Den tyrkiske krisen og trusselen om verdenskrig

15 August 2018

Trump-administrasjonen kom tirsdag med trusselen om ytterligere å eskalere de amerikanske økonomiske sanksjonene som allerede har tippet Tyrkia ut i en økonomisk nedsmeltning.

Sist fredag fordoblet Washington amerikanske tariffer på tyrkisk stål og aluminium, til henholdsvis 50 og 20 prosent. Tiltaket førte til et brått fall på 20 prosent for verdien av den tyrkiske lira, som allerede hadde falt over flere måneder og har utløst en inflasjon som har uthult tyrkiske arbeidstakeres levestandard.

Påskuddet for Washingtons straffende angrep på det fortsatt NATO-allierte landet – Tyrkias hær har flere soldater enn ethvert annet medlem av militæralliansen, bortsett fra USA – er den fortsatte fengslingen av den amerikanske evangeliske predikanten Andrew Brunson, som ble arrestert i 2016 på anklager om involvering med arrangørene av det aborterte militærkuppet i juli samme år, som søkte å velte president Recep Tayyip Erdogan.

«Administrasjonen vil stå ekstremt fast på dette. Presidenten er 100 prosent forpliktet til å få pastor Brunson hjem og hvis vi ikke ser handlinger i løpet av de neste dagene eller innen ei uke, kan det bli nødvendig å treffe ytterligere tiltak,» sa en seniorrepresentant for Det hvite hus til nyhetsbyrået Reuters.

Mens den offentlige agitasjonen over Bruns skjebne tjener Trumps innenrikspolitiske agenda og appellerer til hans kristne høyreorienterte base, ligger det egentlige pådrivet for å få den tyrkiske økonomien i kne i den amerikanske imperialismens forsøk på å skyve sin egen krise over på nakken til både sine fiender og sine angivelige allierte – enten ved hjelp av handelskrig, økonomiske sanksjoner, eller ved direkte militærkonfrontasjon.

Trump, den amerikanske mobberen, forsøker å true og skremme hver eneste regjering i verden til å bøye seg for Wall Streets og de amerikanske transnasjonale foretakenes interesser.

Den siste måneden har sett ikke bare sanksjonene som har senket den tyrkiske lira, men påleggingen av nye sanksjoner mot Iran, etter den ensidige amerikanske opphevelsen av den iranske atomsavtalen i 2015 med P5 + 1 – USA, Storbritannia, Frankrike, Kina, Russland og Tyskland – som har ført til alvorlige belastninger på den iranske økonomien. Langt mer straffende sanksjoner mot iransk energieksport og banktjenester er satt til å slå inn i november.

På samme måte blir det innført sanksjoner mot Russland over det påståtte nervegift-angrepet mot den eks-russiske spionen Sergeij Skripal og hans datter i den britiske byen Salisbury. Den russiske regjeringen til president Vladimir Putin har benektet enhver involvering i saken og det er ikke fremlagt noe ugjendrivelig bevis som motsier det. Som i Irans tilfelle står Russland overfor muligheten for at flere sanksjoner blir rullet ut senere i år.

Russlands statsminister Dmitrij Medvedev advarte på fredag om at de foreslåtte tiltakene for å bannlyse russiske bankoperasjoner ville «utgjøre en erklæring om økonomisk krig» og ville fortjene «et svar med økonomiske midler, politiske midler og, om nødvendig, andre midler».

Angrepet på Tyrkia er forbundet med de stadig mer aggressive amerikanske tiltakene mot Russland og Iran. Erdogan-regjeringens utenrikspolitikk har gått på tvers av USAs geo-strategiske mål i Midtøsten og mer generelt i Eurasia.

I Syria har Ankara oppnådd en tilpasning til både Russland og Iran, som tillater landet å forfølge sine interesser langs sin sørlige grense. Samtidig har Tyrkia kommet til randen av militærkonfrontasjon med USA, som anvender den syriske kurdiske YPG-militsen som sine hoved-proxy-bakkestyrker – en tilknytning til det tyrkiske kurdiske PKK – som Ankara har ført en langvarig og blodig antiopprørskampanje mot.

I tillegg har den tyrkiske regjeringen bekjentgjort planer om å kjøpe det avanserte russiske S-400 missilforsvarssystemet for levering neste år, som er inkompatibelt med NATOs antimissilsystemer.

Ikke minst har Ankara signalisert at landet ikke har til hensikt å overholde de ensidige sanksjonene som Washington pålegger Iran, som er en hovedkilde for Tyrkias energiimport. Og som Trump signaliserte i en nylig Twitter-melding: «Enhver som gjør forretninger med Iran, vil IKKE gjøre forretninger med USA.»

Disse samme internasjonale konfliktene, og spesielt Tyrkias dreining mot nærmere forbindelser med Russland og Kina, ga motiv til USAs så vel som Tysklands støtte til det mislykkede militærkuppet mot Erdogan i juli 2016, som ble lansert mens Obama var i Det hvite hus.

Mobbegutten Trump er ikke noe slags groteskt avvik, men heller det autentiske ansiktet til et parasittisk amerikansk styringsoligarki som er beredt til å begå verdenshistoriske forbrytelser i forfølgelsen av sine interesser.

Hva angår Tyrkia er det ingen tvil kalkyler i Washington om at å presse landets kriseridde økonomi ut over kanten vil ha liten direkte innvirkning på USA. Tyrkia er på 28. plass i listen over utenlandsmarkeder for amerikanske varer, og tegnet seg for bare 0,6 prosent av amerikansk eksport første halvår i år. Amerikanske banker holdt tyrkisk gjeld for $ 38 milliarder ved utgangen av årets første kvartal.

Spanske, franske og italienske banker har derimot lånt Tyrkia henholdsvis $ 83,3 milliarder, $ 38,4 milliarder og $ 17 milliarder.

Utsikter for at den tyrkiske krisen også skal slå ut i EU er ikke uvelkomne for den amerikanske imperialismen, som ser EU som en strategisk rival. Samtidig har ringvirkningene av kollapsen av den tyrkiske lira bredt seg gjennom økonomiene til de såkalte fremvoksende markedene, med devaluering av valutaer fra India til Mexico og Sør-Afrika.

Internasjonale økonomer har bemerket at Washington tidligere har intervenert med forsøk på å berolige globale markeder under tilsvarende forhold som de Tyrkia står overfor – generelt ledsaget av IMFs «restrukturerings»-programmer – mens denne gangen har USA med vilje forsøkt å forverre krisen.

Da han analyserte den amerikanske imperialistpolitikken i 1928, året før utbruddet av Den store depresjonen, advarte Leo Trotskij: «I en krisetid vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i boomperioden. USA vil forsøke å overvinne og fri seg fra sine vanskeligheter og sine plager, hovedsaklig på Europas bekostning, uansett om dette skjer i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller i Europa selv, enten det skjer fredelig eller med krig.»

Et tiår etter utbruddet av den siste globale finanskrisen har alle profittsystemets motsigelser – som produserte markedsnedsmeltingen i 2008 – bare blitt intensivert. Den uløselige konflikten mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet – som har blitt enormt intensivert av globaliseringen av produksjon de siste tre tiårene – har gitt opphav til en ny førkrigsperiode preget av global handelskrig, oppløsing av gamle etter-andre-verdenskrig-allianser og fremveksten av militarisme.

Den uforsvarlige og ødeleggende politikken som forfølges av den amerikanske imperialismen gir opphav til en voldsom vekst av sosiale spenninger og klassekamp rundt om i verden, inkludert i USA selv. Deri ligger det eneste fremtidsorienterte svaret på den voksende trusselen for at handelskrig og multiple militærkonflikter over hele verden skal antenne en ny verdenskrig. Det avgjørende spørsmålet er byggingen av en internasjonal sosialistisk antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen.

Bill Van Auken