Trump priser tariffer og handelskrig etter reforhandling av NAFTA

USA, Canada og Mexico ble sent søndag kveld enige om å erstatte den kvart-århundre-gamle Nordamerikanske frihandelsavtalen [NAFTA – North American Free Trade Agreement] med en ny avtale kalt USMCA – «USA-Mexico-Canada Agreement».

Søndagens avtale ble nådd etter 13 måneders anstrengte forhandlinger og ei siste uke som var karakterisert av trusler fra Donald Trump og andre amerikanske toppembetsmenn om at de ville gå videre uten Canada, og da pålegge en 25 prosent tariff på kanadisk bileksport til USA.

Under forhandlingene om den nye avtalen måtte Mexico – et land som historisk har vært undertrykt av amerikansk imperialisme – og Canada – en mindre imperialistmakt som lenge har vært en sentral amerikansk alliert – begge gjøre betydelige innrømmelser konfrontert med USAs krav om at den kontinentale pakten måtte omformes til å gjøre den til en enda mer eksplisitt USA-ledet proteksjonistisk handelsblokk.

Både innholdet i avtalen og måten den ble fremforhandlet på var ment som en melding til Wall Streets og Washingtons mer betydelige globale økonomiske rivaler – fremfor alt Kina – om at USA vil bruke alle de midler landet har til sin disposisjon, inkludert til syvende og sist sin militærmakt, for å vinne i kampen om markeder og profitter.

USA var en gang hjørnesteinen i etterkrigstidens liberale orden. I dag søker landet å motvirke sin økonomiske nedgang og å opprettholde sin globale dominans gjennom økonomisk «America First»-nasjonalisme og en hensynsløs hevdelse av sine interesser mot angivelige allierte og mot konkurrenter. Washingtons modus operandi har blitt tariffer, handelskrig og en insistering på bilaterale forhandlinger utenfor Verdenshandelsorganisasjonen (WTO), der USA lettere kan bruke sin økonomiske tyngde til å true og mobbe.

Med truslene om å oppheve NAFTA tvang Trump først Mexico til en bilateral avtale, som ble annonsert i slutten av august, for deretter å anvende samme malen, i tillegg til trusler om å utelukke Canada fra «en ny NAFTA», til å intensivere presset på Ottawa.

På en pressekonferanse i Det hvite hus på mandag skrøyt Trump av at hans innføring av en 10 prosent tariff på aluminium og en 25 prosent tariff på stål og hans trussel om å innføre en 25 prosent biltariff, hadde vist seg avgjørende for den nye handelspakten. «Uten tariffer ville vi ikke hatt en avtale å kunne snakke om,» fortalte USAs president, som deretter gikk hen til å håne de som var kritiske til hans vilje til å anvende handelskrigstiltak, som «babyer».

Det er verdt å merke seg at under USMCA-avtalen har Washington ikke hevet stål- eller aluminiumtariffene pålagt Canada eller Mexico. Trump sa at disse vil være gjenstand for en videre forhandling og ville forbli ved lag «til det tidspunkt vi kan gjøre noe som kan være annerledes, eksempelvis kvoter».

Trump truer Kina

For å understreke de globale implikasjonene av den nye nordamerikanske handelsavtalen koblet Trump skrytet sitt med et angrep på Kina og med krav om at land rundt om i verden, fra Brasil til India, bøyer seg for amerikanske krav om innrømmelser på handel og investeringer.

Den amerikanske presidenten, som har pålagt tariffer på kinesiske varer til en verdi av $ 250 milliarder, hevdet at Beijing «veldig gjerne» ønsker forhandlinger, men at USA først må påføre den kinesiske økonomien mer skade. «Kan ikke samtale nå, for de er ikke klare enda,» sa Trump. «Fordi de har snodd oss i så mange år, skjer det ikke så fort.»

Forbindelsen mellom USMCA og Washingtons økonomiske krig mot Kina understrekes av et av de 12 sidedokumentene til avtalen. Det gir USA en effektiv vetorett over ethvert forsøk fra Canadas eller Mexicos side om forhandling av en frihandelspakt med en «ikke-markedsøkonomi» – en klar referanse til Kina. Dette inkluderer retten til å transformere USMCA til en bilateral avtale – dvs. utelukking av det tredje medlemslandet – om det skulle ratifisere en slik type frihandelsavtale.

USMCA vil også gi Washington ytterligere innflytelse over pengepolitikken i Canada og Mexico gjennom opprettelsen av en komité som skal gjennomgå nordamerikansk makroøkonomisk politikk.

På sin pressekonferanse gjentok Trump trusselen om å pålegge en 25 prosent biltariff under den samme § 232 «nasjonal sikkerhet»-bestemmelsen som han anvendte for å pålegge stål- og aluminiumtariffene. Dette inkluderte en spesiell advarsel til EU om at skulle USA bli misfornøyd med fremdriften av samtalene om en transatlantisk handelsavtale ville Washington sanksjonere tysk og annen europeisk bileksport til USA.

Den sistnevnte trusselen kommer etter at Trump i forrige uke anvendte biltarifftrusselen til med hell å få mobbet Sør-Korea til å formalisere endringer i handelsavtalen mellom Sør-Korea og USA fra 2012 og til å presse Japan til å gi opp motstanden mot bilaterale handelsforhandlinger med Washington.

USMCA gir Canada og Mexico unntak fra biltariffer, men ikke fra andre fremtidige §-232-tariffer.

Som på 1930-tallet baner utbruddet av handelskrig veien for en militær katastrofe. Trump og hans rådgivere trekker regelmessig frem sammenhengen. På mandag sa Trump at USA vil fortsette å bruke § 232 for å forsvare industrier som er «strategiske», dvs. nødvendige for å føre krig. Hans bemerkninger ble fulgt opp av handelsminister Wilbur Ross, som sa at aluminium- og ståltariffene mot Canada og Mexico krevde en separat forhandling fra USMCA, fordi de forholder seg til «USAs nasjonalforsvar».

Canada er den største eksportøren av både aluminium og stål til USA og i juli innførte landet tariffer som gjengjeldelse på amerikanske varer til en verdi av $ 13 milliarder (CAN $ 16,6 milliarder).

Den fortsatte amerikansk håndhevelsen av tariffene var bare en av flere vesentlige innrømmelser Canadas liberale regjering aksepterte, med en klar støtte fra de mektigste delene av Canadas styringselite, ved å undertegne den nye handelspakten. Siden tre-fjerde-deler av Canadas eksport går til USA og Canadas globale posisjon er avhengig av militær-sikkerhetspartnerskapet med Washington, ser kanadisk big business sin allianse med USA som sentral for opprettholdelsen av sine egne imperialistiske interesser.

Andre innrømmelser akseptert av Canada inkluderer en forlenget patentbeskyttelse for farmasøytiske medisinprodukter fra åtte til ti år, åpningen av Canadas forsyningsstyrte meieri- og fjærkremarkeder for amerikansk import, og en oppmykning av restriksjonene på kanadieres muligheter til å kjøpe produkter fra utenlandske nettforhandlere. De amerikanske forhandlerne oppnådde også sitt mål om en «sunset clause» [o.anm.: tidsdefinert gyldighetsperiode], selv om den ble forlenget til 16 år fra det opprinnelige forslaget på fem.

For sin del priser Trudeau-regjeringen opphevelsen av Trumps trussel om å pålegge tariffer på kanadiskproduserte biler og bildeler og bibeholdelsen av en tvisteløsningsmekanisme som beskrevet i Kapittel 19 av den opprinnelige NAFTA-avtalen, som tilrettelegger for en bilateral beslutningskomité for handelskonflikter.

Den kanadiske bilindustrien forventer også å dra nytte av endringene USA dikterte til Mexico for bilhandel. Disse inkluderer heving av andelen av biler og bildeler som må være produsert i Nord-Amerika fra 62,5 til 75 prosent før kjøretøyene kan handles uten tariff og innfasingen av en bestemmelse om at 40 prosent av verdien av en bil må bygges av arbeidere som tjener minst $ 16 per time.

På deres respektive pressekonferanser på mandag forsøkte både Trump og den kanadiske statsministeren Trudeau å promotere deres reaksjonære handelsavtale som en seier for arbeidere og for «middelklassen».

Fagforeningene: Trumps og Trudeaus allierte

Fagforeningsbyråkratiene på begge sider av grensa har støttet dem i dette. Topplederne fra AFL-CIO og fra mange av føderasjonens største fagforeningene har hatt hyppige møter med Trumps representanter. De har støttet hans reaksjonære økonomiske nasjonalisme og roste i august hans bilaterale avtale med Mexico.

Jerry Dias, presidenten for Canadas største industrifagforening Unifor, hilste avdukingen av USMCA som «en stor dag for kanadiere». Dias, som har vært en nær og betrodd rådgiver for Trudeau-regjeringen gjennom NAFTA-reforhandlingene, sa begeistret at «det er noen fantastiske seire i denne avtalen».

Dias og hans kolleger fra fagforeningsbyråkratiene på begge sider av grensa har i flere tiår konspirert i big-business-angrepet på arbeiderklassen, der de har pålagt lønnskutt, gjennomført oppsigelser og angrepet rettigheter og arbeidsbetingelser. De feirer USMCA fordi de tror avtalen vil øke deres inntekter fra medlemsbidrag ved at den fremtvinger «insourcing» av produksjon fra Mexico, som driver meksikanske arbeidere på gata og utvider multi-sjikt-lavlønnssektoren de har bidratt til å skape i USAs og Canadas bilindustrier.

Dias ga klart uttrykk for dette, da han hørte om den første avtalen mellom USA og Mexico i august og uttalte: «Det er ingen tvil om at Mexico vil miste noen av de jobbene de har klart å overta i løpet av årene. Så, jeg mener dette er en positiv utvikling for Canada.»

Det er det på ingen måte. Virkeligheten er at handelskrig og promoteringen av økonomisk nasjonalisme går hånd i hånd med et intensivert angrep på arbeiderklassen. Trumps innføring av billioner i skattekutt for foretakseliten har blitt gjenspeilet av et høyreskifte i det kanadiske politiske etablissementet, som det kom til uttrykk ved den høyreorienterte Ontario-premieren Doug Ford, som har lovet å overgå Trumps skattekutt for å opprettholde «kanadisk konkurranseevne».

Arbeidere må motsette seg fagforeningene og alle de som søker å rette dem inn bak sine «egne» borgerskap under betingelser av forsterkede økonomiske og militære spenninger. I stedet må arbeidere i USA, Canada og Mexico forene sine kamper for anstendig lønnskompensasjon og trygge jobber og utvikle en motoffensiv i allianse med sine klassebrødre og -søstre rundt om i verden på grunnlag av et sosialistisk program.

Loading