Voksende kampanje innen Podemos for allianse med det spanske høyre

Av Alejandro López
2 October 2018

Nesten en måned har gått siden toppstalinister assosiert med Podemos’ lederskap i Spania skrev en innledende artikkel som støttet politikken til ytrehøyreregjeringen i Italia. Siden da har en rekke medlemmer av Podemos stått frem for å forsvare denne posisjonen der de forsøker å skape en ny bevegelse basert på nasjonalisme, økonomisk proteksjonisme og appeller til ytrehøyre.

Den tidligere Kommunistparti-lederen Julio Anguita, Podemos’ nestleder Manuel Monereo og jussprofessor Héctor Illuega publiserte to artikler i pro-Podemos nettavisa Cuarto Poder. Forfatterne, som alle er tett assosierte av Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias, hyllet de italienske nyfascistenes «Verdighetsdekret» som «en bemerkelsesverdig innsats til det italienske folkets forsvar mot finansaristokratene». De forholdt seg tause om Romas innstrammingspolitikk, militærintervensjonen i Libya, terrorkampanjen mot romabefolkningen og flyktningene og truslene om massedeportasjoner.

I en rekke intervjuer forsvarte Monereo og Anguita sine posisjoner og fordømte sine kritikeres «politiske korrekthet». De har fått stor pressedekning i de offisielle mediene. I et Ctxt-intervju spurte Anguita om «hvordan spanierne har hatt nytte» av EU og kalte for en uttredelse fra euro-valutaen, der ha sa: «Jeg vil gjenvinne suvereniteten og staten, jeg vil ha makt til å utrette noe,» mens han kynisk hevder ikke å være «nasjonalist».

Tilsvarende fortalte Monereo til Cuarto Poder at den nye bevegelsens mål er å «endre [EUs] grunnleggende traktater og en exit fra euroen, spesielt for landene i sør». Han angrep Tyskland og hevdet at «det tyske Europa bryter med en del av den europeiske historien knyttet til arbeiderbevegelsen, til sosiale rettigheter, fagforeninger og folkelig suverenitet.»

Både Monereo og Anguita er ganske åpne om at målet med deres «Initiativ for Den tredje republikk» er å knytte bånd til høyre og til ytrehøyre. Monereo erklærer at «Den tredje republikken vil ikke bare være for venstresiden, den vil være demokratisk-føderalistisk og en forsvarer av sosiale rettigheter, og den vil strekke seg utover den venstresiden vi kjenner i dag.» På samme måte sier Anguita at den nye bevegelsen vil være åpen for «demokrater ... men ikke nødvendigvis fra venstresiden».

Støtteerklæringene for fremmedfiendtlig politikk og for ytrehøyrepartier fra ledelsesnære medlemmer av Podemos vitner om partiets bankerotte og reaksjonære karakter, som koalisjon av spansk stalinisme med Anticapitalistas, de spanske allierte av Frankrikes pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA).

Stalinistiske, pabloistiske og sosialdemokratiske partier, så vel som åpent høyreorienterte partier, har gjentatte ganger håndhevet interessene til finansmarkedene og EUs innstrammingsdiktat, mot arbeidernes bitre motstand. Dette er igjen tilfelle i Spania, der PSOE-minoritetsregjeringen [Spanias sosialistiske arbeiderparti] støttes av en allianse av det stalinist-ledede Forente Venstre (IU) og Podemos. PSOE-regjeringen tilpasser seg EUs budsjettreglement med sosiale nedskjæringer, økte militærutgifter og den samme raske dreiningen til høyre som for det europeiske borgerskapet som helhet.

Denne politikken har ført til katastrofale sosiale forhold. Mer enn 4 millioner mennesker i Spania lever under alvorlig sosial ekskludering – 40 prosent flere enn for 10 år siden, ifølge den siste rapporten fra Caritas Spania. Det er 3 millioner arbeidsledige og en tredjedel av ungdommen er uten jobb. På tvers av Europa har disse svikene lagt grunnlaget for arbeidernes og ungdommens forakt, og – i fravær av et synlig sosialistisk alternativ – drevet noen rasende og desperate deler av befolkningen til å stemme for ytrehøyrepartier.

Når langt bredere misnøye – fremprovosert av forverrende levestandarder og den ekstreme konsentrasjonen av rikdom – oppstår i arbeiderklassen svarer deler av Podemos med å forsøke å kanalisere denne harmen bak fremmedfiendtlig spansk nasjonalisme.

Selv om Anguita og Monereo begynte med å forsvare den italienske ytrehøyreministeren Matteo Salvinis politikk, har en rekke stalinister innenfra Podemos kommet til forsvar for deres posisjon. Denne grupperingen innen Podemos, som en Cuarto-Poder-leser treffende kalte «Salvini-hvitvaskernes hvitvaskere», vokser raskt.

Hugo Martínez Abarca, som i to tiår var medlem av det stalinist-ledede Forente Venstre (IU), inntil han i 2015 forlot for å forfølge en karriere innen Podemos som representant i Madrids regionalforsamling, publiserte en artikkel med tittelen «Republikken eller venstresiden: for en patriotisk republikanisme». Han oppfordrer «venstresiden» til å forlate alt venstreinnhold som er relatert til kravet om en «Tredje republikk», så det kan bli et «tverrgående prosjekt for landet».

Martínez, som Monereo og Anguita, gjør det klart at denne nye Republikken vil være forenlig med høyreorientert politikk: «Hvis det er en mulighet for at Republikken blir navnet for forandring, da går det gjennom å løsne identifiseringen med venstresiden og fylle den med innhold som deles av store sektorer [av befolkningen]: å gjøre politisk republikanisme synonymt med institusjonell republikanisme.» «Innholdet» ville være «demokratiske, etiske, moderniserende verdier og ekstraordinært knyttet til fremtiden».

Clara Ramas, en professor fra Madrid Complutense Universitet, som er tett med Podemos, skrev et stykke for Ctxt til forsvar for «en ny demokratisk patriotisme, som taler for lov og orden på en ikke-reaksjonær måte, som tilbyr sikkerhet, velferd, tilhørighet og beskyttelse.»

Salvador Arnal, en annen stalinistisk universitetsprofessor, forsvarer Ramas i en annen artikkel som ble publisert på Rebelión. Han forsvarer Ramas’ «demokratiske patriotisme», og sier: «Såvisst triumferte en blodig kontrarevolusjon i Spania, men ikke hele Spanias historie over de siste to århundrene kan reduseres til den triumfen. At appeller til patriotisme har vært knyttet til repressive organer, som eksempelvis Guardia Civil, for omlag fire tiår [under Franco-diktaturet] betyr ikke at det alltid var tilfelle, eller at det alltid må være sånn.»

Han tilbyr eksempler på «demokratisk patriotisme» i den «demokratiske patriotiske kampen ... fra 1936 til 1939 mot fascisme og utenlandsk intervensjon». Han hyller også spanske stalinisters og maoisters angivelige progressive anvendelse av «patriotisme» under det spanske fascistiske Francisco-Franco-diktaturet.

Dette er antitrotskistiske historiske løgner som tjener til å dekke over stalinistgruppenes raske utvikling i retning av støtte for fremmedfiendtlige posisjoner og ytrehøyreorganisasjoner. Den stalinistiske promoteringen av nasjonalisme under Den spanske borgerkrigen, så vel som under det fascistiske diktaturet som oppsto etter Francos seier i krigen, var ikke en demokratisk og revolusjonær politikk. Det var et forsvar for kapitalistisk eiendom mot arbeiderklassens gjentatte revolusjonære opprør under Den spanske borgerkrigen og arbeidernes dype motstand mot Franco-regimet.

Under Borgerkrigen torturerte, fengslet og myrdet stalinistene både trotskister og anarkister som motsatte seg Den andre republikkens Folkefront-regjering, basert på deres blodtørstige opposisjon mot sosialistisk revolusjon.

Åtti år etter slutten av Den spanske borgerkrigen og et tiår etter utbruddet av den globale finanskrisen i 2008, reflekterer oppropene fra Podemos om mer nasjonalisme og patriotisme igjen deres bitre motstand mot en politisk bevegelse fra arbeiderklassen som utfordrer europeisk kapitalisme på grunnlag av et trotskistisk program. Mens arbeiderklassen beveger seg mot stadig bredere streikeaksjoner og politisk opposisjon mot regimet, beveger Podemos og partiets allierte seg inn i omløpsbanen til høyreorienterte og til og med nyfascistiske tendenser.