Mueller-granskningen søker å implisere WikiLeaks og Julian Assange i «russisk innblanding»

Av James Cogan
15 August 2018

Granskningen ledet av spesialanklager og forhenværende FBI-direktør Robert Mueller om angivelig «samspill» mellom Trump-kampanjen og Russland under 2016-presidentvalget har gått inn i en ny fase.

Mueller forsøker å underbygge saken han fremmet i forrige måned – anklagen mot 12 russiske etterretningsoffiserer – om at Roger Stone, i en periode en sentralrådgiver i Trump-valgkampanjen, og WikiLeaks-redaktøren Julian Assange begge var parter i en konspirasjon om å datasnoke [hacke] og publisere e-postmeldinger sendt av Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) og av Hillary Clintons valgkampanjeleder John Podesta (se: «In run-up to Trump-Putin summit, Mueller charges 12 Russian officers with DNC email hack»).

Minst åtte angivelige «assosierte» av Roger Stone har blitt utspurt eller har blitt pålagt å møte for edsvorent vitnesbyrd for Muellers etterforskning [subpoena]. Kristin Davis, en av dem, stilte for et frivillig intervju i forrige måned og ble pålagt å gi formelt vitnesbyrd igjen for en storjury sist fredag. Andrew Miller, en annen av dem, nektet å møte den samme dagen og har blitt dømt for forakt for retten. Sist torsdag utstedte Mueller også subpoena til radiovert og WikiLeaks-supporteren Randy Credico, som må vitne den 7. september.

Credicos advokat uttalte på fredag at Muellers granskningsteam «sannsynligvis vil snakke med ham om Roger Stone og Julian Assange». Kristin Davis fortalte CNN på mandag at storjuryen hadde utspurt henne «om hvorvidt det skjedde noe samspill med Russland eller ikke».

Det angivelige beviset for et under-hånden-plott som involverte russisk etterretning, Stone og WikiLeaks er så gjennomskuelig at det grenser til det patetiske.

Julian Assange

Julian Assange bekjentgjorde offentlig i et intervju i juni 2016 at WikiLeaks hadde informasjon om demokratenes valgkampanje. WikiLeaks publiserte DNC-lekkasjene den 22. juli 2016.

Roger Stone hevder å ha «kommunisert» med Assange den 8. august. Hans første angivelige meldinger til Randy Credico, der han spurte radioverten om han ville anvende sin kontakt med Assange for å finne ut om WikiLeaks hadde mer materiale, ble imidlertid sendt først i september.

Tilsvarende ble Stones Twitter-meldinger til den angivelige datasnoken «Guccifer 2» – som amerikanske etterretningstjenester hevder var en front for russiske tjenester – sendt etter at WikiLeaks var i besittelse av de lekkede e-postene og allerede hadde publisert DNC-avsløringene.

Mens WikiLeaks ikke kan og ikke avslører sine kilder, har en troverdig påstand blitt fremmet av en av organisasjonens tilhengere – den britiske varsleren Craig Murray – om at lekkasjene ble utført av personer på innsiden av DNC, og ikke av datasnoker eller såkalte «hackere».

Hva angår e-postene fra DNC og Det demokratiske partiet er kilden uansett irrelevant. Etter enhver journalistisk standard var det nyhetsverdig. Det avslørte den reelle sammensvergelsen som fant sted under presidentvalget: den bevisste kampanjen utført av det angivelig upartiske DNC for å undergrave valgkampanjen til Bernie Sanders og sikre Hillary Clintons nominasjon.

WikiLeaks publiserte e-postene fra DNC rett før Det demokratiske partiets Nasjonal-konvensjon. Avsløringene avstedkom raseri blant mange av de 13 millioner amerikanerne som hadde stemt for Sanders i demokratenes primærvalg, i stor grad på grunn av støtte for hans fordømmelser av «milliardærklassen» og hans populistiske besvergelser om å kjempe for større sosial likestilling.

DNC-styreleder Debbie Wasserman Schultz måtte trekke seg i skam før konvensjonen. Etter at den var gjennomført trakk også DNCs administrerende direktør Amy Dacey, finansdirektøren Brad Marshall og kommunikasjonsdirektøren Luis Miranda seg.

Den 7. oktober 2016 publiserte WikiLeaks en mengde e-poster sendt av John Podesta, styrelederen for Clinton-kampanjen. Som med DNC-lekkasjene var informasjonen svært nyhetsverdig. E-postene inneholdt transkripsjoner av taler Hillary Clinton holdt for ulike bank- og foretaksfora, der hun skrøyt av sin støtte til Wall Street og sine forpliktelser til finansoligarkiets interesser.

WikiLeaks’ eksponeringer tjente bare til å understreke det millioner av amerikanske arbeidere og ungdommer allerede hadde bestemt seg for, konfrontert med valget mellom Trump og Clinton: ingen av big-business-kandidatene kunne støttes. Trump vant valgkollegiet og presidentskapet fordi med den generelt lave valgdeltakelsen hadde ikke Clinton tilstrekkelig støtte i et lite antall viktige delstater, til tross for at hun vant det totale nasjonale stemme-antallet med mer enn tre millioner. Russisk «innblanding» – om den så fant sted – hadde ingen signifikant rolle for utfallet.

Hele konspirasjonsteorien om «russisk innblanding» kunne ha vært avvist som en absurditet hadde den ikke blitt så ubønnhørlig videreført av mektige deler av det amerikanske etablissementet, og hadde den ikke hatt så enorme konsekvenser både for demokratiske rettigheter i USA og for verdens politiske relasjoner.
Kampanjen har tjent dypt reaksjonære formål. For det første har den vært anvendt for å kreve vidtrekkende sensur av opposisjonelle – først og fremst internett-søkemotorenes, Facebooks og andre sosialmediers nedgradering av venstreorienterte oppfatninger – under påskudd av å skulle motvirke «falske nyheter».

Samtidig har den spilt en betydelig rolle i den intensiverte forfølgelsen av Julian Assange selv. WikiLeaks-redaktøren har blitt svertet som ei russisk nikkedokke, mens til og med hans kommunikasjoner med omverdenen har blitt avstengt og det gjøres forberedelser for å tvinge ham ut av den ekvadorianske ambassaden i London, der han ble innvilget politisk asyl i 2012. Assange står overfor faren for å bli pågrepet og innesperret i Storbritannia, mens amerikanske myndigheter treffer sine tiltak for å få ham utlevert til USA for å stilles for retten for falske anklager om spionasje.

For det andre har hysteriet over «innblandingen» blitt brukt til å presse Trump-administrasjonen til å opprettholde en krigshissende utenrikspolitikk mot Russland, som truer med å utløse konflikter i Midtøsten og i Europa.

Og til slutt, påstanden om samspill betraktes åpenbart som et mulig middel for å få tvunget Trump ut eller stilt for riksrett [impeachment], for å få slutt på hans uberegnelige presidentskap ved et palasskupp – for å erstatte ham med den høyreorienterte, kristen-

fundamentalistiske visepresidenten Mike Pence.

Anklagene mot Roger Stone er sentrale for denne agendaen. Den ikke uttalte insinuasjonen er at Trump – gjennom sine relasjoner med Stone – på en eller annen måte var klar over og samtykket til, et komplott for å påvirke valgresultatet.

Den 27. september 2017 bestred Stone påstander fremmet i en fiendtlig utspørring for House Intelligence Committee [Etterretningskomitéen i Representantenes hus]. Han benektet spesielt «påstanden om at jeg hadde forkunnskap om tidspunktet, innholdet og kilden til WikiLeaks-avsløringene fra DNC.» Han erklærte at hans eneste kommunikasjon med WikiLeaks hadde vært gjennom en «journalist» som fungerte som «mellom-mann». Senere navnga han Randy Credico.

Credico har antydet at han vil motsi Stone for Muellers granskningsteam, i den grad at han benekter at utvekslingen av noen meldinger gjorde ham til en «mellom-mann» for den høyreorienterte politiske aktøren mot WikiLeaks. Imidlertid har han også antydet at han vil bevitne at han ikke har noe kjennskap til et eventuelt direkte forhold mellom Stone og Assange.

WikiLeaks har gjentatte ganger publisert i sine Twitter-meldinger at organisasjonen ikke diskuterte detaljene eller tidsplanen for sine publikasjoner med Stone.

Hovedkonsekvensen av Muellers subpoena til Credico og den fortsatte forfølgelse av Stone over påståtte forbindelser til WikiLeaks, er at det sikrer at «russisk innblanding» vil forbli en fremtredende sak i amerikanske medier under oppløpet til Kongress-valgene i november.

Kreftene som står bak hysteriet synes å kalkulere med at de vedvarende anklagene om Trump-kampanjens samspill med russerne, eller til og med Trumps «forræderi», vil bidra til at Det demokratiske partiet vinner et flertall i Representantenes hus. Det ville etablere en ny maktbase for videre granskninger og ellers legge på press på administrasjonen, samt øke muligheten for å få ført en impeachment-sak mot presidenten.