Det amerikanske Senatet hever den høyreorienterte dommeren Brett Kavenough til Høyesterett

Av Patrick Martin
8 October 2018

På lørdag bekreftet det amerikanske Senatet Brett Kavanaugh som assosiert dommer til Høyesterett i en avstemming som nesten helt fulgte partilinjene, med resultatet 50 mot 48. Kavanaugh ble bare noen få timer senere svoret inn av sjefdommer John Roberts i en privat seremoni uten pressedeltakelse.

Kavanaugh inntok sin plass i rettsinnstansen da den gjenopptok virksomheten på mandag og flyttet dermed rettsinstansen på ni medlemmer enda lenger til høyre. Med hans elevering er det nå en solid blokk av fem ekstreme høyredommere – Roberts, Kavanaugh, Clarence Thomas, Samuel Alito og Neil Gorsuch, der sistnevnte var president Donald Trumps første nominerte Høyesterettsdommer. Alle de fem har blitt utnevnt av republikanske presidenter.

Minoriteten på fire konservative-til-moderate liberale rettsmedlemmer består av Ruth Bader Ginsburg, Stephen Breyer, Sonia Sotomayor og Elena Kagan, som alle er oppnevnt av demokratiske presidenter. For første gang i moderne amerikansk historie vil det ikke være noen «sving»-dommer, som til en viss grad pendler mellom de to hovedgrupperingene.

Plassen nå inntatt av Kavanaugh ble fra 1971 til 1987 holdt av Lewis Powell, en konservativ pro-business jurist som stemte med flertallet i Roe v. Wade. Den ble deretter fra 1989 til 2018 holdt av Anthony Kennedy, en annen pro-business konservativ, som forfattet flere sentrale beslutninger om homofiles rettigheter og støttet retten til abort. Kavanaugh, like høyreorientert om foretaksinteresser og politimandater, er en ultra-konservativ katolikk som opprettholder Kirkens doktrine både på spørsmål om abort og homofiles rettigheter.

I tillegg til å være disponert for å avgi den femte stemmen for å reversere Roe v. Wade-beslutningen og Obergefell-avgjørelsen om homofilt ekteskap, har Kavanaugh bygd opp en ytrehøyrehistorikk som dommer i appelldomstolen, i saker som politivold, regjeringsspionering på den amerikanske befolkningen, utøvende myndighet kontra de lovgivende og juridiske grenene, og om demokratiske rettigheter generelt.

I en av sine mest beryktede domsbegrunnelser støttet han Trump-administrasjons forsøk på å nekte abort for ei udokumentert tenåringsjente, som var fastholdt av innvandringsmyndighetene. Den unge jenta, som hadde blitt voldtatt, fikk utført aborten bare fordi Kavanaugh var i mindretall på et tre-dommer-panel i appelldomstolen, og den unge kvinnen fikk avsluttet graviditeten før Høyesterett fikk omgjort den lavere domstolsavgjørelsen.

Kavanaugh er en partilojalist på sin hals for Det republikansk partiet, hvilket går tilbake til hans dager som en toppadvokat i Kenneth-Starr-granskningen, som var heksejakta på president Bill Clinton for en samtykket seksuell relasjon og som la grunnlaget for impeachment-saken som Representantenes hus anla, da «the house» var kontrollert av Det republikanske partiet. Clinton ble deretter frikjent av en senatsdomstol.

Den fremtidige Høyesterettsdommeren sluttet seg til en annet høyreorientert «hit squad» som var mer vellykket – det advokatteamet som med suksess appellerte til USAs Høyesterett om å blokkere omtellingen av de avgitte stemmene i Florida etter 2000-presidentvalget, som dermed ga delstatens valgdelegat og derav presidentskapet til republikaneren George W. Bush som hadde tapt valget basert på totalt avgitte stemmer [the popular vote].

Kavanaugh ble belønnet med en toppjobb i Bush’ Hvite hus, der han spilte en rolle i utarbeidelsen av juridisk berettigelse for CIA til å torturere fanger i hemmelige utenlandske fengsler, inkludert i Guantanamo Bay. Bush nominert ham senere til US Circuit Court of Appeals for District of Columbia, den nest høyeste føderale domstolen, som han tiltrådte i 2006.

Marginen for Kavanaughs bekreftelse – 50 stemmer for og 48 mot i Sentatet – var den smaleste for noen Høyesterettsdommer på 137 år. Fire av de fem medlemmene av høyreblokken i Høyesterett har de fire laveste totalantall av stemmer for senatsbekreftelsen i moderne historie: Kavanaugh med 50 – det absolutte minimum – Thomas med 52, Gorsuch med 54 og Alito med 58.

Inntil en prosedyreavstemming på fredag var de annonserte senatstemmene for Kavanaugh-bekreftelsen jevnt fordelt – 48 mot 48 – med fire senatorer offentlig kjent som fortsatt ubesluttet: Demokraten Joe Manchin fra Vest-Virginia og republikanerne Susan Collins fra Maine, Jeff Flake fra Arizona og Lisa Murkowski fra Alaska.

De delte seg 3 for og 1 imot i fredagens prosessavstemming, for å begrense debatten om nominasjonen, som passerte med resultatet 51 for og 49 imot. Den samme oppstillingen ville ha vært i kraft under lørdagens bekreftelsesavstemming, men den ene republikanske motstanderen Murkowski tilbakeholdt sin stemme, for å motvirke fraværet av pro-Kavanaugh-republikaneren Steve Daines, som dermed produserte resultatet 50 for og 48 imot.

Mens Manchin ikke gjorde sin formening offentlig kjent før prosedyreavstemmingen hadde han formidlet sin beslutning om å støtte Kavanaugh til Senatets lederskap og til Det hvite hus på torsdag, ifølge en rapport i Politico. Flake hadde tidligere sendt et lignende signal, mens han offentligt fortsatt var «ubesluttet». Det innebærer at godt før prosedyreavstemmingen og Collins’ mye omtalte beslutning om å stemme for bekreftelse, hadde demokraten Manchin sikret at Kavanaugh ville få de nødvendige 50 stemmene han trengte. Visepresident Mike Pence ville ha vippet et 50 / 50 resultat ved å stemme for Kavanaugh, men det viste seg til slutt unødvendig.

Den endelige debatten i Senatet bekreftet den fullstendig høyreorienterte karakteren til Det demokratiske partiets nominelle opposisjon mot Kavanaugh, der senator etter senator fordømte utnevnelsen på grunnlag av ubeviste påstander om seksuelle overgrep mot dommeren, mens de forholdt seg så godt som helt tause om hans ultra-høyre historikk som politisk aktør og jurist. Kanskje kom lavpunktet klokka 04:00 lørdag morgen da demokraten Jeff Merkley fra Oregon viet to timer til å lese opp vitnesbyrd fra mer enn 30 voldtekter og seksuelle overgrep, ingen av dem ofre for Kavanaugh.

Demokratenes ensidige fokus på de ubeviste påstandene om seksuelle overgrep tillot republikanske senatorer å fremstille seg som forsvarere av demokratiske prinsipper som formodningen om uskyld, selv om de regelmessig tråkker på dem når det gjelder innvandrere, flyktninger, ofre for politivold eller hvem som helst fanget opp i trålen fra USAs «krig mot terror».

Senatets flertallsleder Mitch McConnell pontifiserte om formodningen om uskyld i sin tale fra gulvet i Senatet der han oppfordret til bekreftelsen av Kavanaugh. Samtidig skrøyt han av de langsiktige effektene av Trump-administrasjonens rettspakking, som har innsatt høyreorienterte dommere som nå er i stand til å overse den folkelige oppfatning i flere tiår fremover. Han beskrev de to Høyesterettsdommerne og de 26 føderale appellrettsdommerne nominert av Trump og bekreftet av Senatet, som «det viktigste bidraget vi har gjort for landet og som vil vare lengst».

Den ledende pro-demokrat-avisa New York Times foreslo i sin lederartikkel at den ville ha støttet en minst like høyreorientert dommer som Kavanaugh, om enn uten anklagene om seksuelle overgrep, der de beklaget seg med uttalelsen «mens Mr. Trump hadde mange kvalifiserte, svært konservative advokater å velge blant, valgte han å insistere på dommer Kavanaugh.»

Times fortsatte beklagelsen med at konflikten over Kavanaugh hadde svekket Høyesterett som en rettsinstitusjon. Redaktørene advarte: «Retten har selvfølgelig hatt et flertall av dommere oppnevnt av republikanerne i nesten et halvt århundre, og rettsinstansen har opprettholdt sin troverdighet, til tross for kontroversielle beslutninger som Bush v. Gore som ga Det hvite hus til en republikansk president. Men hevingen av dommer Kavanaugh representerer noe nytt.»

Det er en bekymring som deles av begge kapitalistpartiene. William Bennett, ultra-høyre-kommentatoren gjennom lang tid – minister for utdanning i Reagan-administrasjonen – sammenlignet de nåværende splittelsene i USA med de i perioden som førte opp til Borgerkrigen. Han uttalte til Washington Post: «Dette er den nest mest splittede tiden i vår historie og jeg er bekymret for domstolens legitimitet.»

Det som bekymrer talsmenn for alle fraksjoner av den amerikanske styringseliten er at Høyesterett er en av pillarene for klassestyret i USA, gjennom lang tid en bastion for forsvaret av militær-etterretningsapparatets eiendom, rikdom og makt mot folkelig motstand. Som alle andre institusjoner av borgerlig styre har den blitt dypt diskreditert, ikke bare av den nåværende politiske skittkastingen rundt Kavanaugh-saken, men av flere tiår med en reaksjonær, antidemokratisk og grundig politisert beslutningsprosess, som i den beryktede Bush v. Gore-avgjørelsen i 2000.

Deres bekymring er at arbeiderklassen i økende grad ser Høyesterett, som Kongressen, presidentskapet, Wall Street og foretakene som helhet, som en illegitim og antidemokratisk del av et politisk og økonomisk system rigget for å beskytte de superrikes interesser.