En voksende katastrofe for palestinerne, tjuefem år etter Oslo-avtalene

Torsdag markerte 25-års-dagen for vedtaket av Oslo-avtalene mellom Den palestinske frigjøringsorganisasjonens (PLO) leder Yasir Arafat og den israelske statsministeren Yitzhak Rabin, ved en sammenkomst i Washington med den amerikanske presidenten Bill Clinton som vertskap for affæren.

Avtalene var ment å innlede en «fredsprosess» som skulle føre til en fremforhandlet overenskomst mellom Israel og palestinerne, som skulle løse sånne problemer som grensene mellom Israel og en palestinsk stat, fremtiden for ulovlige sionistiske bosettinger, Jerusalems status og de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem.

Avtalen ble promotert som en vei til realiseringen av «det palestinske folkets rett til selvbestemmelse», som angivelig skulle oppnås ved hjelp av en «tostatsløsning» og etableringen av en palestinsk nasjonal entitet på de landområdene som Israel okkuperte i 1967.

Årsdagen ble knapt bemerket, hverken i Israel eller i de okkuperte palestinske områdene. Et lite møte på American Colony Hotel i Øst-Jerusalem adressert av palestinske og israelske embetsrepresentanter som hadde støttet avtalen ble forstyrret av en gruppe sinte unge palestinske demonstranter.

Deler av de israelske mediene publiserte artikler som beklaget den såkalte fredsprosessens «tapte muligheter», samtidig som de fordelte skylden jevnt. I virkelighetens verden tjente Oslo nøyaktig den hensikten som var tilsiktet, der avtalene ga dekning for uopphørlig israelsk aggresjon over det siste kvarte århundret.

Amerikanske og israelske embetsrepresentanter har markert jubiléet med den aggressive forfølgelsen av en politikk som er utilslørt fastlagt av de mest høyreorienterte elementene innen den israelske staten. Den er dedikert til å tvinge palestinske embetsrepresentanter til å gjennomføre en utvetydig forsakelse av alle det palestinske folkets krav og rettigheter – president Donald Trumps «deal of the century» [århundrets avtale].

På mandag beordret Trump nedleggelsen av det som de facto har vært PLO-ambassaden i Washington. Dette er det seneste i ei rekke eskalerende og stadig mer straffende tiltak Washington har tatt til støtte for statsminister Benjamin Netanyahus israelske regjering og for å sulte palestinerne til underdanighet.

Disse skrittene inkluderer anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad og overflyttingen av den amerikanske

ambassaden dit fra Tel Aviv, i en avvisning av tidligere amerikanske politikk og palestinske krav på byen. Utenriksdepartementet har i mellomtiden droppet ordet «okkupert» i sine referanser til de palestinske områdene.

Mer substantielt har Washington kuttet ut nesten $ 600 millioner i hjelp for fattige palestinere på Vestbredden, i Gaza og i flyktningleirene i den arabiske verden, mens de avviser selve eksistensen av palestinske flyktninger, så vel som FN kontoret UNRWA som bistår dem [United Nations Relief and Works Agency; etablert i desember 1949]. USA strøk all finansiering for UNRWA, som i fjor var på $ 350 millioner, med ytterligere $ 200 millioner i bistandsmidler strøket som var kanalisert gjennom USAID, og som en spesielt smålig og hevngjerrig handling ble det kunngjort at de ville kutte $ 25 millioner i bistand tidligere gitt til seks sykehus som overveiende betjener den palestinske befolkningen i Jerusalem. Konsekvensene vil være at mennesker går sultne, at barn blir fratatt muligheter for utdanning og at pasienter dør.

Trump har kastet fra seg den utslitte fasaden av «fredsprosessen», som har vært anvendt fortløpende av amerikanske administrasjoner siden Clinton, selv mens forhandlinger viste seg mer og mer meningsløse og brøt sammen ugjenkallelig for over et tiår siden.

Med betingelsesløs støtte fra Washington presset Netanyahu-regjeringen nylig gjennom en lov som erklærte Israel å være «det jødiske folks nasjon-stat», med avvisning av den formelle anerkjennelsen av likestilling for alle statsborgere og dermed hevingen av apartheid til nivå av et konstitusjonelt prinsipp.

I løpet av det kvarte århundret siden Arafat, Rabin og Clinton sto i rosehaven ved Det hvite hus har forholdene for massene av det palestinske folket blitt kraftig forverret. I mellomtiden har Israel, støttet av Washington, benyttet den såkalte «fredsprosessen» som et røykteppe for beslagleggelsen av stadig større områder palestinsk territorium, en enorm utvidelse av bosetningene på den okkuperte Vestbredden og en konsolidering av det som utgjør en apartheidstat.

Antall israelere som bor i bosetninger på Vestbredden ble nesten fordoblet innen slutten av 1990-tallet. I dag er tallene tre ganger det de var i 1993, med nesten 700.000 som bor på Vestbredden, og med ytterligere 200.000 som bor på det som en gang var palestinsk område i Øst-Jerusalem.Disse «fakta på bakken» har blitt supplert med den israelske militære separasjonen av Vestbredden fra Gaza og Jerusalem og oppstykkingen av selve Vestbredden i en samling av avdelte Bantustans av murer, sikkerhetsveier og hundrevis av israelske sjekkpunkter.

I Gaza, som styres av den islamistiske Hamas-bevegelsen er forholdene «katastrofale» etter 11 år med «økonomisk beleiring», som det er ordlagt i en nylig FN-rapport. Denne beleiringen har inkludert gjentatte israelske militærangrep som har ødelagt tusenvis av liv og grunnleggende infrastruktur.

FNs utviklingsbyrå UNCTAD [United Nations Conference on Trade and Development] skylder vilkårene på både den økonomiske stranguleringen påført av Israels okkupasjon og blokkade, samt den kraftige reduksjonen i internasjonal bistand, som falt med mer enn 10 prosent i 2017 sammenlignet med året før – godt før de massive kuttene nå pålagt av Trump-administrasjonen.

FN-rapporten erklærte at befolkningen på Gazastripa hadde blitt «redusert til et humanitært tilfelle av dyp lidelse og bistandsavhengighet». Den bemerket at arbeidsledigheten i de okkuperte palestinske territoriene er den høyeste på planeten – over 27 prosent totalt og rundt 44 prosent i Gaza. Halvparten av alle palestinere under 30 år er uten arbeid i de okkuperte områdene.

Den eneste vedvarende skapningen fra Oslo-avtalene er den monstrøse strukturen kalt Den palestinske selvstyremyndigheten (PA – Palestinian Authority) ledet av Mahmoud Abbas, en ikke-valgt president som styrer per dekret. PA har beriket et tynt lag av det palestinske borgerskapet fra bistands-kick-backs, mens den tjener til å politikontrollere befolkningen på Vestbredden i Israels og imperialismens interesse. Territoriet har det høyeste

tettheten sikkerhetsstyrker mot befolkning av hvilket som helst territorium på planeten, og fengsler bygges raskere enn skoler.

Til og med mens Trump gikk til sine demonstrative trekk med å lukke PLO-kontoret i Washington og å kutte den humanitære bistanden, har amerikanske midler til PAs militariserte politi fortsatt uavbrutt, og en delegasjon av PAs sikkerhets- og etterretningsansatte besøkte Washington tidligere i måneden for samtaler med CIA.

PLOs vei til Oslo-avtalene inkluderte en serie Norge-meklede hemmelige forhandlinger og Arafats offentlige erklæring i Genève i 1988 om at PLO avviste terrorisme og anerkjente «alle Midtøsten-konfliktparters rett til å eksistere i fred og sikkerhet».

Presset av de vestlige mediene til å gå videre og anerkjenne staten Israel svarte Arafat bittert: «Nok er nok. Vil dere at jeg skal gjøre en striptease? Det ville være usømmelig.»

Stripteasen ble til slutt fullført på gressplena foran Det hvite hus fem år senere.

PLO-krigernes heroisme og selvoppofring inspirerte arbeidere og unge over hele Midtøsten. PLO var imidlertid en bevegelse som i siste instans representerte de nasjonalistiske ambisjonene til et eksilert palestinsk borgerskap som ikke var i stand til, og var villig til å gjøre en genuin appell til den arabiske arbeiderklassen og de undertrykte massene. Organisasjonen var fortsatt avhengig av de reaksjonære regimene i Egypt, Syria, Jordan, Libanon og andre steder, selv mens de samarbeidet med Israels forfølgelse av palestinerne og utførte direkte angrep mot dem, deriblant Jordans «Svart september»-massakre av palestinere i 1970, og Syrias medansvar for de libanesiske falangistenes nedslakting av palestinere i Karantina og Tel al Zaatar leirene i 1975.I siste instans var det en ubønnhørlig logikk i PLOs kapitulering for imperialismen og organisasjonens forvandling – som også inkluderte Arafats tvungne isolasjon og uforklarlige død i 2004 – til et åpent instrument for undertrykking av nettopp de menneskene som den hevdet den ville frigjøre. Dens evolusjon fulgte en velslitt sti gått opp av andre bevegelser som lovet nasjonal frigjøring gjennom væpnet kamp, deriblant Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) i Sør-Afrika, Sandinistaene i Nicaragua, FMLN i El Salvador og andre.

PLO søkte å besørge sin overlevelse ved hjelp av manøvrer mellom de ulike arabiske regimene og ved å utnytte Den kalde krigens konflikt mellom Washington og Moskvas stalinistiske byråkrati. En del av denne faustianske avtalen var en eksplisitt erklært nøytralitet relatert klasskampen innen de arabiske statene.

Innen slutten av 1980-tallet falt loddene i denne dealen til betaling, da dype forandringer i verdenskapitalismen basert på den stadig økende globale integreringen av produksjon undergravde nettopp de kreftene PLO var avhengig av. Det stalinistiske byråkratiets vending til restaurering av kapitalismen og likvidering av Sovjetunionen ble ledsaget av en dreining av de arabiske regimene fra en angivelig nasjonalistisk orientering mot et stadig tettere samarbeid med imperialismen.

Innen de palestinske territoriene selv ble denne prosessen ledsaget av den første intifadaen. Dette spontane opprøret brøt ut blant arbeidere og ungdommer uavhengig av, og til slutt i opposisjon mot motstanden fra PLO-ledelsen, som fryktet at denne kampen undenfra truet deres eget prosjekt for å etablere en uavhengig borgerlig stat.

Den ubestridelige uføret og den degenereringen som konfronterer dette nasjonalistiske prosjektet, 25 år etter Oslo-avtalene, har gitt en ny bekreftelse på teorien Leo Trotskij utviklet om permanent revolusjon: I de undertrykte landene kan de demokratiske og nasjonale oppgavene – de som i en tidligere historisk periode var assosiert med borgerskapets oppsving – kun oppnås gjennom den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen, basert på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

Det palestinske folkets frigjøring vil aldri kunne oppnås gjennom imperialist-medierte forhandlinger om en «tostatsløsning». En slutt på tiår med undertrykking, fattigdom og vold kan bare realiseres ved å forene den jødiske og den arabiske

arbeiderklassen i kampen for en Sosialistisk føderasjon av Midtøsten, som del av kampen for å få slutt på kapitalismen over hele verden.

Forfatteren anbefaler også:

Yasir Arafat: 1929 - 2004
[12. november 2004]

Read more

Loading