For ti år siden, den 3. oktober 2008, initierte Den amerikanske kongressen og Bush-administrasjonen den største bankredningsaksjonen i menneskehetens historie.
Med vedtaket av Emergency Economic Stabilization Act av 2008 [Den økonomiske nødsituasjonsstabiliseringsloven], som opprettet Troubled Asset Relief Program (TARP) [Nødprogrammet for problematiske verdipapirer], ble det amerikanske finansdepartementet autorisert til å anvende rundt $ 700 milliarder for oppkjøp av «problematiske verdipapirer» fra ledende Wall-Street-banker. Dette skulle vise seg bare å være en forskuddsbetaling, der den amerikanske regjeringens samlede støtte, i vesentlig grad under Obama-administrasjonens overoppsyn, har beløpt seg til billioner av dollar.
Vedtaket om gjennomføringen av TARP var den amerikanske styringsklassens initielle respons på krisen som ble forårsaket av kollapsen av den amerikanske boligmarkedsbobla, som i seg selv var resultat av flere tiår med stadig økende spekulasjon og finansialisering. Storbanker og finansinstitusjoner hadde tjent milliarder på markedsføringssvindler og pakking av subprime-boliglån [sub-prime: lån med lav betjeningssikkerhet] blant annet solgt som CDS-er [Credit Default Swap: spekulativ finansforsikring basert på trygge lån solgt sammen med subprime-lån]. Da den maniske og lukrative festen tok slutt satt finansforetakene igjen med hovedsakelig verdiløse («problematiske») verdipapirer for billioner av dollar.
I offentlige uttalelser avleverte ledende figurer fra den amerikanske styringseliten truende advarsler om konsekvensene dersom regjeringen ikke straks grep inn for å redde bankene. Alle samfunnets ressurser måtte settes inn for å redde finanssystemet. Det kunne ikke spares på noe, og ingen spørsmål kunne stilles.
Mens krisen i 2008 var forankret i grunnleggende motsetninger i den amerikanske kapitalismen og i verdenskapitalismen forøvrig, ble det tatt bevisste beslutninger for å skape de gunstigst mulige betingelsene for en enorm overføring av rikdom til styringseliten.
Den umiddelbare årsaken til den økonomiske nedsmeltingen høsten 2008 var investeringsbanken Lehman Brothers’ kollaps, som sendte sjokkbølger gjennom hele verdensøkonomien. I sine memoarer skisserte Timothy Geithner, den-gang president for New York Fed [New-York-avdelingen av den privateide amerikanske sentralbanken Federal Reserve] og senere Obamas finansminister, kalkylene til aktørene som var sentralt involvert i krisen.
Geithner skrev: «Selv i en verden hvor vi på en eller annen måte skulle ha reddet Lehman, og likevel måtte gå hen å redde [forsikringsgiganten] AIG, ville vi ikke ha eliminert de grunnleggende faktorene som drev frem krisen. Økonomien kollapset og finanssystemet ville ha fortsatt å utvikle seg i retning katastrofe – underkapitalisert, overbelånt, fortsatt belastet av boliglåns-verdipapirer som markedene ikke ville ta i, fortsatt truet av en bredere storming av bankene [run: samtidige uttak]. Det var Lehmans fall og AIGs forestående fall som skulle til for å få overtalt president Bush og [finansminister] Hank [Paulson] om å søke juridisk utøvende myndighet til å prøve å få reparert hele systemet.» [vår utheving]
Det betyr at det amerikanske finanssystemet faktisk var insolvent, kvalt av billioner av dollar i spekulative veddemål som var tapt. Det var nødvendig å skape forutsetningene der hittil ufattelige og massivt upopulære beslutninger kunne bankes gjennom, der forpliktelsen for disse veddemålene ganske enkelt kunne overtas av den amerikanske regjeringen.
Etter Lehman Brothers’ kollapsen kalte Federal-Reserve-styreformann Ben Bernanke og Paulson sammen ledende lovgivere til et møte der de fremla bankenes krav – Troubled Asset Relief Program. Kongress-demokrater, deriblant Charles Schumer, Christopher Dodd og Barney Frank, tok en ledende rolle i å fremme TARP-ordningen.
Den republikanske presidentkandidaten John McCain, som ledet på demokratenes kandidat Barack Obama i meningsmålingene frem til september, ble skarpt irettesatt av Paulson og Bernanke for sin uvillighet til entydig klart å støtte den foreslåtte redningsaksjonen. «McCain ... syntes ikke å være villig til å jobbe aktivt for en løsning,» klaget Bernanke i sine memoarer. Paulson anklaget for sin del McCain for «å slenge fra seg populistisk retorikk under valgkampanjen, der han med spydig kritikk av Wall Street snakket om å beskytte skattebetalerne og brukte ordet ‘bailout’ [kausjonering].»
Republikaneren Paulson var langt mer imponert over Obama. «Det syntes ikke å være ‘politikk’ eller manøvrering i Obamas tilnærming til meg,» skrev Paulson senere. «Han ønsket å unngå å gjøre noe som helst offentlig – eller privat – som kunne skade våre forsøk på å stabilisere markedene.»
Faktisk var det Obamas intervensjon som sikret at TARP ble vedtatt og han ble som gjenytelse Wall Streets favoriserte kandidat, hvilket bidro til å sikre ham presidentskapet i november 2008. I løpet av de neste åtte årene skulle Obama, markedsført som kandidaten for «forandring» og for «håp», ha overoppsyn med den historisk uovertrufne overføringen av rikdom fra arbeiderklassen til de rike.
Som et klart signal til Wall Street om at garantidekningen ville fortsette, og bli utvidet, utnevnte Obama Geithner til sin finansminister den 26. januar 2009. Konfrontert med voksende opposisjon og ofte opphetede debatter innen den føderale regjeringen, besørget de to mennene at svaret på den økonomiske krisen i hvert eneste saksanliggende var direkte tilpasset Wall Streets krav.
Til tross for annonseringen av et multi-milliarder-dollar-program for å forhindre utkastelser og tvangssalg [foreclosures] der boligeierne ikke kunne betjene sine lån, sørget Obamas Hvite hus for at tvangssalgene ble spredt ut på en måte som minimerte banktapene, mens programmet ikke gjorde noe for å hjelpe vanlige mennesker til å kunne beholde i sine hjem.
Ikke engang da forhenværende Fed-styreformann Alan Greenspan advarte for at det «kan være nødvendig med en midlertidig nasjonalisering av noen banker, for å tilrettelegge for en rask og ordnet omstrukturering» ville Obama høre snakk om noe i den retning. Det gjorde han entydig klart da han erklærte: «Vi har store private kapitalmarkeder og i siste instans vil de være nøkkelen til å få kredittflyten igang igjen.»
Da finansforsikringsgiganten AIG den 16. mars 2009 annonserte at deres enhet for finansprodukter ville utbetale $ 165 millioner i bonuser, uttrykte Obama offentlig at han var opprørt og rasende mens han privat tillot selskapet å gjennomføre utbetalingene, til tross for det faktum at den amerikanske regjeringen effektivt sett var hovedaksjonær.
Obama-administrasjonen sørget for at ikke et eneste individ av de ansvarlige for en krise som førte til umåtelig elendighet rundt om i verden ble holdt ansvarlig for sine kriminelle handlinger. Ingen administrerende direktører ble sparket fra reddede foretak, langt mindre kastet i fengsel.
Den logiske konsekvens og resultat av redningsaksjonene for Wall Street var angrepet på jobber og livsbetingelsene til arbeiderklassen. Mens bankene ble reddet gjorde Geithner det klart at det ikke ville bli noen som helst føderal støtte til delstater og kommuner som sto overfor finansielle kriser. Det banet veien for en bølge av innstramminger og nedskjæringspolitikk, inkludert Detroits konkurs i 2013, som kuttet pensjonene til de kommunalt ansatte og auksjonerte vekk byens verdier til milliardærspekulanter.
I 2009-omstruktureringen av bilindustrien gjorde Obamas Hvite hus føderal hjelp til de tre store bilprodusentene betinget av utvidelsen av det todelte lønnsystemet og masseoppsigelser, og satte dermed standard for en bølge av lønnskutt og temporært arbeid som feide gjennom hele den amerikanske økonomien. Dette ble muliggjort av de korporatistiske fagforeningenes undertrykking av arbeiderklassens kamper.
Den sosiale lidelsen skapt av krisen og dens etterdønninger forblir nesten umulige å beregne og uttrykker seg nå i så ulike former som krisen i offentlig utdanning, opioid-epidemien, fallet i forventet levealder og en vedvarende økning av antall selvmord.
Utfallet av disse politiske beslutningene er som det var tiltenkt. Dow Jones Industrial Average er mer enn tredoblet siden 2009, støttet opp av en ny finansboble skapt av Federal Reserves fire billioner dollar i kvantitativ lettelse [QE: Quantitative Easing; pengetilførsel til finansmarkedene]. Styringsklassen er mer velstående enn noensinne. Dog er ingen av motsetningene som produserte krisen i 2008 løst. De har bare blitt gjenopprettet på et høyere nivå.
I mars 2009 skrev David North, styreleder for World Socialist Web Sites redaksjonsråd: «Det mest essensielle karaktertrekket ved en historisk signifikant krise er at den fører til en situasjon der de vesentlige klassekreftene innen det angjeldende landet (og landene) er tvunget til å formulere og anta en uavhengig posisjon i forhold til krisen. Det vil si at de er drevet for å fremme en løsning på krisen der deres egne sosiale behov og interesser uttrykkes.»
I deres respons på 2008-finanskrisen talte både Bernanke, Geithner, Paulson, Bush og Obama på vegne av styringsklassen. Deres handlinger ble replisert i forskjellige former av kapitalistiske styringseliter over hele verden. De blir videreført og eskalert under Trump-administrasjonen, mens demokratene gjør alt de kan for å undertrykke og avlede enhver motstand.
Arbeiderklassen har enda ikke artikulert sine uavhengige interesser som svar på krisen som brøt ut i 2008 på en politisk organisert og bevisst måte. Det inneværende året har imidlertid sett de første uttrykk for en vekst av klassekamp internasjonalt. I sine kamper må arbeidere trekke lærdommene fra 2008-krasjet, som har diskreditert det kapitalistiske systemet i milliarder av menneskers øyne over hele verden, og skapt et massepublikum for sosialisme.
I de kommende kampene vil den største politiske oppgaven være å bibringe arbeidsklassens respons den samme besluttsomheten som styringsklassen la for dagen på vegne av det korrupte og dekadente oligarkiet som ekstraherer sine rikdommer fra arbeidet til menneskehetens brede masser. Det må bygges et politisk lederskap for organiseringen av arbeidsklassens kamper i en revolusjonær sosialistisk bevegelse mot det kapitalistiske systemet.