WikiLeaks annonserte sist onsdag at Julian Assange har utnevnt den islandske gravejournalisten Kristinn Hrafnsson til sjefredaktør, og at han dermed overtar en av hans roller i varslermedieorganisasjonen.
Assange forblir nettstedets ansvarlige utgiver. WikiLeaks forklarte i en kort uttalelse: «På grunn av de ekstraordinære omstendighetene der Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, har blitt holdt incommunicado (bortsett fra besøk av sine advokater) i seks måneder mens han vilkårlig er innesperret i den ekvadorianske ambassaden, har Mr. Assange utnevnt Kristinn Hrafnsson til Sjefredaktør for WikiLeaks.»
Siden etableringen av WikiLeaks i 2006 har Assange spilt en modig og prinsipiell rolle i å formidle sensurert og undertrykt informasjon, som har avdekket mange regjerings- og foretaksforbrytelser over hele verden. For sine eksponeringer av den amerikanske imperialismens forbrytelser – mest kjent er Apache-helikoptermassakren i Irak med benevnelsen «collateral murder»-videoen, krigsloggene fra Irak og Afghanistan, og «cablegate»-publiseringen som dokumenterte Washingtons globale diplomatiske intriger – har journalisten har vært utsatt for en ondsinnet heksejakt.
Etter grunnløse anklager om seksuelle misgjerninger i Sverige ble Assange truet med en rekke falske kriminalanklager i USA. Han søkte politisk asyl i 2012, da han gikk inn i den ekvadorianske ambassaden i London. Han har siden vært utsatt for ulovlig vilkårlig frihetsberøvelse av de britiske myndighetene, som har truet med hans arrestasjon og visse utlevering til USA om han skulle sette foten utenfor ambassaden. Beleiringen ble eskalert i mars da den ekvadorianske regjeringen kapitulerte under enormt press fra Washington og stengte av Assanges kommunikasjon med omverdenen og indikerete at den forberedte seg på å kaste ham ut. Denne trusselen kan fortsatt når som helst håndheves.
Kristinn Hrafnssons utnevnelse er vitnesbyrd om WikiLeaks’ uvurderlige bidrag til ekte journalistikk. Det peker også på det støttegrunnlaget Assange fortsatt har blant en gruppe prinsippielle journalister, som har nektet både å fordømme den utskjelte journalisten eller forbli tause under det økende amerikanske regjeringstrykket, som flertallet av deres kolleger i det globale mediaestablissementet.
Hrafnsson er en anerkjent gravejournalist på Island, som har jobbet for flere aviser så vel som med fjernsynsnyheter. Han har ledet en rekke avsløringer av korrupsjon på høyt nivå, inkludert i den islandske banksektoren, og ble tildelt landets «årets journalist»-pris i 2004, 2007 og 2010. Hrafnsson begynte å jobbe med WikiLeaks etter at Assange publiserte dokumenter som detaljerte samvittighetsløs utlånspraksis av Islands største bank, midt under kollapsen av landets finanssystem.
Hrafnsson reiste til Irak i april 2010 for å snakke med barna til de sivile som ble drept av de amerikanske troppene, vist i den lekkede «collateral murder»-videoen. Han tjente siden som WikiLeaks’ talsperson i flere år og var den eneste foruten Assange som var autorisert til å motta sensitiv informasjon på vegne av WikiLeaks.
I 2014 kommenterte han sitt syn på veksten av statlig overvåking: «Det er veldig besynderlig at vi lever i tider hvor enkeltpersoners privatliv blir praktisk talt ikke-eksisterende, mens hemmeligholdet for de som er ved makten øker for hver dag. Det er stikk i strid med ethvert av samfunnets prinsipper og verdier, og selvfølgelig burde det reverseres. Vi trenger mer transparens for de som er ved makten. Vi trenger mer privatliv for de maktløse – individet.»
Ved aksepteringen av sjefredaktørrollen i forrige uke, sa Hrafnsson: «Jeg fordømmer behandlingen av Julian Assange som fører meg til min nye rolle, men jeg er glad for å kunne ta på meg ansvaret for å sikre videreføringen av det viktige arbeidet basert på WikiLeaks’ idealer.»
Til tross for den ekstraordinære kampanjen mot Assange som har blitt ført av den amerikanske regjeringen – først under president Barack Obama og nå under Donald Trump – og dens allierte, fortsetter WikiLeaks å publisere viktig materiale som ellers ville vært unndratt offentlig innsyn.
Sist fredag, to dager etter Hrafnssons utnevning, publiserte WikiLeaks et hemmelig dokument fra Meklingsdomstolen for Den internasjonale handelsorganisasjonen [International Chamber of Commerce's International Court of Arbitration] som omhandler en omstridt provisjonsbetaling for en våpenavtale på $ 3,6 milliarder mellom en statlig fransk tanks- og våpenprodusent og De forente arabiske emirater (UAE).
Multi-milliard-avtalen involverte salg av 436 franske tanks og andre pansrede kjøretøy (med tyskproduserte motorer) som ble utplassert til Jemen fra 2015, og der ble anvendt for å støtte den brutale regjeringsoffensiven mot styrker fra Houthi-opprørerne. Det pågående USA-støttede Saudi-UAE-angrepet på Jemen har ført til titusenvis av dødsfall og truer nå å forårsake en massehungersnød. WikiLeaks samarbeidet om publisering av historien med tre europeiske medier: Der Spiegel i Tyskland, La Repubblica i Italia, og det franske Mediapart.
Der Spiegel forklarte: «Det er uklart hvor mange av disse dødsfallene som kan tilbakeføres til de tanksene som UAE sendte, men det er mulig å rekonstruere hvordan maskinene fant veien til den arabiske halvøya. Varslerplattformen WikiLeaks har publisert et sjeldent dokument som trekker gardinen tilside og eksponerer den internasjonale våpenhandelen.»
Eksponeringen understreker igjen det bakvaskende ved fordømmelsene av Wikileaks som en kollaboratør av den russiske regjeringen, eller som den forhenværende CIA-sjefen og nåværende amerikanske utenriksstatsministeren Mike Pompeo formulerte det da han kalte WikiLeaks en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste». Pompeos raljering – som han eksplisitt knyttet an til en avvisning av First-Amendement-beskyttelsen av ytringsfriheten [Den amerikanske forfatningens første endringstillegg] – blir fortsatt gjengitt i etablissementsmediene av ulike foraktlige figurer, meget betegnende benevnt av den uavhengige journalisten John Pilger som «Vichy-journalister».
Den siste i denne rekka er Frida Ghitis, en tidligere CNN-korrespondent og produsent, som i forrige uke publiserte en kronikk i Washington Post med tittelen «Bildet av Julian Assange blir mørkere for hver dag.»
Ghitis resirkulerer alle de nedrige svertingene av Assange som har blitt promotert av det politiske etablissementet i USA som er tilknyttet Det demokratiske partiet, helt siden Hillary Clinton tapte presidentvalget i november 2016. Ghitis erklærer: «Assange, vet vi nå, var en sentral aktør i den russiske operasjonen for å undergrave USAs presidentvalg i 2016 – ved aktivt å bidra til at Donald Trump skulle bli president og til å undergrave amerikanernes tillit til demokratiet, de to målene for Russlands president Vladimir Putins innblandingskampanje.»
Hvordan vet Ghitis egentlig det? Kronikken presenterer ikke et fnugg av bevis. For Ghitis og hennes like er CIAs og andre statsorganers påstander tilstrekkelig grunnlag for å veie inn mot en journalist som har vært utsatt for regelrett husarrest i mer enn seks år.
Ghitis forteller frydefullt sine lesere at Assange er en «maktbesatt intrigemaker». Mot slutten av sin avlevering slipper spaltisten ut hva som i hennes øyne utgjør Assanges virkelige forbrytelse, nemlig at han lot det amerikanske folk få vite sannheten om hvordan Det demokratiske partiet rigget nominasjonsvalgene. «I juli 2016, like før Den demokratiske konvensjonen (DNC) – lanseringen av sluttfasen av Clinton-kampanjen – publiserte WikiLeaks DNCs e-postmeldinger som antydet at partiet hadde foretrukket Clinton fremfor senator Bernie Sanders,» forteller hun. «Tidspunktet var valgt for å ryste konvensjonen, og det fremtvang fratredelser blant de øverste demokratiske representantene, og skadet utvilsomt Clintons forsøk på å få støtte fra Sanders’ støttespillere.»
Hvordan kunne Assange eller noen andre våge å «skade Clintons innsats!» Ghitis har en lang historikk for støtte til amerikanske imperialistoperasjoner, i «humanitære intervensjoners» navn – på Balkan, i Afrika og i Syria – og for støtte til feministisk identitetspolitikk, inkludert Hillary Clintons valgkampanje. («Kampanjens prøvelser viser at Clinton har seigheten til å møte et ubønnhørlig angrep og det psykologiske spillet fra hennes potensielle fiender,» skrev hun smiskende i oktober 2016. «Men det er mer: At ei kvinne for første gang påtar seg presidentskapet for verdens mektigste land kunne vise seg å være lærerikt for menn og inspirerende for kvinner i Midtøsten, og faktisk over hele verden.»)
Arbeidende mennesker rundt om i verden må avvise bakvaskelsene og svertingene som er siktet inn på å ødelegge Assange, og de må opprettholde sin støtte for WikiLeaks. Kravet må fortsatt heves om at Julian Assange må få sine grunnleggende demokratiske rettigheter og bli tillatt å forlate den ekvadorianske ambassaden, uskadd og uhindret, og med garanti mot utlevering til USA.