I går meldte den amerikanske presidenten Donald Trump en åpen advarsel til land og foretak over hele verden: «Enhver som gjør forretninger med Iran, vil IKKE gjøre forretninger med USA,» samtidig som de amerikanske sanksjonene mot Iran «snapped back», som Obamas trussel lød.
Straffetiltakene følger opp Trump-administrasjonens beslutning fra mai om å oppheve 2015-atomavtalen med Iran, kjent som Joint Comprehensive Action Plan, eller JCPOA [Felles helhetlig handlingsplan]. De ensidige amerikanske sanksjonene vil forby handel med Iran av kommersielle fly, biler, edle metaller, kull, aluminium og stål, samt iransk eksport av tepper og pistasjenøtter.
Washington truer med å straffe ethvert selskap som internasjonalt bryter forbudet, ved å blokkere dem fra det amerikanske finanssystemet. En runde nummer to av amerikanske sanksjoner skal tre i kraft i november, som vil ramme alle Irans sentralbanks utenlandstransaksjoner og landets oljeeksport, som utgjør hoveddelen av landets eksportinntekter og underbygger statens økonomi.
I sin tweet i går erklærte Trump: «Dette er de mest bitende sanksjonene som noen gang er pålagt,» og berettiget absurd nok sin holdning ved å erklære: «Jeg spør om VERDENSFRED, intet mindre!» Under banneret «fred» forbereder Trump-administrasjonen seg på handelskrig og krig – ikke bare mot Iran, men mot alle USAs potensielle rivaler, inkludert sine europeiske og asiatiske allierte.
I går trådte også EUs «blokkeringsstatutt» i kraft, der europeiske selskaper blir instruert om ikke å overholde USAs krav om å opphøre med handelsvirksomhet i Iran. De som beslutter å trekke seg ut på grunn av amerikanske sanksjoner vil trenge EU-autorisering, og uten den kan de bli utsatt for juridiske tiltak fra medlemsland.
Storbritannias utenriksminister Alistair Burt fortalte til BBC at «amerikanerne har egentlig ikke denne retten». Mens det var opp til bedrifter selv å bestemme seg om å fortsette i Iran, sa han at Storbritannia mente at 2015-atomavtalen er viktig «ikke bare for regionens sikkerhet, men for verdens sikkerhet».
Nathalie Tocci, en rådgiver for EUs utenrikspolitiske sjef Federica Mogherini, advarte på BBC-radio på mandag kveld: «Hvis EU-selskaper overholder amerikanske sekundære sanksjoner vil de i sin tur bli sanksjonert av EU.» Hun sa at tiltakene var «nødvendige for å signalisere, diplomatisk, til iranerne at europeere er seriøse» om å ville opprettholde Iran-atomavtalen.
Europeiske foretak har imidlertid allerede stemt med føttene. Det tyske bilkonsernet Daimler som produserer Mercedes-Benz-biler, bekreftet tirsdag at de hadde suspendert sin virksomhet i Iran. Andre selskap, inkludert Boeing, Airbus, Total og Siemens har allerede signalisert deres intensjon om det samme.
Ved å kullkaste 2015-atomavtalen retter USA også et slag mot sine europeiske rivaler, og spesielt Tyskland. Tyske firma, som har nære bånd til Iran, steppet raskt frem for å dra nytte av investeringsmulighetene da de bød seg. I fjor økte den tyske eksporten til Iran med 16 prosent til nesten € 3 milliarder, men de har i løpet av de første fem månedene av 2018 gått ned med 4 prosent mens Trump orienterte seg i retning av å gjeninnføre sanksjoner.
En ukjent amerikansk embetsmann erklærte på mandag at EUs blokkeringsstatutt var «ikke noe vi er spesielt opptatt av». En annen representant hevdet at «nesten 100 internasjonale foretak har annonsert at de har til hensikt å forlate det iranske markedet.» Det gjenstår å se om EU og unionens medlemsland vil forsøke å håndheve vedtektene med juridiske skritt mot europeiske foretak.
Mens USAs sanksjoner mot iransk olje ikke trer i kraft før november har Kina allerede avvist USAs krav om å avslutte sin oljeimport fra Iran. Amerikanske embetsmenn på besøk til Beijing i forrige uke fortalte media at Kina bare var enig om ikke å øke sine innkjøp. Kina er den største kjøperen av iransk råolje.
Det russiske utenriksdepartementet sendte i går ut en uttalelse som karakteriserte sanksjonene som et «grelt eksempel» på Washingtons brudd på FNs resolusjoner og «deres tråkking på folkeretten». Uttalelsen oppfordret andre land til ikke å la Iran-avtalen bli «ofret for amerikanske forsøk på å utligne sine anliggender med Iran som ikke er relatert til JCPOA».
Trump-administrasjonen opphevet 2015-avtalen til tross for at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjentatte ganger har bekreftet at Iran overholder sine vilkår. Under avtalen aksepterte Iran i vesentlig grad å begrense sine nukleære program som motytelse for en trinnvis fjerning av internasjonale sanksjoner.
Trump-administrasjonen har imidlertid flere ganger avvist avtalen og insistert på at Iran helt må avslutte sine atom- og missilprogram, underkaste seg stadig mer påtrengende inspeksjoner og avslutte sin såkalte «støtte til terrorisme». Dette siste kravet innebærer Irans fullstendige underkastelse for USA dominans i Midtøsten, inkludert fjerningen av iranske styrker fra Syria og slutt på støtten til grupper som Hizbollah i Libanon og Houthi-styrkene i Jemen.
Den amerikanske sikkerhetsrådgiveren John Bolton påstod på mandag at Washingtons politikk ikke var regime-endring i Teheran, men «å legge et uovertruffen press på Irans regjering for at de endrer sin oppførsel». Slike uttalelser er rett og slett ikke troverdige. Bolton selv er notorisk kjent for militaristiske ytringer som understreker den tiår-lange amerikanske ambisjonen om å installere et føyelig regime i Teheran.
Trump-administrasjonens sanksjoner er klart innrettet på å fremprovosere en alvorlig økonomisk og sosial krise i Iran. Den amerikanske beslutningen i mai om å trekke seg fra atomavtalen har allerede rammet den iranske økonomien hardt. Landets valuta er i år halvert i verdi mot den amerikanske dollaren på det uoffisielle markedet, og det tvinger opp prisen på mat og andre basisvarer.
Trump-administrasjonen håper tydeligvis å utnytte antiregjeringsprotester som har brutt ut de siste månedene. Demonstrasjonene har imidlertid inkludert mange forskjellige sjikt, blant annet arbeidsledige arbeidere, lærere som krever bedre lønn, så vel som velstående sjikt som er opprørt over regjeringens valutakontroller.
Blant voksende streiker og uro i arbeiderklassen internasjonalt eksisterer det et potensiale for en bevegelse som ikke bare er rettet mot det repressive iranske regimet, men også mot den amerikanske imperialismens rovhandlinger.