsentrerte. Elsk dem likevel. Hvis du gjør noe godt, da vil folk beskylde deg for alternative, egoistiske motiver. Gjør godt likevel. De største menneskene med de største idéene kan bli skutt ned av de minste menneskene med de minste sinnene. Tenk stort likevel. Det du bruker år på å bygge opp kan bli ødelagt over natta. Bygg likevel. Gi verden det beste du har, og du blir sparket i tennene. Gi verden det beste du har allikevel.»

Ei fremragende kvinne.