Den franske regjeringen rystes av innenriksminister Collombs oppsigelse

Gérard Collombs oppsigelsen den 2. oktober fra regjeringens nummer-to-rangerte post, under usette forhold i Frankrikes femte republikk, har åpenbart en ekstrem skrøpelighet og den dype krisen i president Emmanuel Macrons regjering.

Etter at Macron den 1. oktober nektet å akseptere Collombs oppsigelse sendte Collomb den igjen og tvang Macron til å akseptere den dagen etter. Macron, som tilsynelatende var overrasket, ble tvunget til å overføre jobben til statsminister Edouard Philippe mens han så seg om etter en erstatning. Philippe ble dermed tvunget til å avlyse et planlagt offisielt besøk i Sør-Afrika.

Collomb hadde allerede annonsert i forrige måned at han hadde til hensikt å forlate regjeringen etter Europa-valgene i mai 2019, angivelig for å stille i kommunalvalget i Lyon i 2020. Denne kunngjøringen hadde effektivt sett stilt Frankrikes mektige innenriksdepartement uten ledelse.

Fratredelsen av en av Macron-presidentkampanjens første støttespillere og den plutselige kollapsen av Macron-Collomb-alliansen, en søyle i den utøvende ledelsen siden Macrons valg i fjor, har direkte undergravet presidenten. Mens det var forventet, har det også rystet hele den franske styringseliten. Det understreker regjeringens ustabilitet der den forbereder seg på å gjennomføre mange fundamentale angrep på demokratiske rettigheter og nedskjæringer i grunnleggende sosiale programmer, inkludert pensjoner, helsevesen og arbeidsledighetsforsikring, skapt av arbeidernes kamper gjennom flere generasjoner.

Pressen ble alarmert av omstendighetene for Collombs oppsigelse. «I det andre året av hans periode trosset den avgåtte innenriksministeren republikkens president og tvang ham i retrett. Det er første gangen i Den femte republikk, som vi markerer 60-årsdag for den 4. oktober,» skrev Le Monde og la til: «Med sin avgang har Emmanuel Macrons tidligere allierte faktisk utløst en autoritetskrise på øverste nivå av staten.»

Avisa advarer også for den synlige impotensen til «regjeringssjefen Edouard Philippe, som vil stå som en tosk foran representantene, der han synes helt overrasket,» selv om grunnloven gjør ham ansvarlig for oppnevning og oppsigelse av ministrene.

Som ekko av bredere mediebeskyldninger om at Collomb deserterte fra sitt embete, legger avisa til at etter Macron og Philippe er «Collomb selv det tredje offeret, der man undrer seg på om han forsto godt nok implikasjonene av hans handlinger for det som er kjent som statens autoritet».

Etter fratredelsen distanserte Collomb seg umiddelbart fra presidenten. Han annonserte at han hadde til hensikt å stille i Lyon som kandidat uten partitilknytning, og dermed har forlatt Macrons parti La République en marche (LRM). I løpet av de siste dagene har Collomb og hans medarbeidere avlevert flere bitende eller alarmerende kommentarer til pressen om levedyktigheten for Macrons presidentskap.

Collombs medarbeidere fortalte La Dépêche du Midi at kort før han sa opp uttalte Collomb: «De som fremdeles er i stand til å snakke oppriktig til Macron er de som var der fra begynnelsen: Ferrand, Castaner, Griveaux og meg ... Han vil ende opp med å hate meg. Men hvis alle bøyer kne for ham vil han ende opp med å være isolert, fordi det å bebo Elysée presidentpalasset vil nødvendigvis isolere folk.»

Collomb selv erklærte på LCI [fjernsynskanalen La Chaîne Info] at hans forhold til Macron eksploderte fordi «jeg prøvde å bringe ham nyheter om hva som skjer på bakkenivå.» Han la til på BFM-TV at Macron ville bli offer for «hybris ... gudenes forbannelse. Når du på et bestemt tidspunkt blir altfor sikker på deg selv, konkluderer du med at du vil rydde alt ut av din vei. Det er en setning som sier at ‘de gudene ville ødelegge, gjør de først blinde.’»

Fremfor alt skjer Collombs avgang samtidig med vedvarende og bredt anlagte protester og klager blant politiet og innenrikssikkerhetsstyrkene.

Dette brøt allerede ut i offentlige politiprotester på slutten av 2016 og i 2017, som Collomb antydet til i sin avgangstale i innenriksdepartementet den 3. oktober, der han omtalte det pågående politi-«opprøret». Tusenvis av politimenn hadde marsjerte flere ganger i byer over hele Frankrike, og krevd mer finansiering og anerkjennelse for undertrykkingen av masseprotester mot arbeidsloven, som de utførte under unntakstilstanden og den såkalte «krigen mot terror».

Denne opposisjonen fremkom også i Benalla-saken nå i sommer, som grundig destabiliserte regjeringen. Da det viste seg at Alexandre Benalla, en nær Macron-medhjelper, hadde banket opp fredelige demonstranter under en 1. mai-demonstrasjon der han poserte som politimann, applauderte mye av Frankrikes parlamentariske opposisjon politiet mot Macron.

I fronten for den operasjonen sto Jean-Luc Mélenchon, lederen av La France insoumise (LFI - Ukuelige Frankrike), som deklarerte en åpen allianse med det høyreorienterte partiet Les Républicains (LR - Republikanerne) i spørsmålet, og som også kollaborerte med Marine Le Pens nyfascistiske Rassemblement national (RN – Nasjonal samling) [omdøpt fra Front National]. Alle benyttet de seg av muligheten til å støtte politiets undertrykking av 1.-mai-mønstringene.

Denne episoden har bekreftet at Macron faktisk har mistet støtte fra viktige deler av det som lenge har vært en sentral sosial base for den franske regjeringen: politistyrkene.

Mens de pågående politiprotestene er fruktbar grunn for ulike ytrehøyreprovokasjoner, prøver Mélenchon å presentere dem som progressive, og å presentere politiet som Republikkens demokratiske støttespillere.

Faktisk forbereder politiet en opptrappet undertrykking av arbeidernes kamper og i arbeiderklassenabolagene, konfrontert med de utøvende myndighetenes upopularitet. I sin avgangstale i forrige uke insisterte Collomb på behovet for større politiske inngrep i arbeiderklasseforstedene, der han sa at politiet måtte «trygge sikkerheten» og utføre en «republikansk gjenerobring» av disse distriktene.

Med Collombs avgang er det ikke bare en av Macrons støttespillere fra tidligst av som forlater det synkende skipet. Han er den andre topp-rangerte ministeren som trekke seg på en måned, etter økologiministeren Nicolas Hulot. Etter jernbanestreikene og privatiseringen av De nasjonale jernbanene [Société nationale des chemins de fer français (SNCF)] tidligere i år har Macrons popularitets-ratinger fordampet. En Elabe-meningsmåling fant at bare 6 prosent av den franske befolkningen tror at hans politikk vil forbedre deres trivsel og levestandard.

Collombs fratredelse bekrefter Macron-regjeringens enorme skrøpeligheten, hvilket fundamentalt sett skyldes den enorme og voksende sosiale ulikheten i Frankrike og den dype motstanden i arbeiderklassen til Macrons program.

Samlingen av LFI-representantene, som er nært fagforeningsbyråkratiet, på politiets side understreker det presserende behovet for at arbeiderklassen gjøre en ny utvikling i kampen mot Macron og EU. Sosialistisk Likhetsparti har forklart at for å stoppe pådrivet for innstramminger, nedskjæringer og militær-politi-styre kan ikke arbeiderne kjempe i tvangstrøya som fagforeningene pålegger, og som de allerede i stort månn har forlatt. Oppgaven er å bygge egne aksjonskomitéer og forberede en bevegelse som vil reise kravet om overføring av makten til arbeiderklassen.

Loading