Argentinske lærere streiker i 48 timer, mot massive lønnskutt

Av Andrea Lobo
12 October 2018

Forrige mandag og tirsdag gikk lærere i Buenos Aires-provinsen ut i 48-timers-streik, med krav om lønnsøkninger og økte budsjetter for skoleinfrastruktur, materialer og opplæringsmidler. Det kom etter at provinsguvernøren María Eugenia Vidal, en av de ledende personlighetene i president Mauricio Macris høyreorienterte Cambiemos-koalisjon, vedtok en fornærmende lønnsøkning på 19 prosent overfor en offisiell inflasjonsprognose på 42 prosent for 2018.

Mens Vidal-administrasjonen reagerte på streiken med å fortsette forhandlingene og paritarias [små opphold (arbeidsnedleggelser)] på torsdag, etter en måned med opphørte samtaler, vil lærerne tape nesten en fjerdedel av sin realkjøpekraft i år, som det står idag, på toppen av betydelige reallønnkutt de tre foregående årene.

Samtidig med lærernes streik gikk 10.000 av Buenos Aires’ helsepersonal ut i streik, etter å ha fått et tilbud fra staten på 15 prosent lønnsvekst.

De 282.000 lærerne i Buenos Aires har sett en av de lengste paritarias noensinne, mens den voksende opposisjonen mot regjeringens anmeldte kutt reflekteres i et rekordantall enkeltilfeller av arbeidsnedleggelser i provinsen i år, som samlet utgjør en 24-dager-streik. Fagforeningene har imidlertid anvendt de begrensede tiltakene til å slippe ut damp og isolere lærerne fra arbeidere i andre sektorer og andre regioner av landet, for ikke å si internasjonalt.

Dette kommer bare to uker etter den fjerde generalstreiken mot Macri. Den siste var en protest mot sparepakka og presidentens undertegning av $ 57 milliarder lånet fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Ei uke tidligere ble regjeringens budsjettforslag for 2019 presentert, som hovedsakelig var innrettet på implementeringen av IMF-diktatets ikke-underskudd-klausuler, for å tilbakebetale kreditorene. Kongressen skal stemme over dette lovforslaget den 24. oktober, og det vil generere en ny runde demonstrasjoner og streiker.

Argentina står overfor minst to års økonomisk lavkonjunktur etter en massiv kapitalutflukt tidligere i år, i vesentlig grad som følge av høyere rentenivå i USA og frykt for den lokale konsekvensen av den amerikanske handelskrigen mot Kina. De i utgangspunktet ineffektive tiltakene, som hevingen av renta til 60 prosent og signeringen av den største redningspakka i IMFs historie, har så langt resultert i to uker med relativ stabilitet for den argentinske pesoen og finansmarkedene.

Ikke desto mindre krever verdens finanskapital langt større angrep på den argentinske arbeiderklassen. Som antydet i forrige fredags utgave av Financial Times: «På lang sikt er troverdigheten til [IMF-] programmet avhengig av president Mauricio Macri og hans evne til å forvalte den offentlige stemning ... Innsparingspålegg er alltid upopulære, spesielt i valgår – og Macri har sagt at han vil stå for gjenvalg neste år.»

Mens hans aksept-tall stuper på meningsmålingene og militansen vokser blant arbeidere og ungdommer, med okkupasjoner og streiker på skoler og ved universiteter, der Argentina nærmer seg store sosiale omveltninger. som til og med kan true Macris mulighet til å fullføre sitt første periode.

Null-underskudds-budsjettet inkorporerer massive skattefritak for de rike og foretakene og senker arbeidsgiverbidragene til trygdesystemet. Kostnaden plasseres fullt og helt på nakken til arbeiderne og de fattige.

Forskningssentret Scalabrini Ortiz (CESO) refererer noen av de mest grelle kuttene i reelle tall, antatt en en optimistisk forventning av en inflasjon på 17 prosent for neste år: 22 prosent for sosialhjelpen til enkeltpersoner, 91 prosent for Det nasjonale programmet for mat og spebarnshelse, 50 prosent av de føderale midlene til provinsene – eliminering av hele mat-, helse- og utdanningsplaner og en nedskjæring på 92 prosent for fondet for lærerlønninger, 41 prosent kutt av transportsubsidiene, 17 prosent kutt i sykepleien og 19 prosent kutt i folkehelsen: og sånn går det videre og videre. Andre økonomer anslår opptil 40 prosent kutt i realtermer for offentlig utdanning.

Macri planlegger å eliminere minst fem departement og si opp tusenvis av arbeidstakere i offentlig sektor, der han vil tvinge hele nye sjikt av befolkningen til arbeidsledighet, sult, kulde og frustrasjon, som skal bli villige til å jobbe for lite og ingenting, og dermed skape modne vilkår for en ytterligere intensivering av utnyttelsen av hele arbeiderklassen.

Arbeidere har vist seg villig til å motstå denne hensynsløse offensiven, der Den forente lærerfronten i Buenos Aires (FUDB) som omfatter alle fagforeningene i sektoren, annonserte at 90 prosent av lærerne deltok i streiken denne uka.

Dette skjer mot bakteppet av streiker og overveldende streike-autorisering-avstemminger fra hundretusenvis av lærere, UPS-arbeidere, stålarbeidere og andre sektorer på tvers av USA, en én-måneders-streik i den offentlige sektoren i Costa Rica, internasjonale streiker av Ryanair-arbeidere i Europa, og voksenede klassekamper på alle kontinenter.

Fagforeningene jobber uten unntak – uansett om de blir tvunget til å kalle for streik eller utsette dem på ubestemt tid – for en underordning av arbeiderne bak den ene eller den andre sektoren av den lokale kapitalistklassen, og deres bankerotte nasjonal-reformistiske løfter, som i sin tur skjuler ytterligere angrep på arbeidernes sosiale og demokratiske rettigheter, for så å få dem til å betale for den kapitalistiske krisen.

Roberto Baradel, de facto leder av FUDB, sammen med andre figurer i Konføderasjonen av argentinske arbeidere (CTA), har sluttet seg til den nye Fagforeningsfronten for en nasjonal modell, som nå organiseres av Trailersjåførforbundets leder Hugo Moyano. Frontens hovedformål er å kanalisere opposisjonen bak tiltakene for å konsolidere og bringe en ny politisk peronistkoalisjon til makten, ledet av tidligere president og nåværende senator Cristina Fernández de Kirchner, som med sitt styre (fra 2007 til 2015) påbegynte den nåværende innstrammingspolitikken.

Tidligere denne måneden ble Arbeidernes generalkonføderasjon (CGT) rystet av at Juan Carlos Schmid og Transportarbeidernes konføderasjonen forlot CGT-triumviratet (nå duo-viratet), til støtte for Moyano. I siste instans presser Moyano CGT til å innrømme valg, for å få full kontroll over den største fagforeningskonføderasjonen.

Etter å ha deltatt i den demobiliserende alliansen mellom CGT og Macri siden 2015 begynte Moyano plutselig i august 2017 å kritisere regjeringen og CGT, mens han krevde hyppigere symbolske én-eller to-dager-streiker. Sett bort fra korrupsjonsanklagene og de statlige sanksjonene mot Trailersjåførforbundet og hans diverse sidegesjefter, så demonstrerer Moyanos historikk av manøvrer sammen med sitt coterie, at de er til tjeneste for den argentinske styringsklassen

mot den voksende militansen og den sosiale opposisjonen.

I 1971 ble den 27 år gamle Moyano medlem av CGTs styringsorgan og leder av Peronistenes ungdomsfagforbund (JSP), som spilte en nøkkelrolle i samarbeidet med Triple-A-dødsskavadronene og militæret selv, i «forsvinninger», tortur og drap på venstreorienterte arbeidere og ungdom under Peron-administrasjonen (fra 1973 til 1976). Det USA-støttede kuppet i 1976 påla et fascist-militært diktatur som kraftig eskalerte denne undertrykkingen, inkludert mot CGT. Moyano ble imidlertid hentet tilbake til CGT-direktoratet igjen i 1980, da diktaturet åpnet for kollaboreringsvirksomhet.

Siden gjeinnføringen av sivilt styre har Moyano respondert på den voksende motstanden mot innsparinger og privatiseringer ved å distansere seg fra CGT-ledelsen og regjeringen, bare for å kanalisere det sosiale raseriet bak en ny borgerlig regjering og en alliert fagforeningsfront. I 1993 grunnla han Den argentinske arbeiderbevegelsen (MTA) i opposisjon til CGT og Menem-administrasjonen, bare for å kanalisere den bak illusjoner i de-la-Rúa og den høyreorienterte CGT-lederen Rodolfo Daer; deretter i 2001 mot de-la-Rúa-administrasjonen og bak Duhalde-administrasjonen og til slutt bak Kirchnerismen under den voldsomme politiske krisen fra 2001 til 2003. I 2004 ble han generalsekretær for CGT i nært partnerskap med Kirchnerismen, bare for å bryte med Cristina Fernández de Kirchner i 2012 da motstanden vokste mot hennes regjeringen. Da opprettet han det året et Dissident-CGT, for til slutt i 2015 å danne en allianse med den konservative Macri-regjeringen.

Nå forsøker Moyano å få diskrediterte Kirchner til å gjenoppstå politisk, mens han gjør brede appeller til pseudo-venstre-partiene og fagforeningsstrømningene under sin demagogiske Fagforeningsfront. Det eneste formålet disse operasjonene kan ha er som forberedelser for et nytt svik av arbeiderklassen, i samsvar med de argentinske styringselitenes dreining mot diktatur og politi-undertrykkelse, som det tegner seg internasjonalt.