Kanoniseringen av John McCain:Mediene og det politisk etablissement gjør krigshisser til helgen

1 September 2018

«Jeg hatet mine fiender selv før de holdt meg i fangenskap fordi hatet opprettholdt meg i min hengivenhet til å ødelegge dem fullstendig og hjalp meg til å overvinne den dydige menneskelige impulsen til å vri meg i avsky fra det som jeg måtte gjøre for egen hånd.» – John McCain om Vietnamkrigen, april 2001

«Uansett hvor oppløftende et kall til våpen er, uansett hvor rettferdig saken er, burde vi dog ofre en tåre for alt som vil gå tapt når krig krever sin pris av oss. La tåren trille og til oppgaven med å drepe våre fiender så raskt vi bare kan og så hensynsløst som vi må.» – John McCain, oktober 2001

De amerikanske mediene og det politiske etablissementet er midt i en fem-dagers øvelse i moralsk hykleri, skinnhellighet og myteproduksjon rundt den republikanske senatoren John McCains død. Operasjonen involverer nesten alle nyhetskanaler, avispublikasjoner og politikere, demokrater som republikanere, og følger et standard skript som har vært på beddingen helt siden McCain fikk diagnosen hjernekreft for over et år siden – John McCain, «den amerikanske helten», «krigeren», «the Maverick» [den ukonvensjonelle fritenkeren], som verden kanskje aldri ser maken til igjen.

På torsdag ble det arrangert en seremoni i Arizona, med taler av forhenværende visepresident Joe Biden og andre, som ble avsluttet med avspillingen av Frank Sinatras «My Way». Derfra ble McCains levninger fløyet med militærfly til Washington, for i går å bli lagt på lit de parade i Capitol-bygningens rotunde – en æresbevisning kun tildelt 30 andre mennesker. McCains kiste ble plassert på tre-katafalken som opprinnelig ble bygget for president Abraham Lincoln etter hans attentat i 1865 – bare én av de mange politiske obsjøniteter forbundet med affæren.

Fredag var avsatt til taler fra de samlede Kongress-medlemmene, politikere og militær-representanter. McCain var en «anfører for sin generasjon» (Senatets republikanske leder Mitch McConnell); «En av de modigste sjelene vår nasjon har produsert» (House Speaker Paul Ryan); en av de som «setter landet først, som priser tjenesten over seg selv, som påkaller idealisme i en kynisk tid» (visepresident Mike Pence). Medias holdning ble oppsummert av CNN «journalist» Dana Bash som kommenterte, siden det tilfeldigvis regnet da McCains kiste ble ført opp til US Capitol: «Englene gråt.»

Hovedminnetjenesten avholdes i Washington i dag, med hyllester fra de forhenværende presidentene Barack Obama og George W. Bush, forhenværende utenriksminister og krigsforbryter Henry Kissinger og andre, før McCains levninger på søndag interneres i bakken nær Naval Academy i Annapolis i Maryland. Blant kistebærerne i sluttscenen av tilstelningen er skuespilleren Warren Beatty, som er en demokratisk supporter og venn av McCain og som får bærehjelp av Biden, tidligere forsvarsminister William Cohen, og den russiske antiPutin-dissidenten Vladimir Kara-Murza.

Bidens tale på torsdag satte tonen for det som fulgte. «Jeg heter Joe Biden,» begynte han. «Jeg er en demokrat. Og jeg elsket John McCain.» Biden sa han betraktet McCain som «en bror» og selv om de hadde «mange familietvister» ble disse forskjellene overskygget av det de hadde til felles. Biden, som var visepresident for Obama som beseiret McCain i 2008-valget, ga ekko av Obamas kommentarer om 2016-valget – et «internt håndgemeng» [«intramural scrimmage»] mellom to sider på samme lag.

«Johns historie er en amerikansk historie,» sa Biden. «Det er den amerikanske historien, basert på respekt og anstendighet, grunnleggende rettferdighet, intoleransen for maktmisbruk. Mange av dere reiser i verden, ser hvordan resten av verden ser på oss. De ser på oss som litt naive, så rettferdige, så anstendige. Vi er de naive amerikanerne. Det er hvem vi er. Det er hvem John var.»

Hva skal man si om slike absurditeter? Den amerikanske regjeringen og militæret er foraktet verden over, ansvarlig for å ha forårsaket død og ødeleggelse i utallige land – Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen, Palestina og mange flere. Denne «så anstendige» regjeringen erklærer retten til å drepe enhver, invadere hvilket som helst land, omvelte enhver regjering som står i veien. Modus operandi for denne «så rettferdige» styringsklassen er mobbing, trusler og vold.

McCain er aller mest assosiert med den hemningsløse bruken av militærmakt. Han var blant de mest høylytte og tidligste støttespillerne for Irak-krigen i 2003, Obama-administrasjonens krig mot Libya og den CIA-støttede operasjonen i Syria. Til støtte for den sistnevnte reiste han som kjent til Syria og møtte de islamske fundamentalistiske organisasjonene som var spydspisser for borgerkrigen. Han var en påståelig talsmann for aggresjon mot Iran og en urokkelig motstander av enhver begrensning av det gigantiske amerikanske militærbudsjettet.

Den koordinerte og koreograferte responsen på McCains død er definert av bestemte politiske hensyn. Først og fremst fraksjonskonflikten innen styringsklassen, som setter dominerende deler av militær-etterretningsapparatet opp mot Trump-administrasjonen. McCain har spilt en sentral rolle, i allianse med Det demokratiske partiet, i kampanjen mot Russland, for å tvinge gjennom en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk i Syria og mot selve Russland. I mediene har det blitt gjort mye ut av McCains detaljerte instruksjoner for sin endelige fratreden fra denne verden – som han angivelig jobbet med i flere måneder – inkludert kravet om at Trump ikke skulle delta.

Demokratene – fra Biden og Obama til «venstre»-representanter som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez – har grepet anledningen til å knytte seg til en figur som i hele sitt liv opprettholdt de nærmeste bånd til militæret. Demokratenes har – med sin ivrige beredskap til å erklære dette voldsapparatet sin troskap – opphøyet McCain, sammen med den tidligere CIA-direktøren John Brennan, i sitt politiske panteon, for desto bedre å kunne føre opposisjon mot Trump på et mest mulig høyreorientert grunnlag.

Mer grunnleggende, responsen på McCains død er nok en milepæl i rehabiliteringen av Vietnam-krigen. Fra Reagan-administrasjonens første dager har overvinningen av «Vietnam-syndromet» det vil si den massive folkelige fiendtligheten mot militærintervensjoner – vært et politisk imperativ for styringsklassen. Det var George H.W. Bush, som ved slutten av den første Irak-krigen i 1991, dog for tidlig, erklærte: «Ved Gud, vi har sparket av oss Vietnam-syndromet, én gang for alle.»

Tiltakene for å utvikle en ny politisk psykologi for rettferdiggjøring av permanent og uendelig krig krever historieforfalskning. I alle lovprisingene av McCains «heroisme» i Vietnam er det ikke det spor av en kommentar om krigens karakter – en barbarisk imperialistisk intervensjon som drepte tre millioner vietnamesere og nesten 60.000 amerikanske soldater. I løpet av de ti årene mellom 1961 og 1971 gjennomførte det amerikanske militæret utallige grusomheter og dumpet ut mer enn 90 millioner liter [20 millioner gallon] giftige kjemikalier i Indokina, som gjorde en tredjedel av Vietnam til ei forsøpla ødemark.

McCain selv var mer ærlig om krigenes karakter da han reflekterte over opplevelsen i 2001. Det første sitatet ovenfor er en kommentar skrevet i april samme år til forsvar for forhenværende senator Bob Kerrey etter at sistnevnte innrømmet å ha deltatt i et dødsskvadronangrep på den lille bondelandsbyen Thanh Phong i Mekong-deltaet, der han og seks soldater under hans kommando drepte 21 kvinner, barn og eldre menn.

Med overskriften «Bob Kerrey, Krigshelt» var McCains forsvar en utilslørt berettigelse for krigsforbrytelser. Mye har blitt gjort ut av det faktum at McCain kom til å favorisere en forsoning med Vietnam og en bedring av forholdet til landet, knyttet opp til USAs konflikt med Kina. Imidlertid er det ingenting i hans uttalelser som antyder at han noen gang angret USAs rolle i krigen. Tvert imot. Det andre sitatet ovenfor, fra en tekst skrevet av McCain og publisert i oktober samme år i Wall Street Journal («Bare seier gjelder»), gjør det klart at han så den brutale og systematiske volden utført i Vietnam som modell for «krigene i det 21. århundre».

Innsatsen for å få slutt på «Vietnam-syndromet» har ikke bare medført histrieforfalskningen, men også opphøyelsen av militærets plass i landets politiske liv. Forgudingen av McCain, militærstat-mannen, «krigshelten», er en del av dette. Inntil 1990-tallet ble ikke soldater referert til som «krigere». De fleste veteraner fra både Den første og Den andre verdenskrigen, for ikke å nevne fra Korea-krigen, ville ikke snakke om sine krigsopplevelser og de ville så absolutt ikke ta på seg en militæruniform.

I dag utøver militæret, sammen med etterretningstjenestene, en stadig mer dominerende rolle over hele det amerikanske liv. Militæret er innplassert i mediene og mediene er innplassert i militæret. Politikere – demokrater like mye, om ikke mer enn republikanere – refererer sin militær- og etterretningsbakgrunn som sine viktigste kvalifikasjoner for offisielle representasjonsposter. Den universelle forherligelsen av militæret er uttrykk for uthulingen av det amerikanske borgerlige demokratiet, under påvirkningen av de uholdbare nivåene av sosial ulikhet, en politisk radikalisering blant arbeidere og ungdom, og styringsklassens dype og vedvarende frykt for at dens imperialistiske erobringsprosjekt og sosiale kontrarevolusjon skal møte massemotstand.

Et siste poeng om kanoniseringen av John McCain. Kanskje er det definerende karaktertrekket ved hele operasjonen dens grunnhet, det kunstige, dens frakobling fra bekymringene og tankene til det store flertallet av befolkningen. Uansett hvor hardt de prøver å heve McCain opp til en politisk og moralsk gigant bryr de fleste seg ikke en døyt om hans død. McCain er like dau som ei sild [dead as a doornail], og han vil raskt forsvinne fra folkelig bevissthet. Første årsdagen for hans bortgang og alle de som følger vil passere ubemerket.

Joseph Kishore