Den høyreorienterte islamske populisten Imran Khan ble innsatt som Pakistans statsminister på lørdag, blant protester fra opposisjonspartier om at Pakistans «dype stat» hadde kneblet dem under kampanjen for forrige måneds nasjonal- og provinsforsamlingsvalg og rigget resultatene.
Khan, som er forhenværende cricket-stjerne og partilederen for Pakistan Tehrik-e-Insaaf (Pakistans rettferdighetsbevegelse) som lenge var en «kandiderterte også» i pakistansk politikk, tar nå styringen av regjeringen i et land med en økonomi som står på randen av kollaps. Enn videre, Islamabads forhold til USA, i flere tiår landets viktigste allierte, har blitt så skjørt at Washington truer med å nulle et nødlån fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
Khan viet mye av sin første fjernsynstale som statsminister til å klandre partiene som ledet landets to siste regjeringer og har dominert politikken de siste tre tiårene – henholdsvis Pakistans muslimske liga-Nawaz (PML-N) og Pakistans Folkeparti (PPP) – for den økonomiske krisen. «Aldri i Pakistans historie har vi konfrontert slike vanskelige økonomiske forhold,» sa Khan. Han fortsatte: «I hele vår historie har vi ikke vært så forgjeldet, som vi har blitt de siste ti årene.»
Khan, som har lovet å kutte utgifter over hele linja, annonserte dannelsen av en komité for å mønstre et landsdekkende pådriv for å «kutte utgifter». I et forsøk på å gi legitimitet til pådrivet for innstramming og privatisering, som vil forverre betingelsene for Pakistans arbeidere og slitere, lovet Khan å bekjempe korrupsjon, øke skattleggingen av de rike og begrense embetsfordeler, blant annet ved å redusere statsministerens personlige stab fra over fem hundre til bare to.
I valgene den 25. juli fikk Khans PTI 151 av de 342 plassene i nasjonalforsamlingen. PTIs parlamentariske flertall er avhengig av støtte fra mindre partier, som Karachi-baserte MQM-P og Balochistan Nasjonalparti-Mengal, og uavhengige.
I nasjonalforsamlingens valg av statsminister forrige fredag fikk Khan 176 stemmer mot 96 for Shehbaz Sharif – den nåværende PML (N) presidenten og bror av forhenværende statsminister Nawaz Sharif. Sistnevnte ble fjernet fra statsministerembetet av Høyesterett i juli 2017, etter at han ble funnet skyldig i korrupsjonsanklager, og under oppløpet til årets valg ble han fengslet med det som i brede kretser ble oppfattet som en politisk motivert og manipulert påtale.
PPP hadde innledningsvis indikert at partiet ville stemme for Shehbaz Sharif som statsminister, som en protestdemonstrasjon mot militæret, domstolene og byråkratiets intriger til fordel for Khan og hans PTI. Men til slutt avsto PPP fra deltagelse i statsministervalget.
En tilsvarende forestilling spilte seg ut i Punjab, Pakistans mest folkerike provins og en tradisjonell høyborg for PML-N. Selv om PML-N med liten margin vant flere Punjab-forsamlingsplasser, kunne PTI nytte tyngden av seieren ved Senteret til å samle uavhengige og mindre grupperinger, deriblant Pakistan muslimske liga-Quaid (PML-Q) – det partiet general Musharraf etablerte som parlamentarisk grunnlag sitt USA-støttede diktatur.
I fire år fra juni 2013 ledet Nawaz Sharif en høyreorientert regjering som påla IMF-innsparinger, samarbeidet med USA for krigføring i Afghanistan, og bøyde seg for militærets krav om større mandater, inkludert gjenopprettingen av militære domstoler og dødsstraffen, og utvidelsen av «antiterrorisme»-operasjoner til store deler av landet.
Ikke desto mindre krysset Sharif og militæret klinger over hans forsøk på å etablere tettere forbindelser med India, og over hvorvidt den sivile regjeringen eller militæret skulle utøve tilsynsmyndigheten med den $ 60 milliarder, geo-strategisk signifikante Kina-Pakistan økonomiske korridoren (CPEC).
At 25.-juli-valget var langt fra fritt eller rettferdig er uomtvistelig. Men det er også sant at det har vært en stor erosjon av den populære støtten for både PML-N og PPP, på grunn av deres pålegging av IMF-innsparinger, deres underhånden-medvirkning til den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan, og en flagrant korrupsjon.
Som alt er ser nå både Pakistans styringselite og internasjonal kapital, bekreftet av kommentarer fra hold som Economist og Financial Times, på Khan – gitt hans image som en politisk outsider med populistisk appell – som den beste frontfiguren for en regjering som har som oppgave å pålegge sosialt eksplosive budsjettnedskjæringer og å presse gjennom brannsalg av statseide foretak.
Historikken til de figurer Khan har valgt til sitt kabinett understreker den innkommende regjeringens pro-innstrammingsorientering og dens iver etter å jobbe hånd-i-hanske med militæret – som har styrt Pakistan i nesten halvparten av landets syv årtier som en selvstendig stat, og som fortsatt effektivt sett kontrollerer landets utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Tolv av de 21 øverste oppnevnte – 16 ministre og 5 rådgivere – tjente i Musharrafs diktatoriske regime, og fem var ministre i tidligere PPP-regjeringer.
Khans utnevnelser til finans- og utenriksporteføljene eksemplifiserer den ubrutte forbindelsen mellom PTI og forgjengernes pro-imperialisme og antiarbeiderklasse-politikk.
Finansminister Asad Umar var inntil nylig kjent som Pakistans høyest gasjerte administrerende direktør. De siste ukene har han skrytt av en IMF-støttet plan for raskt å omorganisere ledelse og bedriftsstruktur for 200 offentlige foretak, for å sikre at de leverer profitt og raskt kan selges vekk til investorer.
Som sin utenriksminister har Khan oppnevnt Shah Mehmood Qureshi, som tjente i samme kapasitet i den PPP-ledede regjeringen fra 2008 til 2013. Qureshi er kjent for å være godt likt i Washington. Under hans tidligere periode som utenriksminister eskalerte Obama-administrasjonen dramatisk den illegale amerikanske dronekrigen i Pakistans stammeområder – med stilltiende støtte fra den pakistanske regjeringen og militæret – som drepte tusenvis av uskyldige menn, kvinner og barn.
Khan fikk først betydelig populær støtte ved å kreve en slutt på dronekrigen og ved å fordømme PPP-regjeringens relasjon til Washington som «slaveri». Han har imidlertid forlengst nedskalert en slik retorikk. Under omstendigheter der Trump-administrasjonen har truet med å straffe Pakistan – blant annet ved å frata landet sin status som en «Vesentlig ikke-NATO-alliert» – om det ikke mer slaviskt gjennomfører den amerikanske krigsstrategien for Afghanistan, har han begrenset seg til å oppfordre til et mer likeverdig forhold mellom Islamabad og Washington.
Khans utnevnelse av Qureshi er tydeligvis ment å signalisere at hans regjering er ivrig etter å komme på god fot med Washington.
Khans tomme løfter om en «islamsk velferdsstat» vil raskt vise seg å være en grusom bløff.
Khan, som promoterer seg som en «født-på-ny-muslim» som fremmer «islamske verdier», har lenge pleiet nære bånd med militæret og den religiøse høyresiden, blant annet gjennom sin støtte til landets drakoniske «blasfemi-lov» og statsforfølgelsen av den muslimske Ahmadiyya-minoriteten.