Ytrehøyre-trusselen i Brazil og Arbeiderpartiets rolle

10 October 2018

Søndagens generalvalg i Brasil var et politisk jordskjelv der partier som lenge har dominert det politiske landskapet ble redusert til ruiner. Samtidig avslørte valgresultatet den komplette forråtnelsen av den borgerlige demokratiske orden som ble etablert i kjølvannet av det tjue-år-lange militærdiktaturet innført i 1964 av det USA-støttede kuppet.

At Jair Bolsonaro, den fascistiske bajasen av en tidligere hærkaptein med syv sammenhengende perioder bak seg som brasiliansk Kongress-medlem oppnådde det fantastiske valgresultatet på 46 prosent av stemmene og var en hårsbredd fra en førsterundeseier, avslører den enorme faren for at Latin Amerikas største land, med en befolkning på over 200 millioner mennesker, faller tilbake til fascist-militært styre.

Bolsonaros nærmeste utfordrer var Fernando Haddad, kandidaten til Arbeiderpartiet (PT - Partido dos Trabalhadores), som på andreplassen var nesten 17 prosentpoeng bak. De to er utfordrere i en andre valgrunde den 28. oktober.

De områdene der Bolsonaro slo Haddad med enda bredere marginer enn i det nasjonale totalresultatet inkluderte alle byene i det såkalte ABC-industribeltet rundt Sao Paulo, som er sentrum for brasiliansk bil- og metallbearbeidingsindustri, arnestedet for Arbeiderpartiet og scenen for massestreikene fra 1978 til 1980 som tvang frem en slutt på militærdiktaturet. Disse byene, der den nå fengslede tidligere presidenten Luiz Inacio Lula da Silva fikk sitt fotfeste som leder for et metallarbeiderforbund, ga Bolsonaro 50 prosent av stemmerne, mot knapt 20 prosent for PTs Haddad.

Tilsvarende vant Bolsonaro 45 prosent av stemmene, mot Haddads 20 prosent, i Rio Grande do Sul, en PT-bastion i perioden før Lulas valgseier i 2002 og stedet valgt for grunnleggingen av Verdens sosialforum i 2001 [World Social Forum].

I staten Rio de Janeiro vant Bolsonaro hver eneste by, inkludert hovedstaden med sin lange historie for venstreorienterte aktivisme, og Volta Redonda som er et senter for stålproduksjon med historikk for bitre fagforbundskamper.

Bolsonaro vant 23 av hovedstedene i Brasils 26 delstater. Selv i nordøst av landet, den fattigste regionen som fikk mest nytte av de minimale sosialhjelpeprogrammene opprettet under Lula – en region betraktet som en politisk PT-bastion – vant han fem av ni.

Like svimlende er valgresultatene for den brasilianske Kongressen, der Bolsonaros Sosialliberale parti (PSL), går fra ett sete til 52, bare fire færre enn de 56 plassene PT beholdt (av 68). Sentrum-høyre-partiene PSDB og MDB, som tidligere har hatt presidentskapet og vesentlig makt i den lovgivende forsamlingen, så begge sine Kongress-delegasjoner redusert med nesten halvparten.

Like signifikant var rekordantallet for valgfravær og blanke stemmesedler, som utgjorde en tredjedel av de berettigede velgerne, omtrent samme antall som stemte for Bolsonaro. Videre indikerte alle meningsmålingene at det var mer opposisjon mot hver av kandidatene enn støtte.

Hvem er ansvarlig for det uforlignelige valgresultatet for en kandidat for ytrehøyre i Brasil? Først og fremst er det Arbeiderpartiet (PT), som styrte Brasil i 13 år, fra Lulas første valgseier til impeachment-avsettelsen av hans PT-etterfølger Dilma Rousseff, i 2016.

Søndagens valgesultat utgjorde en populær folkeavstemming om den ødeleggende sosiale og økonomiske krisen som flertallet av den brasilianske befolkningen sto overfor, som følge av finanskrisen som rammet landet i 2013 og den politikken som PT-regjeringen innførte for å legge den fulle byrden av denne krisen på arbeiderklassens nakke. Det fordømte 14 millioner arbeidere til arbeidsledighet, samtidig som det førte til redusert reallønn for de som fortsatt har en jobb og en sterk vekst i sosial ulikhet.

Valget uttrykte også et folkelig raseri over den systemiske korrupsjonen som ble avslørt med Lava-Jato-granskningen om bestikkelser og kickbacks [betaling for kontrakttildelinger] ved det statseide energikonglomeratet Petrobras. Anslagsvis $ 4 milliarder ble slust ut av offentlige kasser over i politikeres og deres business-støttespilleres lommer, mens millioner konfronterte ledighet og dypere fattigdom. Lula, dømt på et ekstremt spinkelt bevisgrunnlag som bl.a. involverte en strandleilighet, var likevel i sentrum av denne korrupsjonsordningen

Haddad og Arbeiderpartiet var uvillig og ute av stand til å appellere til arbeiderklassen eller til å presentere noe som helst slags program som kunne tiltrekke seg populær støtte mot Bolsonaros fascistiske demagogi – som forøvrig har PT å takke for sin politiske vekst, som de allierte seg med ham i den brasilianske kongressen.

Hvorvidt flertallet av befolkningens fiendtlighet til Bolsonaro – så vel som til Haddad og resten av det politiske etablissementet – vil resultere i nyfascistens nederlag den 28. oktober gjenstår å se. Det som er hevet over tvil er imidlertid at andrerundevalget vil resultere i den mest høyreorienterte regjeringen i Brasil siden militærdiktaturets fall.

Arbeiderpartiets pseudo-venstre-satellitter snakker nå om en «nasjonal forent front mot fascismen». Denne fronten skal, om mulig, inkludere de tradisjonelle høyrepartiene i tillegg til ulike reaksjonære medier som O Globo og magasinet Veja, som har vært kritiske mot Bolsonaro.

PT appellerer til den brasilianske styringsklassen og den internasjonale kapitalen, med den begrunnelsen at partiet vil være bedre i stand til å undertrykke arbeiderklassens motstand gjennom sine bånd til den byråkratiserte fagforbundføderasjonen CUT, og at det er mer sannsynlig at Bolsonaro vil fremprovosere en sosial eksplosjon.

Alle som måtte tro at Bolsonaro bare er et giftig avvik og at hans eventuelle valgnederlag for PT vil produsere et blomstrende demokrati i Brasil, lever i en drømmeverden.

Hele det brasilianske etablissementets vending til høyre kom skarpt til uttrykt i en tale levert av Dias Toffoli, president for Brasils Høyesterett, knapt ei uke før valget, der han erklærte at han ikke lenger ville anvende begrepet militærkupp eller diktatur ved refereranse til Brasils væpnede styrkers CIA-støttede makterobring som i 1964 styrtet den valgte regjeringen til Joao Goulart. I stedet ville han referere til det som «1964-bevegelsen», der han antydet at militærkuppet var legitimt og forårsaket av de politiske partienes «feil».

Toffolis tale kom bare noen uker etter at en reservegeneral for hæren ble valgt til Høyesteretts sjefrådgiver – etter utnevning av Eduardo Villas Boas, lederen av den militære øverstekommandoen. Det ble rapportert at den utnevnte generalen var en av en rekke senior militæroffiserer som bidro til formuleringen av Bolsonaros kampanjeprogram.

Man skal også merke seg at dommer Toffoli steg til sin juridiske post som en PT-lojalist og fungerte som juridisk representant for Lulas presidentkampanjer i 1998, 2002 og 2006.

Denne økende opphøyningen av militæret i alle aspekter av Brasils politiske liv har blitt oppmuntret av PT, som hadde tilsyn med anvendelsen av hæren i Rios favelas (shanty towns) etter at troppene ble «blooded» [gjort ‘kamperfarne’] i den FN-sponsede okkupasjonen av Haiti. Bolsonaro har forsøkt å utnytte veksten av militærets makt og har indikert at hans eventuelle nederlag ved urnene vil være illegitimt og rettferdiggjøre hærens intervenering på hans vegne.

PT har banet vei for de nåværende farene som den brasilianske arbeiderklassen konfronterer. Medansvarlig er også de ulike pseudo-venstre-organisasjonene som spilte en sentral rolle i å grunnlegge og promotere Arbeiderpartiet.

Blant dem er morenoist-pabloist-alliansen Sosialisme og Frihetspartiet (PSOL) som i søndagens valgresultat falt til bare 0,6 prosent, sammenlignet med 7 prosent da partiet første gang stilte kandidater i 2006. PSOL har erklært sin støtte til PT og Haddad i andre valgrunde.

Organisasjoner som brøyt med trotskistbevegelsen og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale på 1960-tallet hadde den ledende rollen i dannelsen av PT fra begynnelsen av. Den gangen promoterte noen av dem teorien om castroisme og gerillakrig som erstatning for byggingen av marxistiske partier i arbeiderklassen. Den politiske orienteringen bidro til katastrofale nederlag for arbeiderklassen og til fremveksten av militærdiktaturer over hele Latin-Amerika.

Under forhold med massive streiker og militante studentkamper mot Brasils militærregime slo disse samme elementene seg sammen med deler av ledelsen av fagforbundene, den katolske kirken og venstreakademikere for å grunnlegge Arbeiderpartiet. Det var også for å tjene som en erstatning for byggingen av et revolusjonært parti og for kampen for sosialistisk bevissthet i arbeiderklassen. PT skulle by en unik brasiliansk parlamentarisk vei til sosialisme. Enden av den blindgata har man åpenbart nådd – personifisert av den fascistiske demagogen Bolsonaros fremvekst.

Den brasilianske arbeiderklassen kan ikke forsvare seg som en del av en «forent front» med PT og partiets appell om støtte fra den brasilianske styringsklassen. Den eneste veien fremover ligger i å forene de brasilianske arbeidernes kamp med kampene til hele den latinamerikanske arbeiderklassen, så vel som med arbeidernes kamper i Nord-Amerika, mot den felles fienden – finanskapitalen og de transnasjonale selskapene.

En slik kamp krever et avgjørende politisk brudd med Arbeiderpartiet og alle partiets pseudo-venstre-satellitter. Det mest presserende spørsmålet er byggingen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, basert på assimileringen av den lange historien om kampen for trotskisme som er legemliggjort i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.

Bill Van Auken