En hovedklausul i USMCA-avtalen er rettet mot Kina

Av Nick Beams
9 October 2018

USA-Mexico-Canada-avtalen (USMCA) om handel som ble inngått i forrige uke inneholder en klausul som gjør det klart at et av de viktigste målene er den økonomiske isoleringen av Kina, der USA skrur opp sin handelskrig mot Beijing.

Klausulen, i avtalens artikkel 32.10, stipulerer at: «Enhver part som inngår i en frihandelsavtale med et ikke-markedsland skal tillate de andre partene å si opp denne Avtalen med seks måneders varsel og erstatte denne Avtalen med en avtale som mellom dem (bilateral avtale).»

Kina blir ikke spesifikt navngitt, men det er ingen tvil om at landet er målet, der USA har utpekt Kina som en «ikke-markeds»-økonomi.

Internasjonale eksperter har sagt at ingenting i likhet av denne klausulen har noensinne vært sett i tidligere handelsavtaler. Ifølge Gary Hufbauer fra Peterson Institute for International Economics er klausulen «helt enestående i en handelsavtale». Han beskrev den som «det siste trekket i Den kalde krigen som [den amerikanske] administrasjonen har lansert mot Kina».

USAs handelsminister Wilbur Ross fortalte Reuters at klausulen var «logisk» og en «slags giftpille». USA insisterte på klausulen under forhandlingene med Canada etter å ha reist bekymringer for at statsminister Justin Trudeau sonderte muligheten for en frihandelsavtale med Beijing.

Bestemmelsen er ment å gå langt utover avtalen med Canada og Mexico, og bli mal for de bilaterale handelsavtalene som USA søker med sine store handelspartnere, spesielt med EU.

Under opptakten til inngåelsen av USMCA-avtalen sikret USA en avtale med både EU og Japan om bilaterale handelsforhandlinger. Begge parter hadde vært motvillige til å gå inn i slike diskusjoner av frykt for at i én-til-én-forhandlinger ville de bli tvunget til å inngå store innrømmelser for å sikre tilgangen til amerikanske markeder. De droppet imidlertid sin tidligere insistering på multilaterale forhandlinger etter at president Donald Trump truet med å pålegge biltariffer på opptil 25 prosent, grunngitt med «nasjonal sikkerhet» om de ikke sa seg enig en trussel også anvendt mot Canada.

Financial Times rapporterte om ikke-markedsøkonomi-klausulen (NME) i USMCA med en referanse til en ikke-navngitt «senior offisiell representant i Det hvite hus» som sa at USA «ville prøve å replisere den i andre forhandlinger, inkludert i samtaler som har startet med EU og Japan, samt i fremtidige samtaler med Storbritannia» etter at landet trer ut av EU.

«Vil dette være en presedens for fremtiden? Så absolutt,» uttalte representanten til avisa. «Det er viktig at vi forsikrer oss om at eventuelle avtaler vi inngår ikke i siste instans blir undergravd, og at ikke Kina finner ei bakdør for å få tilgang til det amerikanske markedet.»

Spurt om en fremtidig frihandelsavtale [FTA] med Storbritannia etter at landet trer ut av EU, og om USA ville insistere på restriksjoner i omgangen med Kina, sa tjenestemannen: «Jeg vil ikke si at vi absolutt skal sette en NME-klausul i det arrangementet ... [men] hvis vi inngår en FTA med Storbritannia, vil vi da si at dere må jobbe med oss for å imøtegå den største trusselen mot det globale handelssystemet? Så absolutt.»

Arthur Dong, en professor ved Georgetown Universitys McDonough School of Business, uttalte til Financial Times at USAs trekk for å begrense andre lands forhold til Kina markerer et «meget betydelig avvik fra tidligere amerikanske handelsposisjonering» og var «intet mindre enn en planlagt strategisk ‘reset’ av den globale handelsordenen.»

Dong sa: «Skulle EU eller Japan vurdere en direkte handelsavtale med Kina da må de trå forsiktig, da det vil være konsekvenser av slike tiltak.»

Dan Price, en tidligere senior embetsmann i George W. Bush-administrasjonen, fortalte avisa: «Dette er essensielt sett å forlenge en amerikansk sekundær sanksjonarkitektur gjennom en handelsavtale. Hvis dere ønsker å ha fortrinnsrett til det amerikanske markedet kan dere ikke inngå noen FTA med land vi ikke liker.»

Hvor langt en slik utvidelse av amerikanske sanksjoner potensielt kan strekkes kan ses av tiltakene initiert av Trump-administrasjonen etter at den forkastet atomavtalen med Iran.

Til tross for at alle internasjonale organer som har ansvar for avtalen har erklært at Iran har oppfylt sine forpliktelser har USA besluttet at ethvert foretak som kjøper olje fra Iran, eller som gjør forretningsutvekslinger med landets sentralbank, fra den 4. november vil bli utelukket fra det amerikanske finanssystemet. Mens EU prøver å utvikle et system for å omgå sanksjonene har betydelige europeiske foretak, blant annet det franske oljeselskapet Total, kunngjort at de ikke vil fortsette sine investeringsprosjekter i Iran.

Trump-administrasjonens handlinger representerer en betydelig eskalering av den amerikanske handelskrigen, men de er ikke bare et produkt av dagens innehavere av Det hvite hus. De er en utdypning av Obama-administrasjonens politiske retningslinjer, selv om Trump har kullkastet de konkrete tiltakene, eksempelvis Trans-Stillehavs-partnerskapet [TPP] med asiatiske land unntatt Kina, og det Trans-atlantiske handels- og investeringspartnerskapet [TTIP] som dekket forholdet til EU.

Formålet med disse avtalene var, med Obamas handelsrepresentant Michael Fromans egne ord, å plassere USA «midt i et nettverk av ordninger som skulle gi uhindret tilgang til to tredjedeler av den globale økonomien».

I en artikkel i Foreign Affairs i november 2014, med tittelen «Handelens strategiske logikk», gjorde Froman klart sammenhengen mellom handel, nasjonal sikkerhet og militærberedskap. Dette har vært Trump-administrasjonens essensielle tema, der den knytter handel til «nasjonale sikkerhetsanliggender».

Froman bemerket at «handelspolitikk er nasjonal sikkerhetspolitikk» og at «markeder kan ha like stor innflytelse som militærer». Han identifiserte den essensielle drivkraften for den amerikanske imperialismens agenda der den posisjonerte seg for å kvitte seg med fundamentene for etterkrigstidens handelsorden, som var basert på multilaterale avtaler. Han skrev at USA ikke lenger holdt «en like dominerende stilling som ved slutten av Den andre verdenskrigen, og landet må bygge handelskoalisjoner villige til å jobbe for konsensusposisjoner».

Med andre ord så hadde etterkrigstidens internasjonale handelssystem undergravd USAs dominans og måtte fundamentalt endres.

Dette er Trump-administrasjonens posisjon. Den har bare uttrykt endringen i råere formuleringer, der den raser mot dagens handelssystem for å ha «snodd» USA i en størrelsesorden av hundrevis av milliarder dollar, til fordel for de gamle rivalene i Europa og Japan, og en ny rival i form av Kina.

Trump-administrasjonen slår nå rundt seg i sitt forsøk på å reversere denne tilbakegangen og oppnå en «konsensus» og en «koalisjon av de villige» til støtte for sine mål, gjennom økonomisk krigføring mot «fiender» og «allierte» og, om nødvendig, med militære midler. Den tilsiktede «reset» av internasjonale handelsrelasjoner, gjennom NME-bestemmelsen i USMCA, er nok et viktig skritt i denne akselerasjonsprosessen.