Den fascistiske kandidaten Jair Bolsonaro kom først i det brasilianske presidentvalget

Av Miguel Andrade
8 October 2018

De brasilianske generalvalgene som ble avholdt på søndag resulterte i den mest høyreorienterte Kongressen siden militærdiktaturet fra 1964 til 1985, og en stor ledelse i presidentvalget til den fascistiske forhenværende hærkapteinen Jair Bolsonaro.

Siden han ikke vant et absolutt flertall må Bolsonaro stille i en andrerunde den 28. oktober mot Arbeiderspartiets (PT) kandidat Fernando Haddad. Bolsonaro fikk 46 prosent av stemmene, knapt 4 prosent for lite for en seier i den første valgrunden. Haddad, en forhenværende borgmester i Sao Paulo, kom inn på en fjern andreplass med 29 prosent, som tilsvarer omtrent 30 millioner avgitte stemmer. Manglende deltakelse og ødelagte stemmesedler var på et rekordhøyt nivå – 40 millioner – som er et signifikant tall med tanke på at det er obligatorisk å stemme i Brasil og at gjentatt manglende deltakelse straffes med bøter, tilbakeholding av pass og, mest betydningsfullt, ekskludering fra offentlig tjeneste.

Tolv prosent stemte for Ciro Gomes, kandidaten for Det demokratiske arbeiderpartiet, det eldste fungerende borgerlige partiet i Brasil, som viderefører den korporatistiske politiske arven etter diktatoren Getúlio Vargas’ politikk fra 1937 til 1945 og som assosieres med borgerlig motstand mot militærregimet fra 1964 til 1985.

Geraldo Alckmin, fra Brasils tidligere tradisjonelle høyreparti Det brasilianske sosialdemokratipartiet (PSDB), så sitt partis rene utsletting der det falt fra de 48 prosent partiet oppnådde i 2014 i andrerunden mot PT, til bare 5 prosent i søndagens valg. Marina Silva, en forhenværende PT-miljøminister som siden 2010 har nytt støtte fra deler av big business, eksempelvis den mektige arvingen til Brasils største private bank Neca Setúbal, så sitt valgresultat kollapse fra 21 prosent i 2014 til denne gangen bare én prosent.

PTs mest vesentlige selverklærte «venstre»-opposisjon, pseudo-venstre morenoist-pabloist-alliansen Sosialisme og Frihetspartiet (PSOL) fikk bare 0,6 prosent av stemmene. Det er ned fra 1,6 prosent i 2014 og himmelvidt unna resultatet fra første gangen de stilte til valg i 2006, da partiet oppnådde 7 prosent av stemmene, basert på sin kritikk av PTs nyliberale politikk.

Valgene ble avholdt i skyggen av den verste økonomiske krisen i Brasils historie, der BNP-fallet fra 2015 til 2016 var det største siden 1929-krasjet, og historiens langsomste gjenoppretting der borgerlige økonomer forespeiler at sysselsettingen og medianinntektene først er tilbake på 2013-nivå i 2027.

Hele det politiske systemet har blitt grundig diskreditert av den massive korrupsjonsskandalen i omkretsen av den statsdrevne energigiganten Petrobras, avslørt i den såkalte «Lava Jato»-granskningen [Bilvasken], som hittil har avdekket 12 milliarder reais ($ 4 milliarder) av offentlige midler tappet av til bestikkelser og kickbacks [kompensasjoner for kontraktstildelinger]. Svindelordningen har videre vist seg å være en integrert del av den opphausede politikken for å lage «nasjonale mestere». Det var en politikk som skulle favorisere nasjonalt eide industri-, infrastruktur- og agribusinessmonopoler i nasjonale og internasjonale markeder, som hadde en ekspansjon muliggjort av råvare-boomen på slutten av 2000-tallet.

Etter å ha hatt tilsyn med den massive korrupsjonsordningen og med innledningen av den økonomiske krisen så PT en storskala desertering av arbeiderklassevelgere i regioner som partiet historisk har dominert, hovedsakelig i landets industriregioner i sør, der de nå vant med den minste marginen siden de først kom til makten i 2002 med president Luiz Inácio Lula da Silva, populært kjent som Lula.

Sammenbruddet av støtten for PT, kombinert med vesentlige ungdoms- og arbeiderklasseprotester mot det brutale innstrammings- og privatiseringsprogrammet pålagt av Lulas etterfølger, PTs president Dilma Rousseff – påbegynt den første dagen av hennes andre periode med nomineringen av «Chicago Boy» Joaquim Levy til finansminister – oppildnet ytrehøyre til å presse på for Rousseffs impeachment [avsettelse] i 2016. Mens bankfolk, agribusinessbosser og industrialister først opponerte mot hennes impeachment som «forstyrrende», meldte de endelig sin støtte for å få akselerert innstrammingsprogrammet hun selv hadde implementert.

Etter hvert som Bilvask-granskningen utviklet seg og fengslede forretningsmenn ga endeløse beretninger om sine korrupte relasjoner til offisielle PT-representanter, inkludert først og fremst Lula, bodro det ytterligere til svekkelsen av PT, og til slutt til fengslingen av Lula. Lulas dom etter anklagen om å ha mottatt en penthouse-leilighet ved stranda i bytte mot rigging av Petrobras-kontrakter eroderte PTs posisjon ytterligere og tok Lula ut av valget. I utgangspunktet var han partiets førstekandidat som president, med 30 prosent støtte i meningsmålingene, mens han samtidig konfronterte en 50 prosent avvisning fra velgerne som ble spurt, og et klart flertall som antydet sin opposisjon mot at han skulle løslates fra fengsel.

Antikorrupsjonsretorikk, sammen med ultra-nasjonalistisk agitasjon mot «utsalget» av brasilianske verdier til Kina og mot kinesiske investeringer i afrikanske og latinamerikanske land (fordømt som «tildelinger»), kombinert med hard-på-kriminalitet og antiimmigrant-demagogi har tjent som gjennomgangstonen for ytrehøyres korstog mot PT. Dette har blitt bevisst rettet mot den forsømte arbeiderklassen, spesielt i de sinnende eller sterkt utsatte industriområdene.

Bilvask-granskningen ble et vesentlig redskap for en voldsom dreining til høyre. Etter impeachment-saken og Rousseffs tvungne avgang i 2016 påla Michel Temer, hennes visepresident og etterfølger, en arbeidsreform som tillater uhindret kontraktsarbeid i selskaper, samtidig som den desimerer helse- og sikkerhetsforskriftene. Hans regjering innførte senere en 20-år-lang frysing av offentlige utlegg gjennom en konstitusjonell endring. I møte med hvert av angrepene var PT enten uvillig, eller ikke i stand til å mobilisere arbeiderklassen. Sammen med sitt tilknyttede fagforeningsforbund CUT kalte de i siste øyeblikk av en rekke generalstreiker, til og med stilt overfor en enorm militans i arbeiderklassen. Dermed styrket PT høyresidens ultranasjonalistiske, ytrehøyreappeller til arbeiderne.

Med Brasils styringsklasse fast bestemt på å føre en klassekrig mot arbeiderne har Bolsonaro oppnådd avgjørende støtte fra de businesskretsene som før pendlet mellom PSDB og PT, og mest fremtredende den såkalte «Bibel, Biff og Kuler»-grupperingen som vokste til å utgjøre en tredjedel av Kongressen under PTs 13-år-lange regjeringsperiode. Denne grupperingen ga ved mange anledninger de påfølgende PT-regjeringene avgjørende støtte til deres høyreorienterte politikk.

Viktigst av alt var at denne grupperingen var drivhuset for den fascistiske Bolsonaro, som har holdt en plass som representant for staten Rio de Janeiro i underhuset gjennom syv påfølgende perioder, siden 1991.

I 1999 erklærte han sitt ønske om «en audiens» med Hugo Chávez, som dengang var president i Venezuela og hyllet ham som «et håp for Latin-Amerika». Han sa at verken han eller Chávez var «antikommunister». Den PT-ledede kongressalliansen ikke bare tolererte Bolsonaro for disse angivelig «nasjonalistiske» posisjonene, men vurderte ham som en viktig stemme mot de nyliberale tiltakene som PT-regjeringen selv banket gjennom over en tiårsperiode. Et eksempel var pensjonsreformen i de tvang igjennom i 2003, som tillot Bolsonaro å utforme en bedragersk høyreorientert populistisk og nasjonalistisk appell.

Bolsonaro, som kommer fra Rio de Janeiro – en by PT forvandlet til et virtuelt føderalt protektorat for å få bygd infrastrukturen for å bli vertskap for fotballverdensmesterskapet i 2014 og sommer-OL i 2016 konfrontert med en massiv opposisjon mot utkastelser, underfinansiering av helse og utdanning og militæroperasjoner i arbeidsklassenabolag – var i stand til å utnytte en utbredt oppfatning av PTs svik mot arbeiderne til fordel for big business. Han appellerer også til frykten for kriminalitet med en ekstrem pro-skytevåpen, pro-militær retorikk – signaturgesten som anvendes av kandidaten og hans tilhenger er å peke med fingrene som om de skyter med pistol. Bolsonaro har kommet med opprop om å gjøre det lettere for politiet å kunne drepe kriminelle, og dét i et land der politiet i fjor drepte mer enn 5.000 mennesker.

Bolsonaro står overfor avvisningstall på 45 prosent i meningsmålingene, sammenlignet med 40 prosent for sin PT-motstander Haddad. Hvis denne utbredte avvisningen viser seg å være nok til at Haddad klarer å beseire ham den 28. oktober vil resultatet bli en retur til makten av et PT i spissen for den mest høyreorienterte regjeringen siden avviklingen av militærdiktaturet.

Bolsonaro har indikert at hans eventuelle nederlag ved valgurnene ville være illegitimt og han har åpent appellert til militæret – som nylig har intervenert i politikken på en måte uten sidestykke siden diktaturet – om støtte.

PT er imidlertid et tvers igjennom borgerlig parti, som – mens det appellerer til big business for støtte og forsøker å smi sammen en «antifascistisk allianse» som omfavner demoraliserte høyre-«demokratiske» politikere fra PSDB og til og med diskrediterte mediekonglomerater som har publisert antiBolsonaro-rapporter, for eksempel det høyreprienterte O Globo-nettverket og Veja-magasinet – ikke i stand til, eller ikke er villig til, å gjøre noen klasseappell til arbeiderklassen.

PTs politikk vil bare styrke ytrehøyre og høyne trusselen om en retur til et enda blodigere diktatur enn det som styrte landet i to tiår fra 1964.

Det eneste svaret på disse farene er byggingen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen gjennom byggingen av en brasiliansk del av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.